A HELL OF A RIDE!!! På alle tenkelige måter!! Dette er det mest heftige jeg har vært med på hittil i turkarrieren, og jeg tror det skal himla møe til før noe slår dette!!

Min sønn Patrick ville på denne turen, og booket og fikset alt, kun med beskjed om at vi reiser søndag! Jeg har alltid hatt lyst til å klatre, og var kjempefornøyd med at Patrick og kompisen hans, Bim (det er kallenavnet hans) ville ha meg med på tur!

Her er link til turen: https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/setesdal/listings-setesdal/via-ferrata-straumsfjellet-den-lengste-i-sitt-slag-nord-for-alpene/27374/

Litt om turen fra linken over:

*En bestigning av den imponerende sørvestveggen på Straumsfjellet vil normalt kreve svært god klatrekompetanse. Men med en Via Ferrata er man festet til fjellet ved hjelp av en solid stålkabel som går hele veien opp. I de bratteste partiene er det dessuten montert trinn i fjellveggen til å stå på og holde seg fast i.

Sikkerhetsutstyret består av hjelm, klatresele og en spesiallaget Via Ferrata-slynge som har 2 karabinkroker slik at man hele tiden er godt festet i kabelen. Man trenger dessuten solide tursko samt hansker til å beskytte hendene. Med dette utstyret i orden er det “bare” å følge ruta oppover fjellet.

Det er likevel en tur som krever at man er i god fysisk form, og det hjelper å ha erfaring fra luftige fjellturer så man ikke lar seg skremme av høyden. Man bør på forhånd også ha gjort seg godt kjent med bruken av sikringsutstyret.　

Via Ferrataen på Straumsfjellet blir bare brattere, mer spektakulær og luftigere jo høyere opp man kommer. Like under toppen forserer man til og med en kort overhengende vegg, så her hjelper det å være sterk og utholdende, både i kroppen og i toppen. Belønningen idet man topper ut, med elven Otra og dalbunnen langt der nede, er en utsikt blant de flotteste Norge har å by på.
Der kabelen slutter, er det merket løype videre til toppvarden på Straumsfjellet, 797 meter over havet. Fra toppen fortsetter merkingen videre i østlig retning, og leder deg trygt ned i dalen igjen.

Og vi kan skrive under på at alt her er virkelig ikke er en underdrivelse!

Vi visste ikke hva vi kom til…

 

 

 

Gutta kvelden før avreise…. Vi skulle reise kl 06.00 fra Vennesla, fikk vi beskjed om av guide som hadde nær kontakt med Patrick i forbindelse med at det var meldt regn, og da vil man normalt sett utsette turen til senere. Likevel ble det meldt at regnet skulle ikke komme før kl 15.00, så da var det å komme seg av gårde såpass tidlig at at man rakk opp veggen før regnet kom. Så vi skulle da møte på Helle camping kl 08.00

 

 

Kl 06.00 buldrer vi ned trappa hjemme i Fjordparken, superklar for tur! Med sekker fulle av regntøy, vann, RedBull, sjokolade og niste!

 

(Bakerst, meg, Bim, og Patrick foran)

Wohooooo!!!!

 

 

Vel fremme blir vi møtt av en kar som sauene på jordet i hvertfall hadde ventet på, der han kom på sykkelen sin. Og To svenske guider, Urban og Herman.

 

Urban & Herman.

De får kledd oss opp i utstyr, og vi venter på to deltakere til.

 

Patrick og Bim sin påose..

 

 

Og jeg tar en selfie! Føler meg sabla kul i utstyret!

 

 

Da de to andre deltakerene Erik og Siw kommer, blir vi loset til elva, der vi skal ta båt til startpunktet sammen med guide Herman, som var så heldig å få med seg dette brokete følget på tur denne grå søndag morgen.

 

 

Sjefen i båten slår av en vits om hvor negative sørlendinger er av natur, og vi løsner godt på stemningen!

 

 

Så tøffer vi avsted!

 

 

Vannet er blankt, og det er en fin morgen!

 

 

Bim holder på vesten!

 

 

Vel fremme går Herman litt igjennom hvor ruta går.

 

 

Og vi starter med en liten vandretur gjennom skogen til bunnen av fjellet.

 

 

Det går over stokk og stein!

 

 

Erik henger kloss på guiden, Siw (senere kalt dobbelt-v for å ikke skape forvirring da vi er to stk Siv/Siw her) jeg, så Patrick og Bim bakerst.

På veien passerer vi ett tre som ligger over stien. Vi kommer oss over (jeg og W under) og kommer oss opp. Nede fra skogen hører vi Bim utbryte: “Seriously?!” da han kom til dette hinderet, og vi ler godt! Han pustet og peste godt på denne lille turen, og ble tidlig avslørt at formen nok kunne ha vært bedre.

