Denne dagen var jeg inne på Ti på Topp-turmål, og så kom denne rakkeren opp.

“Dette er en idyllisk tur i Høvåg som er ukjent for mange turglade sørlendinger”

Da trigges jeg.

*”Store deler av turen følger du steingjerder, og det er mange tegn på gammel bosetting. Her var det flere husmannsplasser før i tiden. Det er også et rikt dyreliv i området, med både ravn, hjort og bever. Noen badstu har det aldri stått der oppe, derimot i dalen like nedenfor. Gårdene på vestre Vallesverd hadde nemlig en badstu- også kalt kjone-til tørking av korn. Grunnen til at badstua ble plassert såpass langt ute av lei, var brannfaren”

*Kilde:fvn.no

 

Vi gikk for Ut.no sin beskrivelse, og turkartet under her viser det. Men jeg tenker at du bare tar gamle E18, parkerer ved veien der ved krysset til Høvåg (og bronseplassen) og starter derfra.

 

 

Så da parkerer du i krysset her.

 

 

Så krysser vi veien og går oppover litt..

Det er ikke skiltet, men du tar inn til venstre her etter 50-100 meter.

En liten stigning i starten, og så ser du rødmerket og lett sti oppover.

 

Med en antilopes eleganse passerer jeg hindre på veien….

 

Og nydelig skogssti følger..

 

Gammel husmannsplass. Gøran syns det er utrolig spennnende…

“Sjukt mykje skog på sørlandet….!”

Og så må han ta bilde av en rot…

Og en sprekk… han har en egen intern humor ang dette..

Vi kan dingle over små bekker…

og angre etterpå..

 

Og plutselig var det stopp… med brillene på nesa ble Gøran stående…

“Hva soser du med?” roper jeg!

 

 

Han tok bilde av denne….

 

Og brukte ca 25 minutter på å komponere denne snappen…..

“Det er jo ikke E.T.” sier jeg. “Det er Sid!”

“Hæ? Sid?” svarer han.

“Ja, det der murmeldyret i Istid… eller hva slags dyr det er… Sånne som sover mye. Som er like trøtte om klokka er 09.15 eller 21.15.. litt sånn som du egentlig… Har du ikke sett han??”

“Åja!.. Jo kanskje.. syns den ligner E.T jeg.”

“Nei, det er Sid”  svarer jeg..

 

Lar folket bestemme…

E.T

 

Sid

 

_Jepp. Alle er enige om Sid.

 

Nå må vi gå…

Flotte glatte svaberg

Og Gøran er så sykt flink på å “Påose”..

Gjennom steingjerder..

Og følge piler…

Og kommer opp til en deilig utsikt!

 

 

Skriver oss inn i boka!

Gøran prøver ta selfie av oss, men jeg har andre planer..

se på trollet..

Dette er dagen jeg ikke er på mitt mest stæsja, for å si det sånn, og prøver egentlig å unngå for mye close-up…

Kvikk-lunsj tar seg mye bedre ut!

Æ fryser.. vi må gå…

Vi fortsetter videre for å ta runda rundt ned.

Gøran er så sykt mye bedre på å “påose” enn meg.

 

Må se om vi er på rett vei her…

Det er vi!

Så er jeg varm igjen og jakka tas av igjen for 3 gang…

Utrolig flatt og fint å gå her…

Og Gøran er så utrolig flink på å “påose”…

 

Små broer..

 

Her kan man velge å ta den lette, eller den enkle veien.

“Tar du tømmestokken, Gøran?”

“Klart det!” svarer han.

Det gikk bra…

 

Så fortsetter det på slak fin sti nedover

 

 

Gøran er så sykt flink på å “påose”..

Og plutselig er vi nede igjen..

En nydelig tur som passer alle!  Tar ikke lange tiden, og deilig turterreng!

Her hoppa Gøran høyt! Han trodde det var en hoggorm-unge.

“Nei det er ei slæve” sier jeg. De er kjempesøte. En firfisle uten bein.”

“HÆ?” “SLÆVE?” har jeg aldri hørt om.. sånne fins ikke på nordvestlandet…

“Stålorm” er visst den riktige betegnelsen. Denne karen lå helt stille. Så ut som han hadde spist. Og koset seg i sola.

 

En deilig liten tur som passer alle!!

 

Tur-Siv med Gøran som “påoser” så fint på slep!

 

 

 

 

 

 

Jaja.. Med friskt mot ville vi “Labbe fra byen og hjem” over heia.

Fikk min sønn til å kjøre oss ned til Sødal, og opp de bakkene der, der startpunktet for en av løypene i Prestheia er.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det blir svært få klyvninger, og mer jevnt terreng på veien da vi starter i et såpass høyt punkt. Så dette blir en fin og lett tur…

 

Været er upåklagelig, og det samme er humøret!  .. i starten.

Det er “for” fint å gå her, og vi gleder oss til litt skogsstier.

Men bilder må tas.

 

Vi har ikke noen spesiell plan på ruta, annet enn å bare følge skilter mot Lomtjønn, via den Omvendte båt og Skråstadvarden på vei nordover mot Vennesla. Også med litt hjelp fra gps om det skulle være tvil..

