Tur til Ropstadknuten

I dag ble turen i både sol og regn til en våt opplevelse, samt at vi kokte de to kålhodene våre sammen og kom frem til at tiden er inne til å spe på noe rosa i bloggen min. Men bare for denne ene gang. Aldri mer, det lover jeg. Det vil jeg komme tilbake til senere.

 

Vi kjører fra Vennesla, over Øvrebø og fortsetter på riksvei 9 helt til vi ser skiltet til Bringsvær Leirskole. Der tar vi av og kjører et stykke innover og parkerer ved en stor parkeringsplass på grus når vi kommer frem til Leirskolen. Denne lille turen er på 2,8 km

 

*Ropstadknuten er et fjell i Vennesla kommune Vest-Agder. Det har to toppunkter på henholdsvis 488 og 485 meter over havet. Det ligger vest for riksvei 9 om lag 3 kilometer fra Røyneland og er et populært turmål med panoramautsikt over indre Agder. Ropstadknuten blir betegnet som et av de aller fineste utsiktspunktene i regionen. På klare dager kan man se til havet, over 35 kilometer i sør, og man kan se fjelltopper i 20 ulike kommuner.

På toppen av Ropstadknuten har Midt-Agder Friluftsråd fått bygget et utsiktstårn som er 6,5 meter høyt. Da kommer turgåere over trærne på toppen og kan se fritt i 360 grader. Selve byggingen ble gjort på dugnad av friluftsentusiaster, Midt-Agder Friluftsråd stod for innkjøp av materialer og tårnet ble åpnet søndag 9. november 2008.

*kilde: Wikipedia

 

Lets go!

 

 

Fra parkeringen går vi opp mot leirskolen som ligger flott til på toppen av en liten bakke.

 

 

Og etter noen meter husker Lilli at hun glemte å knytte skolissene. Hun nærmer seg en alder der dette er en helt naturlig ting å glemme, så jeg sa ingenting der og da.

 

 

Oppe på toppen og forbi husene, står det skilt til turen vi skal på.

 

 

Vi går over jordet, og følger sti og blå merket løype innover i skogen.

 

 

Det er superfint å gå her, men veldig vått etter noen dagen med enorme mengder nedbør.

 

 

Og her kunne Lilli gått på glamping, sa hun. Jeg er enig! Selv om jeg absolutt kunne klart meg med et telt og.

 

 

Du kan ikke gå feil her, det er helt umulig! Og det er godt å vite at man uansett stedsans ikke har sjanse til å bli lost!

 

 

 

Jeg tar det med ro, og venter på Lilli. Som tar flotte nærbilder av minisopper og sånn.

“Det er mange fine små undre i naturen man oppdager hvis man ikke bare løper forbi alt”, sa Lilli til meg, og jeg tok hintet! Greit!

 

 

Se her. Dette hadde jeg gått glipp av i mitt vanlige tempo.

 

 

Høsten har begynt å vise seg frem. Nå kommer årets vakreste årstid!! Og årets beste turtid!

 

 

“Siv, hallo!?”

 

 

“Jeg har litt glatte fjellsko! Og må si det igjen! Jeg er så glad jeg tok dem på i dag! Fortsatt tørr på beina!”

 

 

Terrenget er forholdsvis jevnt og lite utfordrende. Her kan alle gå. Det er derimot noen svært våte partier. Så gode sko som tåler vann er essensielt her!

 

 

Og været veksler veldig mellom regn og sol, men det er like flott å se naturen her uansett vær.

 

 

 

 

 

 

Og mens man går sånn og subber gjennom skogen, går selvfølgelig praten! Og hva er damers favoritt tema? Selvsagt menn. Hva som irriterer, hva som er greit, hva som ikke er greit, og herved kommer det rosa inn i bloggen som en kald dusj til de uinteresserte!

 

 

Dagens diskusjonstema:

Hvilke menn er attraktive:

OBS!!!! DETTE ER ROSA! 

Menn som er syke, inbildt syke, manflu, diverse forefallende hodepiner eller inbildte brukne ribbein osv (vi tar ikke med de kronisk syke her, da blir utgangspunktet også noe helt annet. Vi er da ikke barbarer heller!)  er det minst attraktive som fins konkluderer vi.

Av en eller annen grunn tror menn (i hvertfall noen) at å appellere til “morsfølelsen” hos damer er et helt genialt triks for å få kjærlig omsorg og kanskje noe attåt?? .

At vi elsker å ta vare på syke mennesker, slik som vi gjør med barna våre når de er syke, ønsker også menn å få samme type mammas-omsorg og pleie når de er syke. Verdens mest største misforståtte oppfatning? Noe så håpløst lite sexy! (I dette øyeblikk fyrer vi hverandre opp i diskusjonens hete, og ting blir kanskje satt litt på spissen?) Og så klager de på at det aldri er noe action på kammerset? Vi har da vel hatt nok av syke barn om ikke den største babyen skal legge seg ned og forvente samme pleie? Kanskje du da bare skal dra hjem til mamma? Ikke kona. Kona liker ikke dette! Ja det er faktisk helt sant!. Menn/kjæreste/ektemann skal være maskuline, sterke, hjelpe oss, ta vare på oss, beskytte oss, være tøff og fikse ting! Da kommer også omsorgen, og jeg skal legge den forbanna kalde kluten på panna di når du har feber med sann glede! Bare ikke sutre! Ikke begynne å halte fordi om du har vondt i hodet! Ikke demonstrere med paracetpakka som ligger åpenlyst fremme på kjøkkenbenken fordi vi skal se at du har vondt ett sted, og skal driste oss til å spørre? Jada, spyet ditt treffer bøtta mye hardere enn mitt.. nei jeg skjønner ikke hvor vondt det egentlig er. Aner ikke. “Noen bør ta et ansvar her og videreformidle dette!”  Kan noen gi gutta beskjed om at her har de misforstått noe helt hinsides? Kan vi redde noen her?  Vi konkluderte med at et rosa hjertesukk kunne være et friskt tilskudd i en regnfull blogg, tar sjansen, og skyter fra hofta.

Lover også at dette ikke vil skje igjen. Tilgi meg.

 

 

Lilli hugs a rock!

 

 

 

Jeg slikker en stein. Liker å ta det til neste level uansett hva det dreier seg om!

 

 

Og klask, det gjør visst Lilli og! Der lå hun plutselig rett ut!

 

 

Forskjell på henne og “andre” som faller er det umiddelbare utbruddet av latter da hun deiser i bakken!

Helt nydelig!!

 

 

Jøss som vi koser oss!!!!

 

 

Og da er vi fremme!

 

 

Jeg skal ha den navla kaffekoppen! og egg!

Lilli tar turen opp i utkikkstårnet og tar noen bilder mens jeg rigger meg med egg.

 

 

“Juhuuu Siv!”

 

 

“Hey, good girl! Ta bilder nå! Er sykt bra utsikt der oppe!”

 

 

Og Lilli knipser og ser at nå kommer det straks en voldsom regnbyge igjen..

 

 

På toppen er det også et kart der man kan hva som befinner seg i alle retningene.

Herfra kan vi i klarvær se 19 kommuner – fra Farsund i vest til Grimstad i øst.

 

 

Det kunne vi dessverre i helt gjøre i dag. Det kom et helt intenst regnvær, og vi satte fart videre! Med kaffekoppen i hånda og kun ett egg fortært!

 

 

Sava vi blir blaude!!

 

 

Lillli tar en pust i bakken!

 

 

Jeg klatrer så klart opp på det jeg kan! Her var det sykt glatt, så det grasiøse ble igjen utelatt!

 

 

Lilli steger avgårde!

 

 

Og klask!,  i en rullende latterkule gikk hun på rompa igjen!

 

 

Og vi fortsetter gjennom skogen tilbake igjen. Det er deilig her!

 

 

 

 

Gjennomvåte kommer i ut av skogen igjen.

 

 

 

 

Og vi vrenger av oss det våte! Lilli vrenger sokkene !

 

 

Og jeg vrenger av meg buksa! Ja jeg trenger seriøst sol på kroppen!, jeg vet! Vi er våte til skinnet, men har hatt en super tur i all verdens vær! Så returen hjem ble i undertøyet med håp om ikke å bli stoppet i kontroll. Det gikk kjempefint!

Dette er en tur som passer alle! Det er veldig vått innover, så gode sko/nesten støvler er nødvendig!

 

 

Tur-Siv, med Lilli på slep!

 

Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv

 

#ropstadknuten #vennesla # utpåtur #turblogg

 

DIRTY GIRLS MUD RUN

Hvor var du da Dirty Girls Mud Run for første gang i historien gikk av stabelen i kongeriket Norge?

Jeg kan med stolthet si at, Jeg var der! Jeg løp løypa, svømte i gjørme, klatret i nett, og krøp under og over hindre! Jeg og Målfrid, som rett og slett bare kjørte fra Oslo for å være med på dette! Vi hadde registrert oss som lag TITSMASKINEN, med løp og fest billetter, og dette for et formål der vi løper for kreftforeningen og menn!

 

*”Shanna Mc Fadden Drivenes står bak ideen om å få konseptet til Norge. 26. august kan du ta med deg venninnene dine på et gjørmeløp med høy champagnefaktor.

? Det er et fint konsept som allerede er stort i USA, Australia og Storbritannia. Det beste er at det er forskjellig fra alle de andre løpene, som du må trene deg opp til”

 

Løypen er cirka 3,5 kilometer lang, og uten tidtaking.

? Den eneste måten du taper på, er å ikke ha det gøy

? Det blir oppvarmet telt, fotografi og bobler i glasset når deltakerne kommer i mål, forteller Finn Kollstad, leder for Sommerløpet i Kristiansand og Kristiansand Løpeklubb.

 

Drivenes ønsker å motivere kvinner til å komme seg opp av sofaen, og gjøre det for et godt formål. Det finnes flere løp rundt i landet som samler inn penger til brystkreft. Sammen med Kreftforeningen ønsker hun at kvinnene som deltar i løpet skal sette lys på kreft hos menn.

? Vi løper ikke bare for å komme i mål, vi ønsker å gjøre noe for mennene i våre liv. Arbeidsfordelingen er enkel: Vi løper, og partnerne våre forplikter seg til å donere et beløp. Både ektefeller, kjærester, venner og familie kan være med og ta et felles løft med oss. Når vi samler inn midler til kreftsaken, styrkes mulighetene for å forebygge sykdom, sier Drivenes.”

*Kilde: krsby.no

 

 

Vi er så spente på dette arrangementet, vi vet ikke hva som møter oss. Jeg er i hvert fall overbevist om at dette skal det bli en blogg av, ikke bare fordi at jeg er på “tur”, men fordi at en sak som dette er det verdt å lage litt blåst i rundt! Jeg ber en venninne av meg, Marianne, bli med for å ta bilder av oss på veien, ved å løpe ved siden av løypa. Tenker at det ikke er så greit i bære rundt på telefonen i denne hinderløypa. Og jeg frister med et par flasker vin som takk for innsatsen. Og da er det null problem!  Vin ja. Jeg sier det er en venninne av MEG.

 

 

 

Vi møter opp og får tildelt fantastisk fine t-skjorter!

 

 

Vi kommer inn på området der det er Bar med bobler (det jeg la først merke til) Frisører som gjerne fletter håret ditt, søte RedBull-jenter som deler ut energibobler, et lite telt der man kan bli knadd på, på en benk etter løpet, og med Friskis og Svettis som varmer opp deltagere fortløpende i fengende rytmer etter hva start-tidspunktet vårt er. Og området fylles sakte men sikkert opp med flotte damer med store smil! Man må bare smile! Dette lover bra!!

 

 

 

Og siden vi er såpass tidlig ute, baren er åpen, så vippser jeg oss en flaske med bobler mens vi venter!

 

 

Og vi poster et bilde der vi er klare for Mud Run! Og Målfrid får denne sms fra en kompis etter han fikk med seg lagnavnet vårt!

 

 

Og vi hadde det beste navnet! _Syns VI i hvertfall!!

 

 

Litt sjokkert ser vi plutselig MENN på området! Forsøkt kamuflert i Dirty Girl t-skjorter!!

Jeg stopper dem og sier at de må stå helt stille mens jeg tar bilde. Det kan nemlig hende at dette er androgyne greier, og det har jeg aldri sett før.. bare hørt om..

 

 

Jeg er fremdeles usikker….

 

 

Det kjøres oppvarming, og vi ser at det er muligheter for å få på seg en Dirty Girl- krigsmaling!

 

 

Og vi tar turen i teltet og sminker oss!

 

 

Fine ass!!!

 

 

Så ropes Titsmaskinen opp til oppvarming før start, sammen med 3 små lag til.

 

 

Mer eller mindre usynkront følger vi med, (Eller for å være helt ærlig, så var Målfrid den eneste som gjorde helt motsatt)

 

 

Da er vi klare for start!!!!

 

 

Og vi setter fart over første hinder, “Kortreist snø fra Bortelid”

 

 

Og siden vi er så fulle av bobler og energi, skyter vi fart avsted, og glemmer et øyeblikk at Marianne, vår fotograf ikke helt klarer å holde tempoet..

 

 

 

Henger du på, Marianne???