 

 

Da er vi ved startpunkt, og om Guiden river seg i håret med tanke på hva han har å dra med seg her er usikkert, men han gjennomgår ting vi må vite og gjøre.

 

 

Han demonstrerer hvordan kroker skal festes på stålvaier, hva de enkelte krokene vi hadde på beltet er til, og hva prosedyren er ved evt ting som skulle komme rasende ned fjellsiden mens vi er i veggen. Uansett om det kom stein, stokk, mobiltelefoner eller andre eventuelle ting som kan gjøre vondt å bli truffet av, så skulle vi rope: STEIN!! og la hjelmen ta imot.

Det husket vi.

 

 

 

Opp der ja… okei… det går sikkert fint…

 

 

Og det er tørt og fint og vi kommer oss greit opp første bakken. Ikke så mange utfordringer der, så vi får fort rymen, og det er kjempegøy!

W lurer på hvor mange ganger Herman har klatret her, og vi tror han svarte 15 ganger… vi er litt usikre… “Bare 15!!?” sier W!

Jeg ler og spør om hun er redd det blir litt for tynt for dette crewet som er med i dag? Hun svarer ikke direkte på det, men hadde kanskje sett for seg noen med mer erfaring? Jeg var her i utgangspunktet litt enig… jeg syns han lignet en litt mer rocka utgave av Harry Potter, med tau og klatreutstyr, men det kan jo hende han kunne trylle? For magi trengte vi virkelig etterhvert…

 

 

Patrick og Bim kommer etter!

 

 

Strålende fornøyde!

 

 

Jeg tenker at hvis alt blir like greit som dette, så blir dette navla gøy!!

 

 

Det går litt sidelengs og litt oppover.

 

 

Og W er veldig glad for etterhvert som vi begynner å komme oppover fjellsiden, at det er et takknemlig vær! Det er i grunnen greit at tåka ligger nedi dalen så man slipper å bli minnet på hvor langt det er ned.

 

 

Som eneste jenter i gruppa, og ikke minst at vi begge har så utrolig fine navn, finner jeg og W raskt tonen. Og der vi står og venter på at Erik skal komme seg litt oppover, sparker Erik løs en bitteliten sten som kommer rullende sakte ned mot W. Jeg og W ser på denne og den stanser rett foran W. Hun ser på meg og roper: “Stein!” Og vi får fullstendig latterkrampe! Erik kaller oss fnisejenter, og Bim og Patrick lurer på hva i alle dager som skjer foran hos oss. Det tar omtrent en halvtime før vi slutter å le, om det er av pga at vi begge har en spesiell humor, eller om det er litt nervøs stemning på hva vi har i vente, er ikke godt å si.

 

 

Det er i hvertfall fint og grått ennå.

 

 

Bim er klar for mer. Herman (Guiden i rød hjelm) er litt usikker..

 

 

Men Bim blir loset opp neste vegg også.

 

 

Det er litt venting her og der, og da benytter man tiden til litt oppgitt selfie med de som skravler hele tiden..

 

 

 

 

Så begynner litt mer utfordrende deler, og vi får kjenne litt på det. W blir stående fast, og finner ikke ut hvor hun skal ta neste steg. Herman “the spiderman” kommer etterhvert reddende til og loser henne videre ved å si hvor hun skal trå.

Men den tiden man blir stående i veggen, med kun skotuppen hvilende på en liten sprekk, begynner man å få litt “shaking” i foten, og man får tid til å tenke på hvor man er.. hva skjer om jeg glipper tak.. hvor langt faller jeg før det rykker i tauet.. vil det gjøre vondt? Er det noe sted å stappe foten i og klatre opp derfra man evt havner? Jeg syns de minuttene ble lange, og jeg kjente litt på et ubehag av å ikke være i bevegelse.

 

 

Bak meg ser jeg Patrick og Bim også jobber med å holde posisjon på små marginer mens de venter på å komme videre. Det er ett stykke ned nå, og det er bratt.

 

 

Dette ble en kraftutførelse og Bim kjenner at det er tungt og tar av hjelmen for å tørke litt svette på “trygg grunn”

 

 

Da vi ankommer et sted i veggen Herman kaller “The point of no return” tar Herman en prat med Bim. Om det kan være lurt av han å bli med ned igjen.

Herman tar avgjørelsen for en nølende Bim, og han tar med seg Bim ned, der han blir hentet tilbake til campingplassen.

 

 

 

Vi er ved friskt mot og fortsetter. Og det begynner å bli mer krevende partier.

