Jaja.. Med friskt mot ville vi “Labbe fra byen og hjem” over heia.

Fikk min sønn til å kjøre oss ned til Sødal, og opp de bakkene der, der startpunktet for en av løypene i Prestheia er.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det blir svært få klyvninger, og mer jevnt terreng på veien da vi starter i et såpass høyt punkt. Så dette blir en fin og lett tur…

 

Været er upåklagelig, og det samme er humøret!  .. i starten.

Det er “for” fint å gå her, og vi gleder oss til litt skogsstier.

Men bilder må tas.

 

Vi har ikke noen spesiell plan på ruta, annet enn å bare følge skilter mot Lomtjønn, via den Omvendte båt og Skråstadvarden på vei nordover mot Vennesla. Også med litt hjelp fra gps om det skulle være tvil..

Observerer at det er mye karter på blåbærlyngen! Det blir digg å plukke om det blir noe av!

Åjøsses, det er jaggu fotoboks her..

Best å holde jevnt tempo..

Der var det litt oppover, men det går fint!

Kommer kjapt inn på fine stier igjen. Og går på kryss og tvers, frem og tilbake på stier her….

Ja må jo innom Vaffelbua. Bua som kostet en del å snekre opp, men aldri har åpent.

“Den var flott, men nå går vi videre” sier jeg…

“Videre? Vi må jo bak og se på utsikten!” Sier Gøran.

“Utsikt?” sier jeg.. Vi er jo langt inni skauen..

“Ja, det er det bak her. Du er helt utrolig! Det er som å si at du har vært på Grand Canyon, men du fikk ikke med deg utsikten!” sier Gøran og ler…

“Ja den var jo formidabel, og absolutt sammenlignbar!” svarer jeg.

“Kan vi gå nå?”

Da er det den omvendte båt som står for tur. Jeg har aldri gått denne veien, bare opp fra Skråstad, og den er god og bratt, så tenker at det er nok litt slakere terreng herfra.

Litt småbakker bare, så det begynner bra!

“Helt utrolig mye skog det er her på Sørlandet.” ytrer Gøran. Igjen. Men sånn er det det når han har bodd og er oppvokst på nordvestlandet, der det høyeste treet i utmarka er dvergbjørk, og det høyeste treet i fylket er epletreet til farmor som har stått siden sent 1800 tallet.

“Det er i hvertfall lunt her” sier jeg. Merker svært lite til vinden.

“Hvilken vind?” sier Gøran. Det er også andre vindforhold han er vant til.

 

“Men i svarte da.. ”

En god del stigning ble det jaggu herfra og, selv om ikke likt fra Skråstad.

 

 

Så kommer vi opp og tar en liten kafferast i sola! Masse folk på tur i dag!

Og banan.

Denne gang får jeg med meg snik-snappen, og pynter litt på.

 

Så går vi videre mot nord og Skråstadvarden.

 

 

Kapott tre.

Her har noen dekorert skiltet. Ser du fuglen? Kult!!

Så var vi igjen etter litt klyvning på Skråstadvarden. Null utsikt, ikke særlig vakkert sted, men sjekka inn.

Sagevann må vi følge skilter mot nå.

Her stopper Gøran opp og begynner høytlesning.

“Ta bilde av det, jeg fryser, jeg må gå!” Etter å ha svettet litt i bakker på vei hit, kjenner jeg at jeg blir fort kald når vi stopper opp.

“Fryser?? Du må jo være sjuk! Jeg svetter!” sier Gøran.

“Good for you.” svarer jeg og tramper videre ned i litt lunere omgivelser.

Så er det myr. Myrterreng i stor skala.

“Ka du såg no?…. åja. Va det ein blomst igjen…..” sier Gøran.

 

 

Glattetre.

Herfra og så og si resten av turen var det bare hogstfelt.

Svært lite å ta bilder av..

“Sett deg på stubben, så tar jeg bilde” sier Gøran.

“Får flis i fua…” gidder ikke…

“Sjå her no!” sier han og klarer å klatre opp på en som er like høy som han..

Bra jobba. Kom ned nå..

Vi fortsetter i det uendelige på hogstfelt, der stien er så og si utvisket, men de har spart disse stubbene med røde prikker på, så vi holder en viss peiling på at vi er på riktig vei..

Inntil… Vi oppdager på gps at vi er i retning Justvik om vi fortsetter. Og Gøran sier “Er du klar for litt off-pist?”

Det er altså ski/alpin-språk for å kjøre utenfor løype..

“Javel….?”

“Iflg gps så må vi gjennom her….”

Dette har jeg hørt før, tenker jeg…. og drar umiddelbart opp traumer fra turen til Rogeheia…. (har blogget om tidligere)

Og så forsvant han i et forrykende tempo gjennom myr, lyng og kratt.. Jeg angret stort på at jeg valgte bukser som ikke rakk ned helt til ankelen i dag.. Det var ikke dette jeg så for meg..

Omsider er vi back on track, og jeg er ikke i storslagent humør. Jeg har oppripete legger, er svett og kald om hverandre, og kjenner at godt over en mil i oppogned-terreng begynner å kjennes i lår og legger.

“Smil, Siv!” sier Gøran.

Og jeg smiler…

Så er det nedover.. og nedover… og jeg stolpret meg nedover i nøyaktig samme stil som du ser her…

Så er vi nede på grusvei igjen.. på Kvarstein.

“Ser du Jokeren, Siv?” spør Gøran

“Har sett han hele turen…” svarer jeg.

Men der er målet. Helt der nede med de 4 spisse mønene ved hovedveien..

“Nå kan du skryte av at du har labba fra byen og hjem!” sier Gøran.

“Ja i morgen..” sier jeg..

Endelig hjemme. Gidder ikke dette en gang til.

 

Men det er i hvertfall gjort! Om ikke dette var en av de fineste turene, så har jeg labba fra byen og hjem over heia.

 

Tur-Siv, med Gøran sporadisk på slep.