 

 

Hun gjør så godt hun kan, og fikk knipset litt før vi forsvant ned i første gjørmegrøft!

 

 

 

Hun får med seg på avstand at vi er på vei over en pallestabel, og finner ut at Zoom på kamera er gull verdt når ikke apostlene helt klarer holde følge!

 

 

“Marianne!! Du må for pokker meg henge på her! Du skal jo liksom ta bilder!

Du er jo verre enn Kjell!”

 

 

Så spinner vi opp “high five bakken!”

 

 

Her sier Marianne at hun ikke orker mer, og venter til vi kommer ned igjen fra hinderløypa inni skogen!

 

 

Og det gjør vi omsider!

Og neste stopp er container med ja… selvsagt. MUD!

 

 

Målfrid velger en kontrollert adkomst og kalkulert landing oppi MUD-hølet..

 

 

Jeg derimot går for et ukontrollert byks over kanten og går for overraskelse-momentet.

 

 

Det gikk sånn..

 

 

“Hva driver du med Siv?…”

 

 

“Drit i det! På beina nå, LØP!”

 

 

Og vi fortsetter!

 

 

 

Inn i skauen igjen. “Nå blir du med Marianne!!!”

“Ja jeg tør jo ikke noe annet!” svarer hun og piler etter!

 

 

Nye hinder, og der ble Målberte hengende gitt!!

 

 

Off we go!!!

 

 

Over og under…

 

 

Og langs…

 

 

Igjen falt Marianne av, og vi fortsetter videre alene… altså uten fotograf!

 

 

Men heldigvis, midt på her, etter å ha slitt oss gjennom en skikkelig gjørmegrøft, står mannen til min fantastiske fiktive kusine, Rita der, og tar et bilde av oss!

 

 

Og vi løper inn til mål!!

Som selvsagt er en ny container med gjørme!

 

 

Tar dagens siste stup oppi der!

 

 

Før vi heiser oss ut av dette..

 

 

På alltid nye måter…

 

 

 

 

Og løper i mål!

 

 

Vi blir fotografert!

 

 

FULLFØRT!!!!!

 

 

Og vi får Red Bull! Og vann. Trenger ikke akkurat påfyll av energi, for nå er vi egentlig ganske høye!!

 

 

Og vi får Prosecco og Goodie-bags med masse fint oppi!!!

 

 

Og får beskjed om å stille oss opp på enda et bilde!

 

 

Og jeg treffer min kusine Rita! Hun er den lange i familien. Fedrene våre er brødre bestemte jeg.

 

 

Og litt snapper sendes, og det “påoses”

 

 

Og litt flere bilder!

 

 

Særs imponerte over at lappen på magen fremdeles henger på!! Selv om Titsmaskinen nå bare er et vagt minne…

 

 

Dirty girls…. Målfrid…. seriøst, du må ta en tur til neglesalongen nå….

 

 

Vi får komme oss hjem i dusjen!!

 

 

Hvor vi virkelig fikk en jobb med å fjerne søla! Den satt som sement!! Men har vel aldri kjent huden så ren noen gang etter den skrubben!!

Vi punkterer litt i sofaen etter dusjen, men nekter å la det ta over!! Frem med bobler og pizza! Snart drar vi på after run fest!!!

#Barbarossa er damenes i kveld!!!!

 

 

 

Og der er det allerede kø! Med rene pene damer! Og det er en ting som er 100%garantert her, er at ALLE har dusjet!!

 

 

Vi blir stoppet i døren, oppgir lagnavnet, og mannen sier, “Jeg lo godt når jeg så det navnet!”  Ja det er jo som sagt det beste navnet! Vi blir vist til bord som er helt i nærheten av scenen! Vi må igjen stille oss opp foran en vegg å ta bilde, og vi får velkomst-drink!

 

 

Og vi får oss noe mer å drikke!

 

 

 

Og vi hører en utrolig flott og inspirerende tale fra Ane Kildahl fra #Kreftforeningen.

Vi har sammen klart å samle inn 45 000,- kroner! Og det er fantastisk bra! Men kunne godt hatt mer tenker jeg!!

(Har du lyst til å bidra fremdeles? Fortvil ikke! trykk på link under!)

http://innsamling.kreftforeningen.no/mennogkreft/5-6454#.WZAO9eCNV3h.facebook

Ane sier avslutningsvis at vi alle så fantastiske ut i kveld, men hun sa også at alle damene her, da vi var fulle av gjørme der vi løp for mennene i våre liv, og syntes at vi så absolutt aller vakrest ut da! Det kan godt hende, men en ting er udiskutabelt, vi luktet i hvert fall ikke bedre!!

 

 

GO ANE!!!

 

 

Han her har bare en testikkel. Han sa det selv. Vet du hvem han er?? geeohsnap! Norges største? Nordens største? Verdens?? Han er faktisk EUROPAS!! Har i hvertfall lagt han til på snap nå! Men han heter egentlig Geir Ove.

 

 

Vi får omsider mat, og det smakte helt fantastisk!!

 

 

Og vi tøyser oss bort til #LisaTønne og tar noen selfies der. Hun er så bra! Kveldens konferansier og show!! Priceless!! Her fikk gutta kjørt seg!

Og vi er stolt av å bli kalt Molly og Gudrun av henne.

 

 

Så barnslig da Målfrid!

 

Her dekker bakhodene til Tonje og Rita utsikten, men det gikk greit.

 

Og avslutningsvis, blir bord og stoler ryddet bort, og lokalet gjøres om til diskotek, nå skal gutta få lov til å slippe inn også. De står i kø utenfor! Det er nok den nyvaskede duften av type girlpower som siver ut av ventilene til Barbarossa.

 

 

Uansett, bildeserier fra dagen går i loop påstorskjerm, og vi er stolte av at vi blir vist frem et par ganger. Dirty Girls Mud Run har vært en fantastisk opplevelse! Et fullendt og fullstendig profft arrangement, som jeg ikke kan få fullrost nok!! Dette var en opplevelse, og vi er så stolte av å ha fått være en del av dette!! Neste år? HELL YEAH!!! Uansett hvor det enn vil arrangeres, så er jeg der. Så er Målfrid der. Er DU der??

 

(_Molly og Gudrun_)

 

-TurSiv, med Målfrid og litt Marianne på slep!

Følg meg gjerne på Facebook: Tur-Siv 🙂

 

#dirtygirlsmudrun #kristiansand #mud #titsmaskinen #kreftforeningen #sporty #lauvåsen #turblogg

Heimdalsknuten og Rislåknuten, Birkeland

Søndag er turdag uansett vær, men klart opplevelsen er så mye bedre når sola skinner, og man nå begynner å ane et hint av høst. Noe som er min absolutte favoritt-tid ute i naturen! Gleder meg veldig til høsten!!

I dag gikk turen til Heimdalsknuten og Rislåknuten. Vi har vært der før, men det er en stund siden, og jeg blogget ikke da.

Her er link til Heimdalsknuten. Vi bruker ut.no som vanlig.

https://www.ut.no/tur/2.18373/

*Heimdalsknuten er særpreget med sitt store , flate platå helt på toppen. Dette er et av de flotteste utsiktspunkter i Birkenes kommune. Fra toppen ser man i sør kyststrekningen fra Kristiansand, Lillesand og østover mot Arendal. Nordover kan man skue mot Åmli, Tovdal og Årdalsknuten i Setesdal og i vest mot Åseralsheiene.

Løypa går langs grusvei mot Lunden i ca 1 km. Deretter tar den av til venstre mot Knutetjønn og opp på toppen. Ned igjen går løypa tilbake til Knutetjønn. Derfra til Trolldalsveien (grusvei) og tilbake til Heimdal. Kan anbefales en tur innom skolehuset på Heimdal.( privat museum – åpent)

På toppen er det montert en retningsviser slik at du kan se hvilke andre topper du kan se i Sør- Norge. Deler av stien er merket med egne strikkemerker  – en severdighet i seg selv!

Turen til Heimdalsknuten er 5 km og tar ca en time.

 

HEIMDALSKNUTEN

Vi parkerer etter ut.no sine anvisninger.

 

 

 

Turen starter på en grusvei, som man går på et godt stykke.

 

 

 

Vi følger skilt mot Heimdalsknuten ved dette nydelige huset.

 

 

Etterhvert tar man av grusvei og inn på hyggeligere terreng.

 

 

Det er sti og godt merket hele veien.

 

 

 

Og det er sabla flott å gå innover her i skogen!

 

 

 

Litt hjelpemidler er det over de våteste partiene. Men det var veldig glatte planker!

 

 

På trærne innover her har man i tillegg til de røde malte flekkene også disse røde strikkede bandene!

Det er Bertha Heimdal som står bak dette håndarbeidet.

 

 

Og man nyter virkelig tilværelsen og hvor flott det er å gå her!

 

 

 

 

 

Det er godt skiltet også hele veien.

 

 

Kjell sitt kamera ga opp på denne turen. Etter han gikk omkull og landet oppå kamera på en tur vi hadde til Kolbolten, har ikke kamera helt vært seg selv, og gikk omsider kapott her.

 

 

Men det går fint an å ta bilder med Samsungen og!

 

 

Det er ett lett og enkelt terreng.

 

 

 

 

 

Jeg hadde fryktelig lyst til å sitte oppå der. Kjell sier at “Da må du stå på skuldrene mine.”

“Det skjer ikke” svarer jeg og vi går videre.

 

 

Noen steder syns jeg at bruk av eventuelle hjelpemidler for å komme seg over små hindre er i overkant…

 

 

Så da er det å spinne seg opp siste bit til Knuten.

 

 

 

Et stort flatt åpent parti åpner seg, og man har super utsikt!

 

 

 

Kjekk rasteplass er det og!

 

 

Og en retningsviser til andre topper og steder i Sør-Norge. Ganske artig sak!

 

 

Vi pigger etterhvert videre og tenker finne denne gamle skolen på Heimdal.

 

 

Og kommer ned omtrent til startpunkt. Ved gården Heimdal ligger det et gammelt  skolehus som eies av Olav Heimdal. Skolehuset er intakt med pulter og møbler slik det ble brukt og er å regne som et lite museum.

 

 

Der skiltet står til skulen.

 

 

Et bittelite hus litt fra veien.

 

 

 

Vi går inn. Det er åpent.

 

 

Og TurSiv signerer besøksboka.

 

 

Det har gått 55 elever på denne skolen, og hadde samme lærer i 45 år. Han het Daniel Aamlid. Han kom fra Valle til denne skolen i 1913. Hans siste skoledag var 6 juni 1958.

 

 

Det er jo bare så utrolig flott!!

 

 

Kjell prøver å pine seg ned på benken. Det gikk ikke helt.

 

 

Og fantastiske flotte gamle og fullt intakte møbler! det er som å tre inn i en annen tid!

 

 

Det er fantastisk hvordan tiden har stått stille her. Gamle kart, skolebøker i skapene, og plansjer.

 

 

 

Lærerstolen bak kateteret.

 

 

Jeg fant meg straks til rette der!

 

 

 

Man rører liksom ikke noe av dette, man ser på og beundrer, og lurer på hva i all verden alt er for noe…

 

 

 

Og timeplanen da! Fantastisk!!!

 

 

Det er absolutt verdt et besøk her!!!

 

 

Og vi tar turen tilbake til bilen, klar for tur til Rislåknuten som ligger like i nærheten.

 

 

 

RISLÅKNUTEN

 

Link til Rislåknuten ligger også på ut.no:

http://www.ut.no/tur/2.18372/

 

Det tenkte vi ikke på da vi var på vei opp, men det er en kul historie da!

 

 

Det er en ganske bratt bakke opp. Her trente visstnok (sies det) Reidar Andreassen for å bli ekstra god på ski. Han vant 50 km i langrenn i -58 og -60. Han har også løpt Besseggen på rekordtid, 1.16. #funfact

 

 

Og det er jo litt godt å kjenne kroppen jobbe litt!

 

 

 

Her er tau kjekt å ha!

 

 

 

Trerreng er herlig, og jeg elsker dette! Det er litt mer krevende enn turen til Heimdalsknuten, men det skal gå greit for de fleste å komme seg opp her!

 

 

 

Sola skinner, og det er såå fantastisk flott!

 

 

 

 

Vi følger skiltingen!

 

 

 

 

 

Vi nærmer oss toppen!

 

 

 

Siste lille stigning..

 

 

 

 

Utsikten!!

 

 

 

Så tar vi turen mot hengeknuten, som har den flotteste utsikten!

 

 

 

 

Og den skuffer ikke!!

 

 

Er det fint eller!?

 

 

 

 

 

 

 

Og vi tar en rast i sola med Sandras nydelige sjokoladekake, og tar veien ned igjen med skiltet mot Rislå.

 

 

 

 

Turen ned her er ganske bratt i starten, men så utrolig mye finere tur enn den vi gikk opp. Anbefaler denne veien opp også!

 

 

 

Med små stiger og tau til hjelp.

 

 

 

Og den fineste perfekte fluesoppen!

 

 

Litt steinrøys hører med før man når bunnen.

 

 

Og fortsetter ca 1,5 km langs veien for å komme tilbake der vi parkerte. Men hva gjør vel det i dette deilige været?!