Herman “The spiderman” løper opp og ned veggene, og man ser plutselig den røde hjelmen og de mørke krøllene stikke frem hodet på fjellhyllen over deg og han sier med et smil: ” Hej! Går det bra?” Og vi svarer som hør og bør etter hvordan det går at “Nja… tror jeg står litt fast her…” Og han svarer: “Jag kommer!” Og kommer som en vind ned til den som sliter får deg til å se løsninger på nye steder å tråkke. Eller om man svarer: “jada, det går fint!” så parerer han “perfekt!” 

 

 

Vi oppdager fort at bøyler var ikke like strategisk plassert som vi kunne ønske. Noen steder må man faktisk ta sats og hoppe for å komme til neste avsats eller sprekk i fjellet. Dette gjorde i hvertfall turen for min del, som var gruppas korteste medlem på 1.62 ganske utfordrende. Men det var jo så gøy! Og man ser jo ikke ned, gjør man vel?

 

 

Patrick imponerte meg stort! Han var som en tanks (stridsvogn) opp veggen. Han lot W klatre på skuldra, og hjalp henne der han kunne. Og W skrøt av hvilken gentleman han var. Det varmer et mammahjerte, og jeg sa litt karslig at “I only raise gentlemen” så buldrende stolt av han!

 

 

W lengtet etter lunsj og nøtter fra den lille nøttefabrikken! Du kan si hva du vil om politikere (W er politiker) men denne dama er alt annet enn tørr! Kommentarer og humør var bare en fryd uansett hvor tungt det ble på veien! Og at jeg faktisk også er en Høyre velger (parti som hun også representerer) (-og i frykt for å miste lesere ved å ytre mitt politiske standpunkt her nå) sier jeg bare “Flytt deg, Erna! her kommer W!”

 

 

Vi går på videre, og jeg merker på Herman at tiden renner ut for dette crewet.

 

 

Og vi begynner å få utsikt… ikke like greit for alle..

 

 

Jeg kommer i en liten knipe… Jeg skal hoppe til en sprekk og prøve få tak i en bøyle å holde fast i der. Det jeg glemte først var å flytte krokene videre på vaieren, så når jeg hoppet, hang krokene igjen og jeg ble stoppet før jeg fikk fullført hoppet. Jeg griper da fast i vaieren, og holder meg fast, men kjenner at grepet slipper sakte men sikkert mens jeg klorer meg fast det jeg kan. Jeg innser at jeg må be om hjelp…. “Guide! Jag faller!” roper jeg på type svensk, i håp om at det ikke på noen måte vil misforstås, og at han vil komme og hjelpe meg asap! Herman knytter fast tauet han har festet på W, og roper: “Jag kommer” Han er der på sekunder og fester hvilestroppen i vaieren slik at jeg kan slippe tak. Der og da elsker jeg Herman. den fineste Harry Potter! Jeg var virkelig redd der. Og jeg får fikset krokene igjen og kommet meg på spor. Men jeg kjenner at armene begynner bli spagetti. Beina har det greit men armene er slitne!

“Hvorfor setter dere ikke en bøyle der, så man slipper hoppe?!” sier jeg fortvilet. “For man skal ha utmaningar!” smiler Herman tilbake. Han er jo søt da, selv om i frustrasjonens øyeblikk kunne jeg brukt tauet hans til et helt annet formål i respons på det svaret…

 

 

Og en lykke er det å se gutten min komme over hver eneste kant som alltid den som måtte gå sist.

 

 

 

Hver avsats er en fest!! Å kunne få hvile!

 

 

Så kommer regnet… Noe så innmari også…

 

 

Og Herman er kald og han fryser. Han spør om jeg fryser. “Nei jeg svetter! Tror det er dødsangst!” svarer jeg og han ler.

 

 

Han redder den brokete gjengen.. Og må hjelpe alle med tau den siste delen.

 

 

En igjen nå, vi klarer det!! Det var det der overhenget da…

 

 

 

Patrick er skitten og sliten og redd. Når regnet kom fikk vi virkelig kjenne på utfordringer. Føttene sklei av stålbøylene, hendene glapp taket, vann og gjørme sprutet i ansiktet og øynene og vi er slitne.

 

 

Men hver avsats er en fest!