Observerer at det er mye karter på blåbærlyngen! Det blir digg å plukke om det blir noe av!

Åjøsses, det er jaggu fotoboks her..

Best å holde jevnt tempo..

Der var det litt oppover, men det går fint!

Kommer kjapt inn på fine stier igjen. Og går på kryss og tvers, frem og tilbake på stier her….

Ja må jo innom Vaffelbua. Bua som kostet en del å snekre opp, men aldri har åpent.

“Den var flott, men nå går vi videre” sier jeg…

“Videre? Vi må jo bak og se på utsikten!” Sier Gøran.

“Utsikt?” sier jeg.. Vi er jo langt inni skauen..

“Ja, det er det bak her. Du er helt utrolig! Det er som å si at du har vært på Grand Canyon, men du fikk ikke med deg utsikten!” sier Gøran og ler…

“Ja den var jo formidabel, og absolutt sammenlignbar!” svarer jeg.

“Kan vi gå nå?”

Da er det den omvendte båt som står for tur. Jeg har aldri gått denne veien, bare opp fra Skråstad, og den er god og bratt, så tenker at det er nok litt slakere terreng herfra.

Litt småbakker bare, så det begynner bra!

“Helt utrolig mye skog det er her på Sørlandet.” ytrer Gøran. Igjen. Men sånn er det det når han har bodd og er oppvokst på nordvestlandet, der det høyeste treet i utmarka er dvergbjørk, og det høyeste treet i fylket er epletreet til farmor som har stått siden sent 1800 tallet.

“Det er i hvertfall lunt her” sier jeg. Merker svært lite til vinden.

“Hvilken vind?” sier Gøran. Det er også andre vindforhold han er vant til.

 

“Men i svarte da.. ”

En god del stigning ble det jaggu herfra og, selv om ikke likt fra Skråstad.

 

 

Så kommer vi opp og tar en liten kafferast i sola! Masse folk på tur i dag!

Og banan.

Denne gang får jeg med meg snik-snappen, og pynter litt på.

 

Så går vi videre mot nord og Skråstadvarden.

 

 

Kapott tre.

Her har noen dekorert skiltet. Ser du fuglen? Kult!!

Så var vi igjen etter litt klyvning på Skråstadvarden. Null utsikt, ikke særlig vakkert sted, men sjekka inn.

Sagevann må vi følge skilter mot nå.

Her stopper Gøran opp og begynner høytlesning.

“Ta bilde av det, jeg fryser, jeg må gå!” Etter å ha svettet litt i bakker på vei hit, kjenner jeg at jeg blir fort kald når vi stopper opp.

“Fryser?? Du må jo være sjuk! Jeg svetter!” sier Gøran.

“Good for you.” svarer jeg og tramper videre ned i litt lunere omgivelser.

Så er det myr. Myrterreng i stor skala.

“Ka du såg no?…. åja. Va det ein blomst igjen…..” sier Gøran.

 

 

Glattetre.

Herfra og så og si resten av turen var det bare hogstfelt.

Svært lite å ta bilder av..

“Sett deg på stubben, så tar jeg bilde” sier Gøran.

“Får flis i fua…” gidder ikke…

“Sjå her no!” sier han og klarer å klatre opp på en som er like høy som han..

Bra jobba. Kom ned nå..

Vi fortsetter i det uendelige på hogstfelt, der stien er så og si utvisket, men de har spart disse stubbene med røde prikker på, så vi holder en viss peiling på at vi er på riktig vei..

Inntil… Vi oppdager på gps at vi er i retning Justvik om vi fortsetter. Og Gøran sier “Er du klar for litt off-pist?”

Det er altså ski/alpin-språk for å kjøre utenfor løype..

“Javel….?”

“Iflg gps så må vi gjennom her….”

Dette har jeg hørt før, tenker jeg…. og drar umiddelbart opp traumer fra turen til Rogeheia…. (har blogget om tidligere)

Og så forsvant han i et forrykende tempo gjennom myr, lyng og kratt.. Jeg angret stort på at jeg valgte bukser som ikke rakk ned helt til ankelen i dag.. Det var ikke dette jeg så for meg..

Omsider er vi back on track, og jeg er ikke i storslagent humør. Jeg har oppripete legger, er svett og kald om hverandre, og kjenner at godt over en mil i oppogned-terreng begynner å kjennes i lår og legger.

“Smil, Siv!” sier Gøran.

Og jeg smiler…

Så er det nedover.. og nedover… og jeg stolpret meg nedover i nøyaktig samme stil som du ser her…

Så er vi nede på grusvei igjen.. på Kvarstein.

“Ser du Jokeren, Siv?” spør Gøran

“Har sett han hele turen…” svarer jeg.

Men der er målet. Helt der nede med de 4 spisse mønene ved hovedveien..

“Nå kan du skryte av at du har labba fra byen og hjem!” sier Gøran.

“Ja i morgen..” sier jeg..

Endelig hjemme. Gidder ikke dette en gang til.

 

Men det er i hvertfall gjort! Om ikke dette var en av de fineste turene, så har jeg labba fra byen og hjem over heia.

 

Tur-Siv, med Gøran sporadisk på slep.