 

 

En aldeles herlig dag og to flotte turer som passer de fleste! Birkeland leverer!!

 

-TurSiv, med Kjell på slep.

 

*Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv  http://www.facebook.com/tursiv/?fref=ts

 

HIKE MORE, WORRY LESS!

#Heimdalsknuten #rislåknuten #utpåtur #heimdalskole #hengeknuten #rislå #birkeland #birkenes #utno #turblogg

Rundtur via Undalsheia, Kulia

Tilbake til hverdagen og prøve nullstille seg etter den fantastiske ferieroadtripen i Jotunheimen med Galdhøpiggen og Romsdalseggen og ikke minst med en  Via Ferrata, er ikke lett! Men en luftetur er nødvendig når man er i sving i jobb igjen og kroppen skriker etter mer luft!

I ettermiddag tok vi turen til Kulia og denne her vi fant på ut.no:

https://www.ut.no/tur/2.18050/

 

 

Vi parkerer etter ut.no sine anvisninger til venstre etter gårdene, før den lange bakken opp.

 

 

 

Og “baby-face” Kjell (etter han tok skjegget da han “shavet” bort det meste til en 70talls fest) er litt forsinket i starten som vanlig. Er det ikke fint med rutiner? 🙂

 

 

Vi går oppover den lille bakken og kommer til dette.

 

 

Vi tar veien til venstre for stokken, men vi kommer ned igjen med stokken, så du kan egentlig ta begge veier.

 

 

Det er 20 grader ute og det er deilig å gå. Men det er noe intenst med fluer!!

 

 

 

Iflg UT så er beskrivelsen trolsk og vakkert, og det er nok egentlig det. Igjen må jeg tenke over at dette er en helt annen tur enn de siste jeg har vært på, så jeg må senke forventningene til de mest ekstreme turopplevelsene. Men det er flott kjerrevei å gå på, og det er her merket med rødt.

 

 

Det er mange av disse stømgjerdeportene, som må flyttes. Om det er strøm i er uvisst, men hadde ikke særlig lyst til å finne det ut. Jeg spurte Kjell om ikke han kunne teste, men det ville han ikke.

 

 

På veien ser vi at det har gått et lite ras.

 

 

Men det gikk kjempefint!

 

 

Det er jo fint her da. Sørlandet.

 

 

Vi kommer til et krigsminne.

 

 

“Ved Helleren på Rypestøl ble det i krigsåret 1944 lagret våpen og sabotasjemateriell som var kommet med flyslipp til Åseral. Kåre og Ove Rypestøl tok i mot og lagret utstyret. Kaptein Ropstad og løytnant Fosse var kommet fra England og lærte opp utvalgte folk til å bruke utstyret. Lageret ble dessverre funnet av tyskerne i november 1944 og flere fra lokalområdet ble tatt til fange. Kåre og Ove Rypestøl satt i arrest til krigens slutt i 1945. (Kilde: Torridal Historielag).”

 

 

Vi går videre og kommer til noe jeg absolutt vil kalle en gjengrodd lekeplass. Jeg sparker meg frem for å teste “ronsa”

 

Funker jo som fjell denne!

 

Når jeg har sluttet å leke, går vi videre, følger veien mot Undalsheia, og går på veien forbi noen boliger.

 

 

Etter et par hundre meter så ser vi stien gå opp i heia rett over veien.

 

 

Og jeg kravler i vei!

 

 

 

Endelig Siv-terreng!!

 

 

Her er det enormt mye sinna maur på bakken, så gå fort!!

 

 

Opp en liten trapp, og igjen en ny strømgjerdeport.

 

 

Over her er et godt eksempel på at det er viktig med likevekt. Like mye bak som foran. Det er bra for balansen.

 

 

Så fortsetter det på fjell og det er nå blått merket. (sporadisk sådan, brukte ut sin app for å følge gps på rett vei)

 

 

Og noe som ligner skyttergraver

 

 

Trivelig!

 

 

 

 

Og vi forsetter…

 

 

Oppover

 

 

Og ser denne flotte hytta/Stabburet. Det var låst. Måtte jo prøve! Kunne være noe fenalår der..

 

 

Og det er flott her oppe da!

 

 

 

 

 

Vi fortsetter videre for å komme opp på det høyeste punktet.

 

 

Hele 222 moh.

 

 

Og jeg klatret opp på varden. Den sto fjellstøtt!

 

 

Så går vi nedover og tar av til Kjuringskleiva (det står skilt! Ganske mange skilt egentlig!)

 

 

Og titter på Kjuringsteinen.

 

 

Det er denne tror vi. Finner ingen info om denne. Men det er visstnok en stein som fortjener et eget skilt. Og det er viktig å skilte mye!

 

 

Så kommer vi forbi denne lille stua. Jeg går bort for å se.

 

 

Der er døren åpen inn, og det er litt småcreepy… Hva i alle dager…. Hvem har vært her?

 

 

Jeg pigger!!

 

 

Og løper gjennom skogen… straks nede, føler noen kommer etter meg…

 

 

Det er tett skog..

 

 

Nede.

 

*PS! IKKE gå inn i den hytta!

 

Her er løypa. Kort og grei liten tur. En luftetur med alle elementer!

 

 

En grei liten tur for å bare lufte vettet litt! Se opp for maur og skrekkfilmelementer!

 

-Tur-Siv, med Kjell på slep.

 

#kulia #undalsheia #tur #utpåtur #kristiansand

Via ferrata Straumsfjell, Setesdal

A HELL OF A RIDE!!! På alle tenkelige måter!! Dette er det mest heftige jeg har vært med på hittil i turkarrieren, og jeg tror det skal himla møe til før noe slår dette!!

Min sønn Patrick ville på denne turen, og booket og fikset alt, kun med beskjed om at vi reiser søndag! Jeg har alltid hatt lyst til å klatre, og var kjempefornøyd med at Patrick og kompisen hans, Bim (det er kallenavnet hans) ville ha meg med på tur!

Her er link til turen: https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/setesdal/listings-setesdal/via-ferrata-straumsfjellet-den-lengste-i-sitt-slag-nord-for-alpene/27374/

Litt om turen fra linken over:

*En bestigning av den imponerende sørvestveggen på Straumsfjellet vil normalt kreve svært god klatrekompetanse. Men med en Via Ferrata er man festet til fjellet ved hjelp av en solid stålkabel som går hele veien opp. I de bratteste partiene er det dessuten montert trinn i fjellveggen til å stå på og holde seg fast i.

Sikkerhetsutstyret består av hjelm, klatresele og en spesiallaget Via Ferrata-slynge som har 2 karabinkroker slik at man hele tiden er godt festet i kabelen. Man trenger dessuten solide tursko samt hansker til å beskytte hendene. Med dette utstyret i orden er det “bare” å følge ruta oppover fjellet.

Det er likevel en tur som krever at man er i god fysisk form, og det hjelper å ha erfaring fra luftige fjellturer så man ikke lar seg skremme av høyden. Man bør på forhånd også ha gjort seg godt kjent med bruken av sikringsutstyret. 

Via Ferrataen på Straumsfjellet blir bare brattere, mer spektakulær og luftigere jo høyere opp man kommer. Like under toppen forserer man til og med en kort overhengende vegg, så her hjelper det å være sterk og utholdende, både i kroppen og i toppen. Belønningen idet man topper ut, med elven Otra og dalbunnen langt der nede, er en utsikt blant de flotteste Norge har å by på.
Der kabelen slutter, er det merket løype videre til toppvarden på Straumsfjellet, 797 meter over havet. Fra toppen fortsetter merkingen videre i østlig retning, og leder deg trygt ned i dalen igjen.

Og vi kan skrive under på at alt her er virkelig ikke er en underdrivelse!

Vi visste ikke hva vi kom til…

 

 

 

Gutta kvelden før avreise…. Vi skulle reise kl 06.00 fra Vennesla, fikk vi beskjed om av guide som hadde nær kontakt med Patrick i forbindelse med at det var meldt regn, og da vil man normalt sett utsette turen til senere. Likevel ble det meldt at regnet skulle ikke komme før kl 15.00, så da var det å komme seg av gårde såpass tidlig at at man rakk opp veggen før regnet kom. Så vi skulle da møte på Helle camping kl 08.00

 

 

Kl 06.00 buldrer vi ned trappa hjemme i Fjordparken, superklar for tur! Med sekker fulle av regntøy, vann, RedBull, sjokolade og niste!

 

(Bakerst, meg, Bim, og Patrick foran)

Wohooooo!!!!

 

 

Vel fremme blir vi møtt av en kar som sauene på jordet i hvertfall hadde ventet på, der han kom på sykkelen sin. Og To svenske guider, Urban og Herman.

 

Urban & Herman.

De får kledd oss opp i utstyr, og vi venter på to deltakere til.

 

Patrick og Bim sin påose..

 

 

Og jeg tar en selfie! Føler meg sabla kul i utstyret!

 

 

Da de to andre deltakerene Erik og Siw kommer, blir vi loset til elva, der vi skal ta båt til startpunktet sammen med guide Herman, som var så heldig å få med seg dette brokete følget på tur denne grå søndag morgen.

 

 

Sjefen i båten slår av en vits om hvor negative sørlendinger er av natur, og vi løsner godt på stemningen!

 

 

Så tøffer vi avsted!

 

 

Vannet er blankt, og det er en fin morgen!

 

 

Bim holder på vesten!

 

 

Vel fremme går Herman litt igjennom hvor ruta går.

 

 

Og vi starter med en liten vandretur gjennom skogen til bunnen av fjellet.

 

 

Det går over stokk og stein!

 

 

Erik henger kloss på guiden, Siw (senere kalt dobbelt-v for å ikke skape forvirring da vi er to stk Siv/Siw her) jeg, så Patrick og Bim bakerst.

På veien passerer vi ett tre som ligger over stien. Vi kommer oss over (jeg og W under) og kommer oss opp. Nede fra skogen hører vi Bim utbryte: “Seriously?!” da han kom til dette hinderet, og vi ler godt! Han pustet og peste godt på denne lille turen, og ble tidlig avslørt at formen nok kunne ha vært bedre.

 

 

Da er vi ved startpunkt, og om Guiden river seg i håret med tanke på hva han har å dra med seg her er usikkert, men han gjennomgår ting vi må vite og gjøre.

 

 

Han demonstrerer hvordan kroker skal festes på stålvaier, hva de enkelte krokene vi hadde på beltet er til, og hva prosedyren er ved evt ting som skulle komme rasende ned fjellsiden mens vi er i veggen. Uansett om det kom stein, stokk, mobiltelefoner eller andre eventuelle ting som kan gjøre vondt å bli truffet av, så skulle vi rope: STEIN!! og la hjelmen ta imot.

Det husket vi.

 

 

 

Opp der ja… okei… det går sikkert fint…

 

 

Og det er tørt og fint og vi kommer oss greit opp første bakken. Ikke så mange utfordringer der, så vi får fort rymen, og det er kjempegøy!

W lurer på hvor mange ganger Herman har klatret her, og vi tror han svarte 15 ganger… vi er litt usikre… “Bare 15!!?” sier W!

Jeg ler og spør om hun er redd det blir litt for tynt for dette crewet som er med i dag? Hun svarer ikke direkte på det, men hadde kanskje sett for seg noen med mer erfaring? Jeg var her i utgangspunktet litt enig… jeg syns han lignet en litt mer rocka utgave av Harry Potter, med tau og klatreutstyr, men det kan jo hende han kunne trylle? For magi trengte vi virkelig etterhvert…

 

 

Patrick og Bim kommer etter!

 

 

Strålende fornøyde!

 

 

Jeg tenker at hvis alt blir like greit som dette, så blir dette navla gøy!!

 

 

Det går litt sidelengs og litt oppover.

 

 

Og W er veldig glad for etterhvert som vi begynner å komme oppover fjellsiden, at det er et takknemlig vær! Det er i grunnen greit at tåka ligger nedi dalen så man slipper å bli minnet på hvor langt det er ned.

 

 

Som eneste jenter i gruppa, og ikke minst at vi begge har så utrolig fine navn, finner jeg og W raskt tonen. Og der vi står og venter på at Erik skal komme seg litt oppover, sparker Erik løs en bitteliten sten som kommer rullende sakte ned mot W. Jeg og W ser på denne og den stanser rett foran W. Hun ser på meg og roper: “Stein!” Og vi får fullstendig latterkrampe! Erik kaller oss fnisejenter, og Bim og Patrick lurer på hva i alle dager som skjer foran hos oss. Det tar omtrent en halvtime før vi slutter å le, om det er av pga at vi begge har en spesiell humor, eller om det er litt nervøs stemning på hva vi har i vente, er ikke godt å si.

 

 

Det er i hvertfall fint og grått ennå.

 

 

Bim er klar for mer. Herman (Guiden i rød hjelm) er litt usikker..

 

 

Men Bim blir loset opp neste vegg også.

 

 

Det er litt venting her og der, og da benytter man tiden til litt oppgitt selfie med de som skravler hele tiden..