 

 

 

Vår Helt Herman “The Spiderman”

 

 

Vi får ikke tatt noen bilder på slutten. Det striregner og vi er gjennomvåte. Det siste overhenget er blytungt! Herman bestemmer at Patrick skal opp først. Og han kommer seg opp på ren viljestyrke mens han skriker av smerte over hvor tungt det er. Jeg roper at han må feste hvilestroppen, men han gjør ikke det. jeg ser hele kroppen hans rister. Og Herman roper “Perfekt, Patrick!” hele veien opp. Jeg orker ikke se opp. Livredd han skal falle ned. Men han kommer seg over. Etterpå er det W sin tur. Så min, så Erik sist. Fullstendig utladet før siste overheng, følelse av å være fullstendig ubrukelig, utslitt, gjennomvåt men nesten i mål får jeg kravlet meg opp.

Vi alle kommer opp. Med uvurderlig hjelp av Herman.

 

 

Oppe! Vi klarte det!!

Bim ringer Patrick fra campingen. Lurer på hvordan vi ligger an. Så sier Bim at vi har slått rekorden på de som har brukt lengst tid opp fjellet. Med to timer!

(Vi ler!!!)

Men Herman sa at vi har hatt særs mye regn, og han måtte bruke tau på hele gjengen pga det. Så det var liksom innafor likevel da.

 

 

 

Så er det et par timers tur i striregn gjennom skogen ned igjen.

 

 

Patrick vil ned. Og er ikke interessert i å vente på de andre, så vi trekker fra guiden som tar følge med Erik og W.

 

 

Og setter utfor… Vi kommer til skilt til “Bolten” “Vi må jo se den” sier jeg. Den minner om Kjeragbolten og det er sånne kjente stålbøyler ned til den.

“DET SKJER BARE IKKE!” utbryter Patrick og snur på hælen og fortsetter nedover.

 

 

Det striregner og det er det verste sølefesten som fins. Superglatt, og Patrick faller ca 6-7 ganger på vei ned. Noen spetakulære fall med beina i været og flatt ut på ryggen. Jeg ler ikke den første gangen, for det var et voldsomt smell. Med de neste kan jeg ikke la være. Etter dette taubildet faller Patrick rett på rygg igjen ved siden av treet der. Jeg hører et knekk. Jeg spør, “Herregud, gikk det bra?!”  “Jada, med meg så…” svarer han. “Knakk hjelmen da… med bare innvendig..” Han viser meg sprekken. Han landet oppå hjelmen. Jeg ler. “Må vel erstatte den nå og på toppen av det hele” sier han oppgitt. Da legger vi det utspekulerte planen om å bare levere utstyret i full fart, kaste oss i bilen og kjøre!

Han går i bakken med noen smell jevnlig hele veien ned. Og han lirer av seg noen gloser som kunne få den heftigste bryggesjauer til å korse seg. Jeg ler så jeg skriker. “Hvordan klarer du å holde deg på beina?!!” sier han til meg. “Man er jo Doomed her!” Jeg sklir også, og har noen vannvittige utfall, men klarer mirakuløst å holde meg på beina.

 

 

Diverse utfordringer på veien, men nå går det unna!

 

 

Og tenker at hadde det vært fint vær hadde det vært en nydelig tur ned.

Vi kommer ut vis a vis brygga på andre siden av vannet, og Urban henter oss i båten. Vi sier vi aner ikke hvor langt de andre ligger an, vi bare stakk. Litt skamfulle over det, men vi ble møtt av stor forståelse.

 

#druknakatte

Gjennomvåt og med varmeapparatet på full guffe i bilen på vei hjem, så Bim holdt på å omkomme, var jeg fornøyd med å ta baksetet på vei hjem, der vi skulle kose oss med fete mengder pizza!!

 

 

Dette er beina mine etter turen. Jeg er glad det er buksevær for tiden. Skjørt kan jeg ikke bruke før i mars ser det ut til! Og det har ikke stått på innsatsen for å si det sånn!

 

Til slutt. Harry Herman Potter, Mr Magic, The amazing Spiderman!

 

WE F****N LOVE YOU!!!!! Uten deg hadde vi aldri kommet oss opp! Uten din tålmodighet og oppmuntrende ord, alltid smilende uansett hvor trått det gikk på slutten! For en mann!! For dette er en MANN! For en service, for noen utrolig!!! vennlige mennesker som driver dette stedet!!

Vi er så enormt fornøyde og stolte over å ha gjennomført!! Vi har hatt en ekstremtur uten sidestykke!

Men jeg vil si til alle som har lyst på en søndagstur hit: Ikke reis på dette om du har høydeskrekk. Det er noen ekstremt luftige partier! Jeg har ikke høydeskrekk, men å måtte stole på at utstyret holder deg er ikke noe jeg klarte helt. Ikke reis om du ikke føler du er i ok fysisk form, du blir “ganske” så sliten. SPAR på armbruken mest mulig, du trenger dem på overhenget. Dette er langt! Det er nord-europas lengste Via Ferrata.  Men fy fader du blir tatt så godt vare på! Ta med deg guide på tur her! De er uvurderlige!

Takk Herman!! Du gjorde turen vår magisk!!

 

Tur-Siv, med Patrick (og Bim, et stykke) på slep.

 

#Viaferrata #setesdal #helle #camping #fjellklatring #utpåtur #ekstremtur #straumsfjell

Endelig! Dagen er her, dagen jeg endelig skal gå Romsdalseggen! Noe jeg har drømt om i mange år!!

 

 

DAG 4: TUR TIL ROMSDALSEGGEN!

 

Vi står opp, klamme og fuktige i teltet, med kropper fremdeles inngrodd av rester fra turen til Galdhøpiggen dagen før. Og jeg kjenner en dusj hadde vært fantastisk, men det får så være! Jeg leker bare Lars Monsen en stund her, så jeg tåler en runde over eggen først.

 

Og det ser ut til å bli en aldeles strålende dag!!

 

 

Vi pakker ned telt og poser, og skifter til rent tøy, og bøtter på uante mengder deodorant etter en kattevask, og krysser fingre for å ikke tiltrekke altfor mange fluer på veien opp..

 

Fint er det her uansett på Trollveggen camping!

Vi kjører avsted ca kl halv ni, og parkerer på jernbanestasjonen i Åndalsnes.

 

Og så møter vi opp ved Norsk Tindesenter, der vi skal reise med buss i ca 20 min til andre siden av fjellet som heter Vengedalen. Vi forhåndskjøpte billetter på nett, en billett koster 150,- pr person.

Turen over Romsdalseggen er på ca 10,5 km. og man beregner mellom 5-7 timer på turen. Høyeste punkt er 1222 moh.

Det du trenger vite om turen finner du her:

http://visitandalsnes.com/romsdalseggen-2/

 

Vel fremme ved startpunktet, og helt i rute er også Kjell, da vi må vente litt med å komme i gang som vanlig. Mye å fikse i den sekken.

 

Jeg tripper etter å komme i gang, og ser folk begynner gå, og vet at vi havner bak i kø nå, om ikke han kan raska på litt! Det er da utrolig merkelig at hver eneste gang vi skal på tur, så starter det nøyaktig likt. Jeg er klar, han er ikke klar før noe blir ordna i sekken. Og hver gang blir jeg den som maser, og så settes standarden igjen. Copy-paste hver eneste gang. #tilettertanke?

 

Da!! Endelig!

 

Det er greit å gå med steinheller over myr.

 

Og “motivasjons skilt” står ved jevne mellomrom

 

Det er jevn god stigning hele veien, og jeg prøver å ikke spinne fra.. Jeg lovte å være grei og holde følge på denne turen, etter at jeg mistet han noen ganger på Galdhøpiggturen i går.

 

*Omtrent midtveis i lia krysser en elva på et flatt parti, og vi fortsetter opp til venstre for elva. Her er det fine berg å ta en rast på. Like etter skoggrensa legger terrenget seg, og stien går slakt innover Hesteheian. 

 

Det er god temperatur og det er deilig å gå innover!

*Like før vannskillet kommer en til et skiltet stikryss. Her tar vi av til venstre og følger sti langs en tydelig fjellrygg oppover til ryggen mellom Blånebba og Aakesfjellet. Tung oppstigning, men fantastisk utsikt når en kommer opp på toppen av ryggen.

 

Vi tar en rast før vi starter på den bratte stigningen.

 

Så setter vi fart!

 

Eller… fart og fart….Det går i sakte tempo….. 

Tungt ja….. Vet det.

 

Jeg kjører noen rykk av og til, men venter tålmodig ikke så langt unna. Jeg syns det er morsomt terreng dette! 

 

Fjellet er utrolig grovt og helt ulikt noe jeg har sett før! Noe nytt for hver meter viser seg! Det er så flott!!

Og så bikker vi bakketoppen! 

*Det anbefales å ta turen via toppen av Blånebba. Dette tar en liten time ekstra tur/retur, og turen følger toppryggen hele veien opp og tilbake. Hvis ikke tar en til høyre og følger rygg som går over til en egg mot Mjølvafjellet. Stien mot Åndalsnes følger denne toppeggen videre hele veien.​

Vi tok ikke turen til Blånebba, men det gjør jeg gjerne neste gang. For jeg skal absolutt hit en gang til!

 

Og den utsikten som åpenbarer seg når man kommer opp, er heeeeelt vannvittig!!!!!

 

SE DETTE!!!

 

Storfornøyd!!!

“Vi må videre!” sier jeg.. “der borte er den eggen!”