 

 

 

 

Så begynner litt mer utfordrende deler, og vi får kjenne litt på det. W blir stående fast, og finner ikke ut hvor hun skal ta neste steg. Herman “the spiderman” kommer etterhvert reddende til og loser henne videre ved å si hvor hun skal trå.

Men den tiden man blir stående i veggen, med kun skotuppen hvilende på en liten sprekk, begynner man å få litt “shaking” i foten, og man får tid til å tenke på hvor man er.. hva skjer om jeg glipper tak.. hvor langt faller jeg før det rykker i tauet.. vil det gjøre vondt? Er det noe sted å stappe foten i og klatre opp derfra man evt havner? Jeg syns de minuttene ble lange, og jeg kjente litt på et ubehag av å ikke være i bevegelse.

 

 

Bak meg ser jeg Patrick og Bim også jobber med å holde posisjon på små marginer mens de venter på å komme videre. Det er ett stykke ned nå, og det er bratt.

 

 

Dette ble en kraftutførelse og Bim kjenner at det er tungt og tar av hjelmen for å tørke litt svette på “trygg grunn”

 

 

Da vi ankommer et sted i veggen Herman kaller “The point of no return” tar Herman en prat med Bim. Om det kan være lurt av han å bli med ned igjen.

Herman tar avgjørelsen for en nølende Bim, og han tar med seg Bim ned, der han blir hentet tilbake til campingplassen.

 

 

 

Vi er ved friskt mot og fortsetter. Og det begynner å bli mer krevende partier.

Herman “The spiderman” løper opp og ned veggene, og man ser plutselig den røde hjelmen og de mørke krøllene stikke frem hodet på fjellhyllen over deg og han sier med et smil: ” Hej! Går det bra?” Og vi svarer som hør og bør etter hvordan det går at “Nja… tror jeg står litt fast her…” Og han svarer: “Jag kommer!” Og kommer som en vind ned til den som sliter får deg til å se løsninger på nye steder å tråkke. Eller om man svarer: “jada, det går fint!” så parerer han “perfekt!” 

 

 

Vi oppdager fort at bøyler var ikke like strategisk plassert som vi kunne ønske. Noen steder må man faktisk ta sats og hoppe for å komme til neste avsats eller sprekk i fjellet. Dette gjorde i hvertfall turen for min del, som var gruppas korteste medlem på 1.62 ganske utfordrende. Men det var jo så gøy! Og man ser jo ikke ned, gjør man vel?

 

 

Patrick imponerte meg stort! Han var som en tanks (stridsvogn) opp veggen. Han lot W klatre på skuldra, og hjalp henne der han kunne. Og W skrøt av hvilken gentleman han var. Det varmer et mammahjerte, og jeg sa litt karslig at “I only raise gentlemen” så buldrende stolt av han!

 

 

W lengtet etter lunsj og nøtter fra den lille nøttefabrikken! Du kan si hva du vil om politikere (W er politiker) men denne dama er alt annet enn tørr! Kommentarer og humør var bare en fryd uansett hvor tungt det ble på veien! Og at jeg faktisk også er en Høyre velger (parti som hun også representerer) (-og i frykt for å miste lesere ved å ytre mitt politiske standpunkt her nå) sier jeg bare “Flytt deg, Erna! her kommer W!”

 

 

Vi går på videre, og jeg merker på Herman at tiden renner ut for dette crewet.

 

 

Og vi begynner å få utsikt… ikke like greit for alle..

 

 

Jeg kommer i en liten knipe… Jeg skal hoppe til en sprekk og prøve få tak i en bøyle å holde fast i der. Det jeg glemte først var å flytte krokene videre på vaieren, så når jeg hoppet, hang krokene igjen og jeg ble stoppet før jeg fikk fullført hoppet. Jeg griper da fast i vaieren, og holder meg fast, men kjenner at grepet slipper sakte men sikkert mens jeg klorer meg fast det jeg kan. Jeg innser at jeg må be om hjelp…. “Guide! Jag faller!” roper jeg på type svensk, i håp om at det ikke på noen måte vil misforstås, og at han vil komme og hjelpe meg asap! Herman knytter fast tauet han har festet på W, og roper: “Jag kommer” Han er der på sekunder og fester hvilestroppen i vaieren slik at jeg kan slippe tak. Der og da elsker jeg Herman. den fineste Harry Potter! Jeg var virkelig redd der. Og jeg får fikset krokene igjen og kommet meg på spor. Men jeg kjenner at armene begynner bli spagetti. Beina har det greit men armene er slitne!

“Hvorfor setter dere ikke en bøyle der, så man slipper hoppe?!” sier jeg fortvilet. “For man skal ha utmaningar!” smiler Herman tilbake. Han er jo søt da, selv om i frustrasjonens øyeblikk kunne jeg brukt tauet hans til et helt annet formål i respons på det svaret…

 

 

Og en lykke er det å se gutten min komme over hver eneste kant som alltid den som måtte gå sist.

 

 

 

Hver avsats er en fest!! Å kunne få hvile!

 

 

Så kommer regnet… Noe så innmari også…

 

 

Og Herman er kald og han fryser. Han spør om jeg fryser. “Nei jeg svetter! Tror det er dødsangst!” svarer jeg og han ler.

 

 

Han redder den brokete gjengen.. Og må hjelpe alle med tau den siste delen.

 

 

En igjen nå, vi klarer det!! Det var det der overhenget da…

 

 

 

Patrick er skitten og sliten og redd. Når regnet kom fikk vi virkelig kjenne på utfordringer. Føttene sklei av stålbøylene, hendene glapp taket, vann og gjørme sprutet i ansiktet og øynene og vi er slitne.

 

 

Men hver avsats er en fest!

 

 

 

Vår Helt Herman “The Spiderman”

 

 

Vi får ikke tatt noen bilder på slutten. Det striregner og vi er gjennomvåte. Det siste overhenget er blytungt! Herman bestemmer at Patrick skal opp først. Og han kommer seg opp på ren viljestyrke mens han skriker av smerte over hvor tungt det er. Jeg roper at han må feste hvilestroppen, men han gjør ikke det. jeg ser hele kroppen hans rister. Og Herman roper “Perfekt, Patrick!” hele veien opp. Jeg orker ikke se opp. Livredd han skal falle ned. Men han kommer seg over. Etterpå er det W sin tur. Så min, så Erik sist. Fullstendig utladet før siste overheng, følelse av å være fullstendig ubrukelig, utslitt, gjennomvåt men nesten i mål får jeg kravlet meg opp.

Vi alle kommer opp. Med uvurderlig hjelp av Herman.

 

 

Oppe! Vi klarte det!!

Bim ringer Patrick fra campingen. Lurer på hvordan vi ligger an. Så sier Bim at vi har slått rekorden på de som har brukt lengst tid opp fjellet. Med to timer!

(Vi ler!!!)

Men Herman sa at vi har hatt særs mye regn, og han måtte bruke tau på hele gjengen pga det. Så det var liksom innafor likevel da.

 

 

 

Så er det et par timers tur i striregn gjennom skogen ned igjen.

 

 

Patrick vil ned. Og er ikke interessert i å vente på de andre, så vi trekker fra guiden som tar følge med Erik og W.

 

 

Og setter utfor… Vi kommer til skilt til “Bolten” “Vi må jo se den” sier jeg. Den minner om Kjeragbolten og det er sånne kjente stålbøyler ned til den.

“DET SKJER BARE IKKE!” utbryter Patrick og snur på hælen og fortsetter nedover.

 

 

Det striregner og det er det verste sølefesten som fins. Superglatt, og Patrick faller ca 6-7 ganger på vei ned. Noen spetakulære fall med beina i været og flatt ut på ryggen. Jeg ler ikke den første gangen, for det var et voldsomt smell. Med de neste kan jeg ikke la være. Etter dette taubildet faller Patrick rett på rygg igjen ved siden av treet der. Jeg hører et knekk. Jeg spør, “Herregud, gikk det bra?!”  “Jada, med meg så…” svarer han. “Knakk hjelmen da… med bare innvendig..” Han viser meg sprekken. Han landet oppå hjelmen. Jeg ler. “Må vel erstatte den nå og på toppen av det hele” sier han oppgitt. Da legger vi det utspekulerte planen om å bare levere utstyret i full fart, kaste oss i bilen og kjøre!

Han går i bakken med noen smell jevnlig hele veien ned. Og han lirer av seg noen gloser som kunne få den heftigste bryggesjauer til å korse seg. Jeg ler så jeg skriker. “Hvordan klarer du å holde deg på beina?!!” sier han til meg. “Man er jo Doomed her!” Jeg sklir også, og har noen vannvittige utfall, men klarer mirakuløst å holde meg på beina.

 

 

Diverse utfordringer på veien, men nå går det unna!

 

 

Og tenker at hadde det vært fint vær hadde det vært en nydelig tur ned.

Vi kommer ut vis a vis brygga på andre siden av vannet, og Urban henter oss i båten. Vi sier vi aner ikke hvor langt de andre ligger an, vi bare stakk. Litt skamfulle over det, men vi ble møtt av stor forståelse.

 

#druknakatte

Gjennomvåt og med varmeapparatet på full guffe i bilen på vei hjem, så Bim holdt på å omkomme, var jeg fornøyd med å ta baksetet på vei hjem, der vi skulle kose oss med fete mengder pizza!!

 

 

Dette er beina mine etter turen. Jeg er glad det er buksevær for tiden. Skjørt kan jeg ikke bruke før i mars ser det ut til! Og det har ikke stått på innsatsen for å si det sånn!

 

Til slutt. Harry Herman Potter, Mr Magic, The amazing Spiderman!

 

WE F****N LOVE YOU!!!!! Uten deg hadde vi aldri kommet oss opp! Uten din tålmodighet og oppmuntrende ord, alltid smilende uansett hvor trått det gikk på slutten! For en mann!! For dette er en MANN! For en service, for noen utrolig!!! vennlige mennesker som driver dette stedet!!

Vi er så enormt fornøyde og stolte over å ha gjennomført!! Vi har hatt en ekstremtur uten sidestykke!

Men jeg vil si til alle som har lyst på en søndagstur hit: Ikke reis på dette om du har høydeskrekk. Det er noen ekstremt luftige partier! Jeg har ikke høydeskrekk, men å måtte stole på at utstyret holder deg er ikke noe jeg klarte helt. Ikke reis om du ikke føler du er i ok fysisk form, du blir “ganske” så sliten. SPAR på armbruken mest mulig, du trenger dem på overhenget. Dette er langt! Det er nord-europas lengste Via Ferrata.  Men fy fader du blir tatt så godt vare på! Ta med deg guide på tur her! De er uvurderlige!

Takk Herman!! Du gjorde turen vår magisk!!

 

Tur-Siv, med Patrick (og Bim, et stykke) på slep.

 

#Viaferrata #setesdal #helle #camping #fjellklatring #utpåtur #ekstremtur #straumsfjell

Tur-Roadtrip til Romsdalseggen, Åndalsnes

Endelig! Dagen er her, dagen jeg endelig skal gå Romsdalseggen! Noe jeg har drømt om i mange år!!

 

 

DAG 4: TUR TIL ROMSDALSEGGEN!

 

Vi står opp, klamme og fuktige i teltet, med kropper fremdeles inngrodd av rester fra turen til Galdhøpiggen dagen før. Og jeg kjenner en dusj hadde vært fantastisk, men det får så være! Jeg leker bare Lars Monsen en stund her, så jeg tåler en runde over eggen først.

 

Og det ser ut til å bli en aldeles strålende dag!!

 

 

Vi pakker ned telt og poser, og skifter til rent tøy, og bøtter på uante mengder deodorant etter en kattevask, og krysser fingre for å ikke tiltrekke altfor mange fluer på veien opp..

 

Fint er det her uansett på Trollveggen camping!

Vi kjører avsted ca kl halv ni, og parkerer på jernbanestasjonen i Åndalsnes.

 

Og så møter vi opp ved Norsk Tindesenter, der vi skal reise med buss i ca 20 min til andre siden av fjellet som heter Vengedalen. Vi forhåndskjøpte billetter på nett, en billett koster 150,- pr person.

Turen over Romsdalseggen er på ca 10,5 km. og man beregner mellom 5-7 timer på turen. Høyeste punkt er 1222 moh.

Det du trenger vite om turen finner du her:

http://visitandalsnes.com/romsdalseggen-2/

 

Vel fremme ved startpunktet, og helt i rute er også Kjell, da vi må vente litt med å komme i gang som vanlig. Mye å fikse i den sekken.

 

Jeg tripper etter å komme i gang, og ser folk begynner gå, og vet at vi havner bak i kø nå, om ikke han kan raska på litt! Det er da utrolig merkelig at hver eneste gang vi skal på tur, så starter det nøyaktig likt. Jeg er klar, han er ikke klar før noe blir ordna i sekken. Og hver gang blir jeg den som maser, og så settes standarden igjen. Copy-paste hver eneste gang. #tilettertanke?

 

Da!! Endelig!

 

Det er greit å gå med steinheller over myr.

 

Og “motivasjons skilt” står ved jevne mellomrom

 

Det er jevn god stigning hele veien, og jeg prøver å ikke spinne fra.. Jeg lovte å være grei og holde følge på denne turen, etter at jeg mistet han noen ganger på Galdhøpiggturen i går.

 

*Omtrent midtveis i lia krysser en elva på et flatt parti, og vi fortsetter opp til venstre for elva. Her er det fine berg å ta en rast på. Like etter skoggrensa legger terrenget seg, og stien går slakt innover Hesteheian. 

 

Det er god temperatur og det er deilig å gå innover!

*Like før vannskillet kommer en til et skiltet stikryss. Her tar vi av til venstre og følger sti langs en tydelig fjellrygg oppover til ryggen mellom Blånebba og Aakesfjellet. Tung oppstigning, men fantastisk utsikt når en kommer opp på toppen av ryggen.

 

Vi tar en rast før vi starter på den bratte stigningen.

 

Så setter vi fart!

 

Eller… fart og fart….Det går i sakte tempo….. 

Tungt ja….. Vet det.

 

Jeg kjører noen rykk av og til, men venter tålmodig ikke så langt unna. Jeg syns det er morsomt terreng dette! 

 

Fjellet er utrolig grovt og helt ulikt noe jeg har sett før! Noe nytt for hver meter viser seg! Det er så flott!!

Og så bikker vi bakketoppen! 

*Det anbefales å ta turen via toppen av Blånebba. Dette tar en liten time ekstra tur/retur, og turen følger toppryggen hele veien opp og tilbake. Hvis ikke tar en til høyre og følger rygg som går over til en egg mot Mjølvafjellet. Stien mot Åndalsnes følger denne toppeggen videre hele veien.​

Vi tok ikke turen til Blånebba, men det gjør jeg gjerne neste gang. For jeg skal absolutt hit en gang til!

 

Og den utsikten som åpenbarer seg når man kommer opp, er heeeeelt vannvittig!!!!!

 

SE DETTE!!!

 

Storfornøyd!!!

“Vi må videre!” sier jeg.. “der borte er den eggen!”

“Slapp nå av litt…!” sier Kjell som har satt seg ned og funnet noe å drikke i sekken.

Jeg går litt i ring og venter til han er klar.

 

Vi skal jo over der!

*I starten hold til venstre på eggen, helt på kanten mot Romsdalen. Etter et lite stykke går eggen litt bratt ned og over Halsaskaret, før oppstigningen til Mjølvafjellet. Her er det et kort bratt parti som er sikret med kjetting. Like før toppen av Mjølvafjellet passerer en Romsdals høyest liggende bjørk, som klorer seg fast helt på kanten. 

 

 

Jeg fyker ned den første delen, stopper i bunnen og venter på Kjell. Du kan se han på toppen der oppe. Han har følge med to søte jenter.

 

Og Kjell slipper galant “Damene først”

Og her gikk det litt på rygg for Kjell. Han knuste en boks med RedBull han hadde i sekken, og dette rant da selvfølgelig ut og gjennom sekken, og hadde en avkjølende effekt på nedre del av korsryggen hans.

 

Jeg er litt som en bikkje som løper litt i forveien, men går litt tilbake av og til for å se om “herren” følger med.


“Det er så fantastisk!! Du må ta bilder Kjell!”

“Jeg har faktisk mer enn nok med å holde følge med deg her!” sier Kjell.

 

 

 

Så bærer det oppover igjen!


WHOOP WHOOP!!!!

 

Jeg går konstant med et smil om munnen. Jeg nyter virkelig dette!! I sola, i denne naturen, på dette fjellet som har ropt på meg lenge!

 

“Det er sååå gøy!”

 

“Nei det er ikke gøy….”

 

At det går an å bli så fint….

Vi tar en liten rast etter Kjell sine nær-døden-opplevelser, dødsangst-svette og Gudene vet hva det har blitt utsondret av den store kroppen, men tenker at det er fortjent nå. Tid for å rote litt nedi sekken igjen!

 

 

Jeg tar av skoene litt her. Retter litt på sokkene og gir tærne litt luft! Blir fort minnet på at det ikke har vært dusjet på en stund og tar på meg skoene ganske raskt igjen.

 

Jeg henter frem min lille tur-vinkopp, og slenger meg litt nedpå! SKÅL DA, EGGEN!!! 

 

*Etter bjørka legger terrenget seg, og stien følger et stykke til venstre for ryggen ut til Aakesvarden som står helt på kanten mot Romsdalen. Herfra er det en markert egg som leder ned mot Mjølvaskaret, med en luftig passasje over til Høgaksla. Fra Høgaksla går stien ned en rygg til høyre og så videre ned eggen til Nesaksla, der det er ei steinhytte

La aldri merke til den bjørka, men….



Så rusler vi videre!

 

Måtte jo bare.

 

Ett bildedryss…

 

Så begynner det på nedstigningen.

*Fra Nesaksla er det tydelig og godt merket sti ned. I de bratteste partiene øverst slynger nå Romsdalstrappa seg ned, og anbefaler en tur utpå Rampestreken som gir en luftig opplevelse med veldig flott utsikt. etter Romsdalstrappa går stien ned skogen til Åndalsnes.

 

Romsdalstrappa ble bygget av Sherpaer fra Nepal høsten 2013, og sommeren 2014.

Det rister i lårene til Kjell…

 

Og etterhvert ser vi utkikkspunktet “Rampestreken” 

 

Her må vi jo utpå og ta de “obligatoriske” bildene.

 

Sånn. Og Sånn.

 

Så er det bare å pine seg ned den siste delen.

Det er viktig å merke seg at nedstigningen fra Nesaksla (715 moh) er en bratt og til kan til tider være gjørmete, og kan for mange være den mest krevende strekningen på turen. Noe Kjell kan skrive under på.

 

 

Var heldigvis ikke i den perioden nå.

 

Det ble en lang nedstigning, med skjelvende knær og lår. Trappene er en ting, men skogen med røtter og jevn utforbakke over så mange høydemeter, kjenner man i lårene. 

 

Gledet oss til å komme på vannrett terreng!

 

Siste del kommer vi på dette. Og vi traff familier med barn, mammaer i fine hvite bluser, nyvasket hår og de duftet så fantastisk rent! Jeg sa til Kjell: “Ååååå kjenn!! så rent og godt de lukter!” Kjell svarer: “Ja det er tydelig hvor vondt vi lukter! Har aldri opplevd å dufte at folk er rene så tydelig bare ved å passere noen før!”

Jeg gleder meg så innmari til den dusjen!!!!

 

Vel blåst Romsdalseggen!!  og på plass i bilen! NÅ ER DET DUSJ!!

Og sjekker inn på Molde Fjordstuer, ha en deilig laaang dusj og få skrubbet seg skikkelig var helt fantastisk!! Og ikke minst få hvile i myke gode senger!!

For en fantastisk dag, og opplevelse!!! Dette er det fineste og gøyeste jeg har vært på hittil!

 

*Tekst i kursiv: Kilde: Romsdal.com

 

DAG 5: TUR HJEM VIA TROLLSTIGEN & GEIRANGERFJORDEN

 

Vi står opp 07.30, spiser nydelig frokost og pakker oss avsted. Vi har en lang kjøretur foran oss hjem til sørlandet i dag. Men bestemmer oss for å ta turen innom Trollstigen, og så kjører vi over fjellet til Geiranger og Geirangerfjorden.

 

Det er ikke så langt å kjøre før vi er på vei opp Trollstigen! Og det er alltid gøy å se de gærningene med campingvogn og x-antall turistbusser som alltid skal klemme seg oppover her!

Og det svinger seg! 

 

Men det er flott oppover!

 

Vel oppe, etter å ha sloss seg forbi turister i fleng utenfor souvenir-sjappene, kommer vi utpå utkikkspunktene!

 

De der er til å stå på faktisk!

 

Utsikten er upåklagelig!

 

Han er også flink på å “påose!” 🙂

 

Når det er gjort, kjører vi videre over fjellet og til Valldal.

Valldal er virkelig jordbærdalen! Hvert hus har egen jordbæråker, og det selges jordbær ved hver innkjørsel!

Så tar vi til slutt ferge (Båden) over til Geiranger!

 

“Bil og 1” skal vi si til han med bussveska!

 

 

Det virkelig yrer av turister, bobiler, campingvogner og turistbusser, så parkering er ikke enkelt når vi endelig kommer til Geiranger. Men vi får pint den lille blå langs veien mellom en tysker og en polakk, og får sneket oss ut på utkikkspunktet.

 

Tar selfie, den blide dama ved siden av meg der..

 

Og jaggu siger Hurtigruta inn akkurat som bestilt, slik at vi får tatt ett bilde av hva sikkert en million andre også har tatt, men vakkert er det!!

 

Og innerst i fjorden ligger et megastort cruiseskip som får Hurtigruta til å ligne en sørlandssnekke ved siden av.

 

 

Jeg maser om å komme ut på Flydalsjuvet som ligger i nærheten. Rett og slett rett ved veien. Over ett gjerde. En tøyseknatt. Du skjønner hvis du har vært der, men det gir et fabelaktig bilde!!

 

 

Det er det siste sprellet fra Tur-Roadtripen vår denne gang. Resten var ren transport hjem.

Slenger med dette sitatet av Jack Kerouac, som jeg syns oppsummerer det meste.

Jeg har hatt den beste ferien noensinne. Å kunne tilbringe dager og tid med det man liker aller best. Å være ute i naturen, klatre opp på fjell, kjenne på en ro og en tilfredstillelse som bare naturen kan gi. At man bare ikke kan la være å smile, fordi alt er så utrolig vakkert, og alt dette har vært der så utrolig lenge og vil være der lenge etter min tid. Men å få oppleve det, være der og “jordes” på det fjellet du står på, det mektigste sterke jeg vet om. Det er religiøst. Og jeg er frelst.

Mountains are the cathedrals where I practice my religion! 

 

Her er en link hvor jeg filmet fra den smaleste delen av Romsdalseggen.

https://www.youtube.com/watch?v=DEox3IcVFrk&feature=youtu.be

 

 

Tur-Siv, med Kjell på slep.

Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv

 

#Trollveggen #Geiranger #geirangerfjorden #romsdalseggen #Åndalsnes #trollstigen #flydalsjuvet #rampestreken #moldefjordstuer #molde

Tur-Roadtrip til Galdhøpiggen, Jotunheimen

DA! tar jeg meg en miniferie, og valgte å ta en tur-roadtrip i vårt vakre land! Denne turen skulle gå til Jotunheimen og Galdhøpiggen og Romsdalseggen som de største mål, med eventuelle andre småturer på veien som seg hør og bør dersom det skulle passe seg.

Vi leide en bil til denne turen. Det er litt bede å skyfle antall kilometer (det ble kjørt sånn ca 200 mil totalt) og evt andre plager med transport over på noen andre dersom noe skulle skje. 

Søndag 23 juli satte vi fart fra Vennesla kl 09.00 sharp, på morgenen!

 

 

Stappfull Ford Fiesta, der vi også måtte legge baksetene ned for å få plass. Her var det pakket for alle eventuelle muligheter og utfordringer, fra bl.a kjølebag, telt, soveposer, liggeunderlag, stormkjøkken, finkjoler og beautybag!

 

Sola skinner and off we gooooo!!!! LYKKE!!!

 

Vi kjører over fjellet, Røldal og Haukeli.

 

Og bestemmer oss for å spise frokost på en liten plass langs veien over Haukeli.

 

Og mat smaker så mye bedre ute!

 

Fortsetter til Rosendal og Kvinnherad. Fantastisk flott vær og natur!!

 

 

Og vi stopper ved #Furebergsfossen.

 



Før vi finner oss en campinghytte på Rabben Camping, med innlagt dusj og toalett for natten til 700,- Helt topp!

 

Som ligger aldeles nydelig til ved sjøen.

 

Vi henter inn det aller mest nødvendige fra bilen, og gjør oss klar til å ta en liten topptur i dette flotte området! 

 

Etter en lett google på Ut.no, peker vi ut et sted i nærheten og velger å ta turen til Norefjell. En grei tur på slutten av dagen!

 

Derfra er det også flere turmuligheter, og man kan gå ganske langt innover om man ønsker det. For oss var det litt seint på dagen.

 

Men sola skinner og det er 26 varmegrader og vindstille. Helt fantastisk!!

 

Turen er greit skiltet!

 

Og starter mildt på slak stigning.

 

Men så starter det virkelig på stigning!

 

Og Kjell begynner å slite. Det er varmt og bratt. En kombinasjon han ikke er bestevenn med som kjent.

 

“Det er heilt sykt…”

 

 

Jeg går som regel i forveien, og kjenner også på varmen og at det er bratt, men puls får man ikke i ett så rolig tempo da.

 

“Jeg går max, Siv.. alt jeg orker.”

 

“Det tar jo aldri slutt!!?”

“Skal jeg ta sekken din, Kjell?” spør jeg.

“Neida, den er ikke tung svarer han” Men jeg får den likevel og bærer den opp siste halvdel av stigningen. Den var ikke tung, men så slapp han å svette den gjennomvåt i hvertfall.

 

Og det er fantastisk flott når vi når toppen!

 

Kjell kommer etterhvert og slenger seg ned i gresset

 

Jeg tar litt bilder

 

 

Og etterhvert er vi klar for kjolebildet.