“Slapp nå av litt…!” sier Kjell som har satt seg ned og funnet noe å drikke i sekken.

Jeg går litt i ring og venter til han er klar.

 

Vi skal jo over der!

*I starten hold til venstre på eggen, helt på kanten mot Romsdalen. Etter et lite stykke går eggen litt bratt ned og over Halsaskaret, før oppstigningen til Mjølvafjellet. Her er det et kort bratt parti som er sikret med kjetting. Like før toppen av Mjølvafjellet passerer en Romsdals høyest liggende bjørk, som klorer seg fast helt på kanten. 

 

 

Jeg fyker ned den første delen, stopper i bunnen og venter på Kjell. Du kan se han på toppen der oppe. Han har følge med to søte jenter.

 

Og Kjell slipper galant “Damene først”

Og her gikk det litt på rygg for Kjell. Han knuste en boks med RedBull han hadde i sekken, og dette rant da selvfølgelig ut og gjennom sekken, og hadde en avkjølende effekt på nedre del av korsryggen hans.

 

Jeg er litt som en bikkje som løper litt i forveien, men går litt tilbake av og til for å se om “herren” følger med.

“Det er så fantastisk!! Du må ta bilder Kjell!”

“Jeg har faktisk mer enn nok med å holde følge med deg her!” sier Kjell.

 

 

 

Så bærer det oppover igjen!

WHOOP WHOOP!!!!

 

Jeg går konstant med et smil om munnen. Jeg nyter virkelig dette!! I sola, i denne naturen, på dette fjellet som har ropt på meg lenge!

 

“Det er sååå gøy!”

 

“Nei det er ikke gøy….”

 

At det går an å bli så fint….

Vi tar en liten rast etter Kjell sine nær-døden-opplevelser, dødsangst-svette og Gudene vet hva det har blitt utsondret av den store kroppen, men tenker at det er fortjent nå. Tid for å rote litt nedi sekken igjen!

 

 

Jeg tar av skoene litt her. Retter litt på sokkene og gir tærne litt luft! Blir fort minnet på at det ikke har vært dusjet på en stund og tar på meg skoene ganske raskt igjen.

 

Jeg henter frem min lille tur-vinkopp, og slenger meg litt nedpå! SKÅL DA, EGGEN!!! 

 

*Etter bjørka legger terrenget seg, og stien følger et stykke til venstre for ryggen ut til Aakesvarden som står helt på kanten mot Romsdalen. Herfra er det en markert egg som leder ned mot Mjølvaskaret, med en luftig passasje over til Høgaksla. Fra Høgaksla går stien ned en rygg til høyre og så videre ned eggen til Nesaksla, der det er ei steinhytte

La aldri merke til den bjørka, men….

Så rusler vi videre!

 

Måtte jo bare.

 

Ett bildedryss…

 

Så begynner det på nedstigningen.

*Fra Nesaksla er det tydelig og godt merket sti ned. I de bratteste partiene øverst slynger nå Romsdalstrappa seg ned, og anbefaler en tur utpå Rampestreken som gir en luftig opplevelse med veldig flott utsikt. etter Romsdalstrappa går stien ned skogen til Åndalsnes.

 

Romsdalstrappa ble bygget av Sherpaer fra Nepal høsten 2013, og sommeren 2014.

Det rister i lårene til Kjell…

 

Og etterhvert ser vi utkikkspunktet “Rampestreken” 

 

Her må vi jo utpå og ta de “obligatoriske” bildene.

 

Sånn. Og Sånn.

 

Så er det bare å pine seg ned den siste delen.

Det er viktig å merke seg at nedstigningen fra Nesaksla (715 moh) er en bratt og til kan til tider være gjørmete, og kan for mange være den mest krevende strekningen på turen. Noe Kjell kan skrive under på.

 

 

Var heldigvis ikke i den perioden nå.

 

Det ble en lang nedstigning, med skjelvende knær og lår. Trappene er en ting, men skogen med røtter og jevn utforbakke over så mange høydemeter, kjenner man i lårene. 

 

Gledet oss til å komme på vannrett terreng!

 

Siste del kommer vi på dette. Og vi traff familier med barn, mammaer i fine hvite bluser, nyvasket hår og de duftet så fantastisk rent! Jeg sa til Kjell: “Ååååå kjenn!! så rent og godt de lukter!” Kjell svarer: “Ja det er tydelig hvor vondt vi lukter! Har aldri opplevd å dufte at folk er rene så tydelig bare ved å passere noen før!”

Jeg gleder meg så innmari til den dusjen!!!!

 

Vel blåst Romsdalseggen!!  og på plass i bilen! NÅ ER DET DUSJ!!