Kjapt skifte og rett i “påose”

 

Fordi det er gøy bilde. Bare derfor.

 

 

En liten stund etter gå vi ned igjen. Og det er vel så tungt i disse bakkene som å gå opp.

 

Han er varm så klart, men tar sekken selv ned.

 

Det går over stokk og stein!

En grei bratt tur på ca 5 km

 

 

Og så er vi tilbake på hytta, hvor jeg får besøk av en venninne som bor her. Hun forteller at vi valgte jo absolutt den bratteste toppen av alle, så vi måtte le litt av det! Godt å få en god oppvarming før de store turene som venter!

 

Mens vi damene kakler, tar Kjell med seg en øl og kamera og tar noen flotte bilder da sola går ned ved brygga på Rabben camping

Og kvelden senker seg, vi får en dusj og i oss litt mat.

 

Før vi stuper i hyttekøyene, og sover godt!

 

DAG 2: AVREISE TIL JOTUNHEIMEN OG LEIRVASSBU I BØVERDALEN

 

Vi står opp kl 07.30 til regn. Pakker ut og tar turen videre mot Jotunheimen og kjører da mot Odda, over Voss, Flom, Lærdal, Øvre Årdal der vi tar en smal krøttersti over fjellet mot Lom. Det er en lang transportetappe.

Men vi tar et pitstop i Odda der vi shoppet litt turtøy, ikke fordi vi trengte, men det var jo gøy med noe nytt?, og litt vin så klart!

Da vi får stappet dette baki bilen, smeller Kjell igjen bagasjelokket og rett i hodet på meg. Han gjorde det ikke med vilje tror jeg, men han sjekket mobilen samtidig og trodde jeg var gått vekk. Det var så det knaste i skallen, og jeg lirte av meg en lekse som fikk måkene til å lette på andre siden av fjorden.

“Oy, gikk det greit?” sa han

“To ting på en gang ja…!”   freste jeg og hentydet til at å sjekke mobil og lukke bagasjelokk ikke helt funker.

Vi setter oss inn i bilen, og jeg prøver å roe meg litt ned. Av og til trenger jeg litt tid. Han er også stille. Noen minutter videre i kjøringen sier han med et smil:

“Fortsatt ved dine fulle fem?”

Da måtte jeg le. Is brutt. Selv om jeg er usikker på om jeg kunne svare bekreftende på det spørsmålet.

 

 

Naturen er spektakulær over fjellet!! Det er faktisk helt magisk!! Og jeg kan ikke få sagt nok hvor heldige vi er som bor i dette landet!!

 

Legger ut et bildedryss….

 

Så ankommer vi veien og skilt til Leirvassbu.

 

Inn veien til Leirvassbu er det en bom. Det koster 80,- å  passere.

 

Og det var ca 13 km innover og alt av mobildekning med omverden forsvant.

 

Snart ser vi fjellet “Kyrkja” 

 

Og Leirvassbu som vi ankommer ca kl 17.30

Fun-fact: 

På denne hytta ble den norske skrekkfilmen FRITT VILT spilt inn. Har du ikke sett den, bør du absolutt gjøre det FØR du reiser hit! Det gir en ekstra opplevelse!

Litt om handlingen:

*En vennegjeng drar på snowboardtur i Jotunheimen. I fjellsiden har en av dem et stygt fall og brekker beinet. Det er ingen tegn til andre mennesker og mobilene er utenfor dekning. I det fjerne skimter de et høyfjellshotell og bestemmer seg for å søke ly. Hotellet ligger tomt og stille, tydelig nedlagt for flere år siden. Telefonlinjene er døde og gjengen innser at de må tilbringe natten der. Men omgitt av fjell og natt finner de grufulle tegn på at de ikke er så alene som de trodde.​
*kilde: Wikipedia

 

Vi åpner dørene til hovedinngang…

 

Og det er mye folk inne. Og alle må ta av seg skoene her.

 

Kjell sjekker oss inn hos denne trivelige karen i resepsjonen. Hytta har wifi, men den virker kun i resepsjonsområdet.

Vi setter oss opp på middag, treretters som serveres i restauranten kl 20.30

 

Vi går opp og i gangen…. og jeg kjenner igjen en scene fra filmen der…

 

Vi får rom 209

 

Og rommet er særs spartansk med to køyer. Litt leirskoleopplevelse. Men myke gode madrasser!

 

Og endelig kan Kjell poppe en øl.

 

Før vi tar en tur utenfor og titter.

Kjell klyper Kyrkja.

Så tar vi oss hver vår øl i baren i kjelleren

 

Og leser oss opp på morgendagens reisemål!

 

Så hører vi plutselig disse tre karene som spiller opp til lystig musikk utenfor, og vi samles sammen med mange andre gjester på utsiden og hører på før vi tusler inn til middag.

 

Koselig atmosfære og reservasjon med navn på bord.

Fra restauranten kan man se ned i baren.

Vi spiser oss gode og mette og stuper i seng etterpå. klar for en stor dag i morgen!

En overnatting her koster også 700,- for rommet, og vi betalte 1800,- totalt for treretters middag, frokost og 4 halvlitere! Heller ikke noe å si noe på!

 

DAG 3: AVREISE TIL JUVASSHYTTA OG GALDHØPIGGEN

 

Vi står opp kl 07.00 pakker ting ut i bilen og spiser frokost i restauranten sammen med andre turglade mennesker i turklær og full nistepakke-jobb!

 

Godt å starte dagen sånn!

 

 

Da vi kjører kan jeg ikke si jeg misunner den gjengen som sov i telt i natt..

 

 

Og vi er på vei til Galdhøpiggen og Juvasshytta!

 

 

Og veien opp til Juvasshytta er også et syn!!

 

 

Ca en times kjøring så er vi fremme på Juvasshytta.

 

 

Vi melder oss på guidet tur over Styggebreen og opp til toppen. Det kostet 250,- pr pers og 100,- for parkering.

 

 

Det småyrer, og vi må vente. Jeg er så lite tålmodig på sånne ting….

 

Så kommer guide og forteller litt om hva som venter oss, og hva som forventes av oss. Vi får seler utdelt, etter hvor “sterke” vi er. Det er egne til barn under 40 kg, så kommer gul, (jeg fikk gul, veldig takknemlig) og to farger til, vet Kjell skulle ha den sterkeste.

Turen er på 12 km tur/retur

Så ba de oss om å bære tau. Jeg tok et rosa, syns det matchet meg best, Kjell ville ikke bære tau, han hadde et tungt kamera på ryggen, det fikk holde mente han. Litt nervøs for en repetisjon av dagen før?

 

 

Uansett så ble jeg himla karslig med alle disse greiene på! Og kry!

 

Så setter vi endelig fart. Følger guiden. Foreløpig går vi løse. Det er over breen vi skal bindes sammen. Men i kø… kjenner jeg vil gå fremst, men sloss mot meg selv og egen utålmodighet..

 

Ser den første gruppa ligger litt foran oss…

 

Vi tusler i labbetempo over noen snøflekker og det er plutselig blitt sol og godt og varmt, og jeg kjenner meg veldig overdressed!

 

 

Jeg tar av meg dunjakka, og ber Kjell holde tauet i mens.

 

 

Du må ta bilde av meg, sier han. Javisst, ser flott ut på bilde med andres rekvisitter din luring!

 

 

Gøy med snø i slutten av juli da!

 

Så kommer vi til starten av Styggebreen, og får beskjed om å sette oss og vente mens guidene knytter tauene sammen. Da er det ikke annet å gjøre enn å spise litt og nyte sola!

 

 

Så er det første taulaget klart og begynner å gå. Jeg er utålmodig igjen…

 

 

Så er det endelig vår tur!

 

Vi spennes fast i tau, litt fangetransportfølelse… og jeg havner langt bak… ekstra irriterende.


Det tar litt tid før folk får rytmen. Utrolig mye rykk og napp og stramme liner de første meterene før det blir mer jevn gli.

 

 

Etter hvert så begynner det å skye til, blåser skikkelig opp, og det sludder og snør. Det er plutselig full vinter! Og jeg er glad jeg kan ta på meg ullgenser fra sekken, dunjakka, OG regnjakka over det. Buksa mi er ganske tykk og vannavstøtende. Jeg holder meg god og varm. Kjell får også kledd på seg mer.

 

Men ikke alle er like godt forberedte på dette været. Og når vi kommer av breen, stopper vi for å slippes løs fra tauene, og guiden samler troppene..

Her får vi slippe løs..

 

Det er folk her i shorts, og genser, med regncape (sånne tynne blanke man bruker på festivaler!) som eneste yttertøy, og Guiden gir beskjed om at de som ikke har nok klær, blir nødt til å snu og bli med ned igjen. De får ikke lov til å fortsette. Noen velger også å snu her uansett. Gruppa blir nesten 1/3 mindre, og resten av oss får lov til å gå videre. 

 

 

Og da, når jeg får slippes løs av tauet, klarer jeg ikke å subbe videre. Jeg og en tropp på 5 stk stikker i tet, og jeg trekker fra Kjell. Jeg kunne nå bare ikke la være etter denne tålmodighetsprøven, så jeg slet meg rett og slett..

 

Oppover går det!! Og det er en steinrøys! Med råtten snø man tramper i på siste halvdel på toppen.

 

Jeg kommer meg opp, og hjelper andre par med å ta bilder mens jeg venter på at Kjell skal komme opp. Hun ene spør meg om hun skal ta bilde av meg også, men jeg svarer neida, jeg venter på en som er på vei opp, han kommer snart. 

 

Og jeg tar litt bilder.. Herregud, jeg er faktisk på Norges høyeste fjell!! 2469 meter over havet!! 

 

Omsider kommer Kjell og vi får hjelp til å ta et bilde på toppen. Altså, her er jeg 2411 meter over havet!! 

 

Så begynner uværet å slippe og sola trenger sakte men sikkert igjennom..

 

Inne på hytta her er Norges høyeste kiosk, med også Norges høyeste priser! 50,- for en pølse i lompe, og 30,- for en liten kaffekopp! Men det var godt!

 

Nyter kaffen!

 

 

Vi fikk beskjed om å ikke trå utpå kantene, da det var løse stener og vi kunne følge med utfor. Det hadde dessverre skjedd. Så jeg hører etter og går ikke helt utpå.

 

 

Nå er det fint her!!!

 

Så setter vi utfor nedover igjen!

 

Og jeg sliter meg løs igjen nedover og…

 

Du kan se Kjell i den blå jakka oppå der, så jeg ventet jo litt.

 

 

Vel nede og klar for å festes i tau for retur over breen..

Guiden tar oss med til enden av tauet nederst av fjellet..

 

Åååå! Tenk om jeg får gå først nå!! Han hørte sikkert at jeg sutret på vei opp!

 

 

Tror du pokker ikke jeg havnet heeeeeelt bakerst på returen….

 

Så jeg sender bakerst-snap til verden… 

 

Og da vi kommer ned, sliter jeg meg løs og mister Kjell igjen..

 

 

Men været er fantastisk og jeg nyter hvert sekund!!! 

 

Alpinbakke!!!

 

Og jeg vrenger av meg seletøy og setter meg i sola med skakke solbriller og luesveis mens jeg venter på Kjell.

 

 

Han kommer, og jeg får klar beskjed. “Veldig gøy å være på tur alene” Hint tatt. Jeg skal skjerpe meg. Men det der taulaget, og gå så sakte i kø og i flokk er helt pyton!! 

 

 

Vi setter fart igjen, nå videre til Åndalsnes, klar for Romsdalseggen i morgen. En tur jeg har snakket og drømt om i mange år….

 

 

Og det er en flott tur. Det tar ca 3 timers kjøring. Vi kjørte fra Juvasshytta til Lom, til Vågå over fjellet til Lesja. Så kom vi til Åndalsnes. Vi lette febrilsk etter et hotellrom, en hytte, eller noe som helst for å ta en dusj. ALT var fullt!! Så vi endte opp i telt på Trollveggen camping. Stinkende, våte og klamme etter dagen. Og tenkte at det blir ikke akkurat duft av blomster av oss i morgen på turen over eggen, men pytt! Nå booket vi rom på Molde Fjordstuer, så vi var sikret dusj og gode senger i morgen ettermiddag i hvertfall.

 

Naturen da… det gir seg aldri..

 

Trollveggen…. 

 

Så her slår vi opp teltet… 

 

Og det har regnet, men neste dag skal bli fin… og vi gleder oss!!


Vi kryper til køys i det de siste solstrålene slikker seg rundt fjellene.. En fantastisk dag på Galdhøpiggen… Og i morgen venter Romsdalseggen..

Kan livet bli bedre enn dette?? 

 

 

Tur-Siv, med Kjell på slep.

 

#rabben #rosendal #galdhøpiggen #juvasshytta #frittvilt #kvinnherad #norefjell #bøverdalen #jotunheimen #trollveggen #hardanger #leirvassbu #åndalsnes #lom #utpåtur #natur #turblogg #styggebreen

Tur til Kolbolten, Jøssingfjord

For en tur!!! For første gang har TurSiv tatt initiativet til å reise på telttur, selv om det var meldt enorme mengder regn natt mellom lørdag til søndag. Kjell var noe reservert, men jeg hadde bestemt meg, og da ble det sånn. Da jeg var ferdig på jobb lørdag tok vi turen! Klar for å innvie det nye teltet, nye soveposer, nye liggeunderlag og nyinnkjøpt stormkjøkken med tilsvarende tur-tilbehør! Nå setter jeg tur-standarden!

På søndag skulle både #Kolbolten og Trollpikken erobres, samt med en svipptur til #Helleren i Jøssingfjord for en kulturell opplevelse!

Litt om denne perlen, #kolbolten :

*Denne bolten; Sokndals svar på Kjeragbolten, ble oppdaget for bare et par år siden av Kolbjørn Solli (derav navnet Kolbolten). Selve bolten henger fritt 65 meter over Jøssingfjorden, og hele turen, med start på utsiktsplassen over Helleren, tar en times tid hver vei. Stien er godt merket, og godt opparbeidet. Først går vi oppover langs fjellkanten, utover fjorden. Underveis er det mange flotte utsiktsplasser, og på det høyeste er vi ca. 200 meter over havet. Mot slutten går det derimot nedover, mye nedover, helt til vi plutselig treffer på bolten ca. 65 meter over fjorden. Bolten består faktisk av to steiner; den  ene ligger oppå den andre, men den skal være helt trygg å gå på. #natur

* kilde:http://turisokndal.no/2016/04/10/kolbolten/

 

 

Kjapp pakking og innkjøp av obligatorisk vin og øl til fredagskveld i telt, var det bare å sette avsted!

 

Hurraheioghopp!!! Vi må finne en passelig rasteplass til teltet på god vei til Jøssingfjord! Vi finner etter noen mislykkede forsøk på veien, en fantastisk plass ved et vann nær Flekkefjord. Perfekt!

 

Her.

 

God i gassen og ikke akkurat antrukket for tur da jeg reiste rett etter jobb, vaglet jeg meg likevel innover på platåhæler med det nødvendigste i hånda! Camping in style!!

 

Vi ruller ut teltet og klar for å snekre dette sammen!

 

Det gikk som en drøm! “Du som har teknisk fagskole Siv, får ta ansvar her!”   Sier Kjell og graver dypt nedi kjølebagen etter sårt etterlengtede øl..

“Selvfølgelig! sett deg og ta en øl du, I fix”!

 

“Voila!”

“Se! perfekt!”

 

Fornøyd!

 

“Godt jobba, Siv. Nå har vi det kjekt!”

 

 

Det er en flott plass vi har funnet oss!

 

 

Sauser oss inn i myggspray og lar knotten besvime!

 

Nei, får blåse opp liggeunderlaget og!

 

Middag! Fyr opp, time for lys lapskaus fra Stabburet!

 

Det smakte fortreffelig!!!!

 

Litt knott her ja.

 

Og etterhvert blir vi jaget inn i teltet av regnet, og legger oss til å sove rundt halv tolv.

 

Det er det sykeste regnværet denne natten! Det hamrer på duken, og jeg tenker at hvis dette holder tett på jomfruturen nå, har i tidenes telt!! Det holdt tett! Utrolig nok! Det viste seg nemlig at det kom ned 45mm på 6 timer denne natten!

Sov ikke søtt gjennom hele natta, men det var ikke akkurat wonderland-madrasser vi hadde heller selv om de var gode!

 

Vi står opp og har en god strekk og god frokost, og pakker ned klissvått telt. Og jeg har fått tursveisen på plass også.

Det har regnet godt ja. Der vi gikk tørrskodd inn dagen før, var nå oversvømt av elver med vann, og følelsen av å måtte vasse i iskaldt vann for å komme tilbake til bilen var ikke den beste opplevelsen..

 

Men vi kommer oss avsted og tar turen inn til Helleren før vi tar Kolbolten.

 

 

Og at selveste Kjells navnebror, Kjell Aukrust har avduket denne hula her er litt stas!

 

Ler godt av dette, og tar meg inn i hula.

 

Her er nok bergsprekken til Mysil..

Like bak ligger disse dukkehusene.

 

*Helleren i Jøssingfjord er et kulturminne i Jøssingfjord i Sokndal kommune i Rogaland, underlagt Dalane Folkemuseum. Her finnes arkeologiske spor etter bosetning siden steinalderen.[1] Kulturminnet befinner seg under en heller som er dannet av et utstikkende fjell lengst inne ved Jøssingfjorden. Med sine 60 meter i lengde er dette en av de største av sitt slag i Norge. Det har stått flere hus under denne helleren, men i dag er det kun to trehus som står igjen. De to husene står uten taktekke fordi de er beskyttet av Helleren. Bygningene skriver seg fra 1800-tallet, men deler av bygningene kan være adskillig eldre. Sannsynligvis har det vært fast bosetning under Helleren fra 1500-tallet.

*Kilde: Wikipedia

 

 

Ganske imponerende at dette holder stand..

 

Det er skilt om at det kun er lov til å være 5 personer inne i huset av gangen. Jeg er alene da jeg går inn.

 

Og skriver TurSiv inn i besøksboka på bordet.

 

So this is what tall girls feel like…

 

Føler meg som den matronen i døra!

 

Vi går videre under helleren, og Kjell vil jeg skal klatre opp på veggen. Jeg er ikke vanskelig å be!

 

Tenker nok at det satt noen akkurat her og speidet utover for noen uker siden ja..

 

Vi kjøper en kaffe og en is i denne runde kiosken, og studerer kart som ligger på parkbenk-bordene.

 

 

Skikkelig koselig her!

 

Så setter vi oss i bilen og kjører oppover.

 

Parkerer og rigger oss klare for en tur til Kolbolten!! Jeg gleder meg!

 

Går litt oppover så står skiltet inn.

 

Det er tydelig sti, og jeg er glad jeg har tredd på meg regnbuksa over buksa, for det var ikke tørt. Det har visst regnet likegodt her som på teltplassen i natt.

 

Men stien er tydelig, og det er rød merking innover.

 

Det er flott å gå her! Kupert og helt annerledes enn den naturen vi har hjemme. Eller de “tuene” vi har hjemme i agder som en bråkjekk vestlending sa.

 

Jeg nyter hvert sekund!!

 

 

Kjell er varm.

 

“Må ta av genseren Siv”. sier Kjell.

 

“Det er så varmt!!”

 

“The hills come alive with the sound of muuuusiiiiic!”

 

Litt klyv må til! Love it!!

 

Det er så flott!!

 

Vi snakker ikke her. Og det er deilig.. Bare nyter!

 

“Oh! a canyon, Kjell!”

 

“ja…”

 

Så åpenbarer dette seg plutselig og jeg løper mot kanten! Jeg snubler litt, og ler høyt. Kjell syns ikke det er morsomt. Han ser for seg at jeg ruller utfor. Men det gikk fint! Blir bare litt ivrig i blant!

Og tar selfie på snap!!

 

 

“Dette!!”

 

Vi fortsetter og kommer til mye gjørme og det går nedover igjen.

 

Småsleipt er det, men bare hug a tree!

 

Så skjer det. Kjell ramler, og jeg har kamera klart!!  Han kommer seg på beina i rekordfart, og jeg svelger en sprutlatter, for det er ikke lov å le når han faller.

 

“Hel…..te!”  sier han.

 

“Filmet du?” sier han.

“Neida, men jeg fikk tatt noen bilder!” svarer jeg og gliser veldig bredt.

Men jeg ler ikke. Jeg må ikke le. Han sjekker kamera. Han har mistet dekselet på linsen. Det er fryktelig.

“Det ligger der!” sier jeg og plukker det opp til han.
Han tar i mot og sjekker kameraet. Når han zoomer ut og inn, lager det nå skikkelig lyd.

Jeg hikster. Jeg må ikke le, men lattertårer fyller seg i øynene mine. Jeg tørker de bort. Kjell er alvorlig. Dette er ikke morsomt.

Han tar en tue med gress og tørker bort gjørme fra buksa, og lirer av seg en tirade om hvor forbanna dritt det er å få ødelagt kamera, og at jeg ikke forstår hvor dyrt det er og hvor gode bilder det tar i forhold til mobil. Jeg tar et bilde i smug av buksetørken og. Med mobilen. Jeg humrer litt, og han reiser seg opp, og virker enda høyere enn de to meterene han raver, og ser på meg med et svært alvorlig blikk.

 

Jeg prøver ta meg sammen. Jeg prøver virkelig…

 

Vi fortsetter videre.

 

Og jeg går litt i forveien. Tror det er greit at jeg ler for meg selv uten at han hører det akkurat nå.

 

Nedover går det, og jeg tenker at nå er vi snart der, så jeg jeg slipper meg løs den siste veien.

 

Jeg finner bolten og setter meg utpå og venter til han kommer og tar en selfie til mine snapvenner.

 

“Kolbolten folkens!!”

Kjell kommer og syns det er litt uforsvarlig å hive seg utpå før han er der, men jeg sier at han bare må ta bilder nå!

 

Et nesten-naking bilde og!

 

 

Og her får jaggu Kjell pint seg utpå og!

Er bare 65 meter ned, så det går fint!

 

Etterpå trenger han en pause. Han er lemster, kamera bråker, og han har ramlet.

 

Så vi setter oss og ser på utsikten.

 

Det blåser litt, og jeg orker ikke sitte lenge før jeg begynner å fryse. Vi må tilbake. Vi skal jo på Trollpikken også!

 

Og tross bråkete linse fikk han fanget dette bildet av en havørn som seilte rundt over oss.

 

Før han igjen må ha en puse på returen. Han har bein som gele, sa han.

 

Vi må gå nå, Kjell. Nå. Det blåser og jeg er kald. Og sulten.

 

Så tar vi turen til Sogndalstrand i Egersund. Denne turen har jeg under egen blogg “tur til trollpikken” for de som vil se den.

 

Ett idyllisk sted….

 

Her er ruta vår til Kolbolten. 4 km tur-retur i ett fantastisk landskap! Dere må ta turen til denne mindre kjente perlen, det er ikke lengre enn en dagstur unna for oss som bor på sørlandet! Det er forøvrig mange turer som går her, det er skilter i nesten hver sving til sikkert nydelige områder, og det er absolutt mer jeg vil prøve her!

Jeg kunne virkelig ønske jeg kunne gjøre dette på heltid! Dette er det beste jeg vet! Ut i naturen, kjenne på stillheten og nyte omgivelser, nyter virkelig hvert eneste sekund jeg er ute! Håper flere med meg finner like mye glede i å komme seg ut. Du trenger ikke være superfit, det er ikke jeg heller. Jeg setter bare så umåtelig pris på å komme bort fra hverdagen og bli “jordet”. Den følelsen får du ingen andre steder. Du må ut, og du angrer ikke et sekund, jeg lover! Senke skuldrene og bare være tilstede.

 

TurSiv, med Kjell på slep.

 

Takk for at du var innom!

 

Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv for flere turtips!

 

 

Tur til Trollpikken, Egersund

En tur til Trollpikken ble jo et must etter alt mediehysteriet i siste tid. Først da denne ble tenkt som en like god attraksjon som Trolltunga, (som jeg også har besøkt tidligere,) men med tanke på at dette har en mye kortere, enklere og lettere fremkommelighet, så burde det være en lettere tur å ta uten så mye planlegging. Men så fant noen ut at å “kastere” denne ikke skulle ta glansen av tunga??

 *Og da om morgenen 24. juni 2017 ble fjellformasjonen rapportert ødelagt ved hærverk i løpet av natten. Vandalismen ble møtt med bestyrtelse lokalt og nasjonalt, «avkappingen» fikk bred mediedekning godt hjulpet av kreative ordspill, og saken vekket raskt stor nasjonal og senere internasjonal medieoppsikt.

Det ble satt i gang en kronerulling for å gjenreise Trollpikken, og på under et par uker var målet på 200 000 kroner nådd.Politiet har åpnet etterforskning i saken, og avhørte 26. juni en mistenkt for ødeleggelsen.

Gjenreisningen av «Dalanes stolthet» ble igangsatt 6. juli ved hjelp av en lokal entreprenør, noe som får stor oppmerksomhet og blir livestreamet i en rekke medier, deriblant NRK.

Rett før kl. 17:00 fredag 7. juli var Trollpikken gjenreist.

*Kilde:Wikipedia

-Og jeg kunne med glede konstatere at denne turen blir det noe av likevel!

 

 

 

 

Vi tok turen etter denne beskrivelsen:

Men først var vi innom vakre #sogndalstrand i Egersund etter en tur vi var tidligere på dagen.

Det er så fint der at det er verdt å ta med her.

Det var fullt opp på parkeringsplassen, så vi måtte parkere bilen ett stykke unna.

 

Det er smale nydelige typiske sørlandsgater, men som likevel minnet meg om da vi var i Henningsvær i Lofoten. Utrolig så mye fint dette landet vårt har å by på!

 

Kreative blomsterkasser som min øltørste mann satt uhorvelig pris på!

 

Kjører ett bildedryss.

 

Vi går til endes av gatene og havner ned på en brygge.

 

Så tar vi en svipp opp på et utkikkspunkt.

 

Før vi går ned i gatene igjen. Kjenner jeg er litt sulten. Vi må få i oss noe mat.