Og sjekker inn på Molde Fjordstuer, ha en deilig laaang dusj og få skrubbet seg skikkelig var helt fantastisk!! Og ikke minst få hvile i myke gode senger!!

For en fantastisk dag, og opplevelse!!! Dette er det fineste og gøyeste jeg har vært på hittil!

 

*Tekst i kursiv: Kilde: Romsdal.com

 

DAG 5: TUR HJEM VIA TROLLSTIGEN & GEIRANGERFJORDEN

 

Vi står opp 07.30, spiser nydelig frokost og pakker oss avsted. Vi har en lang kjøretur foran oss hjem til sørlandet i dag. Men bestemmer oss for å ta turen innom Trollstigen, og så kjører vi over fjellet til Geiranger og Geirangerfjorden.

 

Det er ikke så langt å kjøre før vi er på vei opp Trollstigen! Og det er alltid gøy å se de gærningene med campingvogn og x-antall turistbusser som alltid skal klemme seg oppover her!

Og det svinger seg! 

 

Men det er flott oppover!

 

Vel oppe, etter å ha sloss seg forbi turister i fleng utenfor souvenir-sjappene, kommer vi utpå utkikkspunktene!

 

De der er til å stå på faktisk!

 

Utsikten er upåklagelig!

 

Han er også flink på å “påose!” 🙂

 

Når det er gjort, kjører vi videre over fjellet og til Valldal.

Valldal er virkelig jordbærdalen! Hvert hus har egen jordbæråker, og det selges jordbær ved hver innkjørsel!

Så tar vi til slutt ferge (Båden) over til Geiranger!

 

“Bil og 1” skal vi si til han med bussveska!

 

 

Det virkelig yrer av turister, bobiler, campingvogner og turistbusser, så parkering er ikke enkelt når vi endelig kommer til Geiranger. Men vi får pint den lille blå langs veien mellom en tysker og en polakk, og får sneket oss ut på utkikkspunktet.

 

Tar selfie, den blide dama ved siden av meg der..

 

Og jaggu siger Hurtigruta inn akkurat som bestilt, slik at vi får tatt ett bilde av hva sikkert en million andre også har tatt, men vakkert er det!!

 

Og innerst i fjorden ligger et megastort cruiseskip som får Hurtigruta til å ligne en sørlandssnekke ved siden av.

 

 

Jeg maser om å komme ut på Flydalsjuvet som ligger i nærheten. Rett og slett rett ved veien. Over ett gjerde. En tøyseknatt. Du skjønner hvis du har vært der, men det gir et fabelaktig bilde!!

 

 

Det er det siste sprellet fra Tur-Roadtripen vår denne gang. Resten var ren transport hjem.

Slenger med dette sitatet av Jack Kerouac, som jeg syns oppsummerer det meste.

Jeg har hatt den beste ferien noensinne. Å kunne tilbringe dager og tid med det man liker aller best. Å være ute i naturen, klatre opp på fjell, kjenne på en ro og en tilfredstillelse som bare naturen kan gi. At man bare ikke kan la være å smile, fordi alt er så utrolig vakkert, og alt dette har vært der så utrolig lenge og vil være der lenge etter min tid. Men å få oppleve det, være der og “jordes” på det fjellet du står på, det mektigste sterke jeg vet om. Det er religiøst. Og jeg er frelst.

Mountains are the cathedrals where I practice my religion! 

 

Her er en link hvor jeg filmet fra den smaleste delen av Romsdalseggen.

https://www.youtube.com/watch?v=DEox3IcVFrk&feature=youtu.be

 

 

Tur-Siv, med Kjell på slep.

Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv

 

#Trollveggen #Geiranger #geirangerfjorden #romsdalseggen #Åndalsnes #trollstigen #flydalsjuvet #rampestreken #moldefjordstuer #molde

DA! tar jeg meg en miniferie, og valgte å ta en tur-roadtrip i vårt vakre land! Denne turen skulle gå til Jotunheimen og Galdhøpiggen og Romsdalseggen som de største mål, med eventuelle andre småturer på veien som seg hør og bør dersom det skulle passe seg.

Vi leide en bil til denne turen. Det er litt bede å skyfle antall kilometer (det ble kjørt sånn ca 200 mil totalt) og evt andre plager med transport over på noen andre dersom noe skulle skje. 

Søndag 23 juli satte vi fart fra Vennesla kl 09.00 sharp, på morgenen!

 

 

Stappfull Ford Fiesta, der vi også måtte legge baksetene ned for å få plass. Her var det pakket for alle eventuelle muligheter og utfordringer, fra bl.a kjølebag, telt, soveposer, liggeunderlag, stormkjøkken, finkjoler og beautybag!