 

Og ramler inn på dette kulturhotellet som serverer to ting. Buffèt, eller fiskesuppe.

 

Jeg er klar for litt mer chunk enn suppe, så bestiller buffèt til oss begge før Kjell får sjansen til å bestemme noe som helst, og ett glass vin.

 

Laster opp på tallerkenen, og skuffer innpå!

Vi finner etterpå ut at en buffèt koster 360,- pr person, og etter ett kyllinglår og to loffskiver med eggerøre og laks er jeg forsynt. Kjell derimot bestemmer seg for at dette skal betale seg, så han spiser alt han orker, og det er en del, for å si det sånn. Mens jeg konsentrerte meg om å få den det glasset med en halvliter (!!) rødvin til 80,- kr! Om maten koster, så sier jeg ingenting på prisen på vinen!

 

Etterpå går vi mette og fornøyde til bilen, klar for å erobre #Trollpikken.

Og det var ingen tvil om hvor vi skulle parkere!

 

Vi går langs veien ett stykke, og det er enormt mye folk her!!

 

Det er ikke lange turen inn, men Kjell er så mett at magen står ut som en ballong, og han sliter i bakkene opp…

 

 

Det er forfriskninger til salgs, men Kjell stønner fremdeles etter maten, og sliter med i det hele tatt se på at noen forsyner seg.

 

Etter en kilometer på grusvei i slak stigning kommer vi inn på “mitt” terreng.

 

Det er lagt litt veibaner over det mest kuperte og våte, men anbefaler strekt vanntette fjellsko. Det er mye søyle etter mye tråkk av folk innover.

 

Slak og enkel stigning innover.

Og mye folk på veien (I veien) inn.

 

Snart ser vi stoltheten i all sin prakt!

 

Jeg undres over at det ikke er folk utpå, da det er så mye mennesker her. Og er redd for at det kanskje er et forbud etter gjenreisningen? At det ikke er lov utpå?

Jeg treffer en jente i 20 års alderen som lurer på hvordan man kommer seg utpå. Jeg tar henne med opp på baksiden, og vi ser at fremkommeligheten er nesten umulig. Man må ake ned en liten vegg på i hvertfall 1.90 meter, og deretter klatre ut. Problemet er ikke å komme seg ned, men det er ikke noe å trå på når man skal opp igjen. Hun sier at hun først vil se hvordan det går med meg….. Javel?.. sende ned “gamla først”?  Det er 5-6 unger i 10-11 års alderen som yrer der, og som hopper rundt som apekatter, opp og ned dette hinderet. Og jeg sier at jeg vil ned, men vet ikke helt hvordan jeg kommer meg opp igjen. De flytter seg, og jeg hopper ned. Da sier den ene gutten ganske høyt: Hvis du ikke kan komme deg opp igjen, så burde du ikke hoppe ned! Jeg hører folk under oss ler høyt av kommentaren. Jeg svarer at: Er jeg først kommet ut her, så skal jeg jaggu utpå og! frekke lille….!

Trollpikken er mye brattere enn jeg trodde, men jeg kravler utpå, og Kjell foreviger øyeblikket.

Jeg klamrer meg til tuppen. Jeg klarte det!!

Nå gjenstår returen. De småfrekke ungene henger over kanten for å se om jeg kommer meg opp. Den unge damen er også spent. Jeg finner en smal sprekk der jeg såvidt får skvist skotuppen inn og drar meg opp. Skoen glipper, og jeg raser ned igjen. Kjenner at nå fikk jeg skrubbsår på det ene kneet, men det skal ingen av de små snørrklattene får vite. Da kommer det… “Trenger du hjelp?” Skal vi hjelpe deg?”

“Nei, nå må dere gi meg en sjanse til!” svarer jeg med en superhyggelig tone, mens jeg kjenner på at irritasjonen er på bristepunktet. Ingen av de der småtassene med urmakerlærligarmer hadde klart å hjelpe meg uansett! Jeg gir det ett nytt forsøk, og denne gangen klarer jeg det av ren vilje, selv om det blir skrubbsår igjen i både håndflater og knær. “forbanna dritt!!”, tenker jeg. Ikke rart det ikke er en kjeft utpå her. Ingen tør jo dette! Burde vært en trapp eller noe! Den unge damen sier da jeg kommer opp at “jaja, da får jeg prøve også!”  “Det går fint!” svarer jeg kjekt, og håper at det ikke går så fint, så hun blir litt imponert. Jeg treffer Kjell igjen og vi tar returen.

 

Kjell er fortsatt veldig mett.

 

Utrolig deilig å sette seg i bilen igjen, og nå er det hjem. Been there, done that! Og det var det verdt!!

Ikke det mest spetakulære jeg har vært med på, men det er jo en “greie” Og gøy var det når det er litt utfordringer!

 

Tenker at en jentetur hadde vært moro!

TurSiv, med Kjell på slep!

Takkk for at du var innom bloggen min!

 

Følg meg gjerne på facebooksiden: Tur-Siv

Tur til Flyvraket i Bygland

Flykræsj fra fordums tid og tilhørende turbulens mellom oss på veien din er vel å regne med på en tur som dette.. Dette var litt av en tur. Vi tok turen til Bygland denne søndagen, og fulgte som vanlig igjen ut.no sin beskrivelse.

https://www.ut.no/tur/2.8992/

Ta av fra riksveg 9 ved Storestraumen og følg fylkesveg 304 sørover til Mele. Eller du kan ta av fra riksveg 9 i rundkøringa på Byglandsfjord, følge fylkesveg 305 til Senum og så følge fylkesveg 304 nordover til Mele.

 

 

Følg beskrivelse fra ut.no og du finner greit frem til parkeringen, hvor også dette skiltet står.

 

Det er ett irriterende vær. Klamt, litt regn, litt sol og helt enorme mengder med knott! Vi passerer bommen og fortsetter på grusvei.. Dere som har fulgt bloggen min tidligere vet at jeg syns slike veier er dørgende kjedelige, og jeg er nok lik ett barn i å være fullstendig åpen og ærlig om hva jeg syns. Noe Kjell ikke setter like stor pris på.

Det ble ikke tatt så mye bilder på veien opp, for det er faktisk ikke så mye å flagge med. denne fryktelig kjedelige grusveien må du gå på i ca 2 forbaska kilometer med jevn stigning!

Jeg sier: “Æ spyyyr! Dette er helt utrolig kjedelig!! ”

Kjell kontrer med: “Ja skal vi bare snu da? Finne en annen tur?” med en litt grinete tone. Da er vi igang vet du.. litt munnhuggeri fortsetter, og Kjell finner ut at nå skal han sette opp tempo og vise den lille berta hvem som er sterkest her. Han har en fordel. Han er mann, er 2 meter høy og relativt sterk. Og har nok en høyere maxfart enn ei som meg som naturligvis har en ganske høyere frekvens på apostlene (les:føtter) for å holde samme tempo, men jeg tenkte at dette tar jeg. Jeg gir meg aldri! Jeg holder greit følge, liker ikke å starte så raskt da jeg egentlig må komme i gang og få et jevnt tempo, men nå la han lista! Vi går side om side disse to kilometerene uten å veksle særlig mye ord. De ble ganske lange.

Etterhvert begynner Kjell å svette og puste mye. Han tar av seg jakka i fart, stopper ikke, men putter jakka i sekken i samme tempo. Jeg kjenner også at tempo er høyt, jeg tar faktisk flere og raskere skritt enn han til mitt forsvar, men jeg har det ikke like tungt ser seg, og jeg fryder meg i all stillhet.

“Der er pila!” sier jeg og setter inn et ekstra rykk den siste bakken.

 

Jeg snur meg og ser Kjell har stoppet opp.

“Jeg stivnet fullstendig.” sier han. (kult, tenkte jeg… Jeg har fått varmen nå, denne tar jeg som en liten seier i stillhet, og putter en innbilt medalje av skinnende gull i lomma)

 

Endelig er vi på terreng jeg elsker!!! herfra er det ca 1,5 km opp til flyvraket.

 

Det er vått og mye myr og mer stigning, men her kan jeg bevege meg mer enn på flatmark og jeg elsker dette!!

 

Kjell peser voldsomt og henger på. Jeg spør om han trenger en pause, eller noe å drikke, men jeg blir kjapt avspist med at nei, det trenger han i hvertfall ikke!

Neivel tenker jeg… håper han sier i fra da… men jeg vet det vil han aldri gjøre..

Oiii!! Se! Der ligger en del fra vraket!

 

Og da vi følger de røde og blå merkingene videre oppover i heie, finner vi en del til fra skroget..

Litt etter finner vi impact-zone! Før dette var Kjell nesten overbevist om at dette var det hele. Jeg sier at Nei, det var bilder av et skilt på ut.no, og det har jeg ikke sett ennå. Vi må videre opp. Og det er veldig bratt oppover. Kjell puster ikke mindre.

 

Der er det…herligfred det er masse!!

Å gå her, i fullstendig stillhet, er som å være med i en episode av air-crash investigation serien som jeg følger veldig med på.

Dette er historien:

Den 8. september 1941 tok 4 B17c bombefly (flygende festning) av fra England for bombetokt mot tyske skip i Oslo.

Et styrta trolig i Nordsjøen. Et annet vendte tilbake til England sterkt skadd. Et snudde 140 km fra Oslo. Et ble angrepet av to tyske Messerschmitt jagerfly, og styrta her i Songedalslia på vestsiden av Byglandsfjorden. Mannskapet fra England og Canada omkom. Alle flygarene er gravlagt på Bygland kirkegård.

*Kilde:Visitnorway.no

 

Og gå her blant vrakdeler, forvridde skrog, dingser og motordeler, og vite at dette er faktisk ikke er lengre siden, enn at det den dag i dag lever mennesker som har opplevd krigen. Det gjør det litt nært, og man blir litt ydmyk.

 

Hva i all verden er dette tro…

 

“Tror ikke du finner noe oppi der, Siv”…

 

“Å?”

 

Der var også skiltet..

 

Blir spist opp av knott her, vi må gå ned igjen..

 

Intenst da!! Og se håret mitt i denne fuktige lufta…!

 

 

Ekle kryp! Kom an vi går!!!

 

 

“Tror jeg kom litt ut av løypa igjen nå…”

“Det tok bare 10 meter det Siv, så var du ute og kjøre igjen!” Sier Kjell.. “Du er helt håpløs…”

 

“Gå først du da… ” sier jeg. Og når man går bak Kjell må man holde avstand. For når det er greiner i veien, så slipper han de bare, og hvis du går for nærme, får du en real pisk i ansiktet. Har skjedd noen ganger. Men jeg vet om det, derfor vet jeg at det er lurt å holde avstand.

Jeg får etterhvert gå foran igjen, og da hører jeg plutselig en stønn bak meg, og der ligger 2-meteren rett ut i lyngen! Og til min store irritasjon fikk jeg ikke festet dette på film. Han avslører også at han dette var andre gangen, noe jeg heller ikke fikk med meg at det hadde skjedd tidligere oppi lia, nok et irritasjonsmoment. For det er festlig når lange mennesker faller. Han sier at midtpunktet hos han er høyere enn hos meg, og derfor vanskeligere å holde oppreist da. Jeg tygger litt på den teorien og husker vagt en vekt og balanse ligning fra skolen, der midten er på midten uansett hvor høy du er. Og siden proporsjonene er i orden, var vel dette en vag unnskyldning? Se her:

Uansett, vi kommer oss ned igjen.

 

 

Tilbake på veien. Og den var faktisk lengre på vei ned selv om stemningen mellom oss var en del bedre enn på vei opp.

 

Det duskregner…

 

Og jeg har sydvest, og går mot nordøst. (Sa Kjell, jeg aner jo aldri hvor jeg er..)

 

En ting. De skoene her. Mammut fjellsko. Tørr som snus på føttene, selv om jeg har trampet jevnlig i det ene gjørmehullet etter det andre!! Fy søren så bra sko!!

Vi stopper innom storstraumen. Kalles for en av Norges fineste rasteplasser.

 

 

“Kjell du må gå utpå sluseporten! Kom igjen!”

Litt motvillig går han med bøyde knær utpå..

 

Sånn gjør vi det!! Despacito!!

 

 

Sånn, skulle ikke du bade, Kjell?

 

Og ved Byglandsfjord er det masse nydelige badeplasser!

 

Kom deg uti, Kjell, jeg står over. !0 grader og storm, nei takk. Har tøffet meg nok tidligere!

 

Og han tar et bad i badehotell-shortsen sin, og konkluderer med at det var en lite hyggelig opplevelse. Mens jeg tar en kopp kaffe i ullgenser og jakke og holder fast på poser og sekk så de ikke blåser avsted.

 

Men det er utrolig fint her!! Sikkert digg når sola skinner og temperaturen er deilig!

Her er turen i dag!

Lengde ca 7 km t/r

stigning ca 270 m

Turtid ca 2-4 timer. Vi brukte 1,50. Hissig vettu 🙂 vi holdt faktisk like høy fart opp som ned! Ler litt nå.

middels krevende, de siste 200 meter er relativt bratt.

En fin tur da!

-TurSiv med Kjell på slep!