 

Sola skinner and off we gooooo!!!! LYKKE!!!

 

Vi kjører over fjellet, Røldal og Haukeli.

 

Og bestemmer oss for å spise frokost på en liten plass langs veien over Haukeli.

 

Og mat smaker så mye bedre ute!

 

Fortsetter til Rosendal og Kvinnherad. Fantastisk flott vær og natur!!

 

 

Og vi stopper ved #Furebergsfossen.

 

Før vi finner oss en campinghytte på Rabben Camping, med innlagt dusj og toalett for natten til 700,- Helt topp!

 

Som ligger aldeles nydelig til ved sjøen.

 

Vi henter inn det aller mest nødvendige fra bilen, og gjør oss klar til å ta en liten topptur i dette flotte området! 

 

Etter en lett google på Ut.no, peker vi ut et sted i nærheten og velger å ta turen til Norefjell. En grei tur på slutten av dagen!

 

Derfra er det også flere turmuligheter, og man kan gå ganske langt innover om man ønsker det. For oss var det litt seint på dagen.

 

Men sola skinner og det er 26 varmegrader og vindstille. Helt fantastisk!!

 

Turen er greit skiltet!

 

Og starter mildt på slak stigning.

 

Men så starter det virkelig på stigning!

 

Og Kjell begynner å slite. Det er varmt og bratt. En kombinasjon han ikke er bestevenn med som kjent.

 

“Det er heilt sykt…”

 

 

Jeg går som regel i forveien, og kjenner også på varmen og at det er bratt, men puls får man ikke i ett så rolig tempo da.

 

“Jeg går max, Siv.. alt jeg orker.”

 

“Det tar jo aldri slutt!!?”

“Skal jeg ta sekken din, Kjell?” spør jeg.

“Neida, den er ikke tung svarer han” Men jeg får den likevel og bærer den opp siste halvdel av stigningen. Den var ikke tung, men så slapp han å svette den gjennomvåt i hvertfall.

 

Og det er fantastisk flott når vi når toppen!

 

Kjell kommer etterhvert og slenger seg ned i gresset

 

Jeg tar litt bilder

 

 

Og etterhvert er vi klar for kjolebildet.

Kjapt skifte og rett i “påose”

 

Fordi det er gøy bilde. Bare derfor.

 

 

En liten stund etter gå vi ned igjen. Og det er vel så tungt i disse bakkene som å gå opp.

 

Han er varm så klart, men tar sekken selv ned.

 

Det går over stokk og stein!

En grei bratt tur på ca 5 km

 

 

Og så er vi tilbake på hytta, hvor jeg får besøk av en venninne som bor her. Hun forteller at vi valgte jo absolutt den bratteste toppen av alle, så vi måtte le litt av det! Godt å få en god oppvarming før de store turene som venter!

 

Mens vi damene kakler, tar Kjell med seg en øl og kamera og tar noen flotte bilder da sola går ned ved brygga på Rabben camping

Og kvelden senker seg, vi får en dusj og i oss litt mat.

 

Før vi stuper i hyttekøyene, og sover godt!

 

DAG 2: AVREISE TIL JOTUNHEIMEN OG LEIRVASSBU I BØVERDALEN

 

Vi står opp kl 07.30 til regn. Pakker ut og tar turen videre mot Jotunheimen og kjører da mot Odda, over Voss, Flom, Lærdal, Øvre Årdal der vi tar en smal krøttersti over fjellet mot Lom. Det er en lang transportetappe.

Men vi tar et pitstop i Odda der vi shoppet litt turtøy, ikke fordi vi trengte, men det var jo gøy med noe nytt?, og litt vin så klart!

Da vi får stappet dette baki bilen, smeller Kjell igjen bagasjelokket og rett i hodet på meg. Han gjorde det ikke med vilje tror jeg, men han sjekket mobilen samtidig og trodde jeg var gått vekk. Det var så det knaste i skallen, og jeg lirte av meg en lekse som fikk måkene til å lette på andre siden av fjorden.

“Oy, gikk det greit?” sa han

“To ting på en gang ja…!”   freste jeg og hentydet til at å sjekke mobil og lukke bagasjelokk ikke helt funker.

Vi setter oss inn i bilen, og jeg prøver å roe meg litt ned. Av og til trenger jeg litt tid. Han er også stille. Noen minutter videre i kjøringen sier han med et smil:

“Fortsatt ved dine fulle fem?”

Da måtte jeg le. Is brutt. Selv om jeg er usikker på om jeg kunne svare bekreftende på det spørsmålet.

 

 

Naturen er spektakulær over fjellet!! Det er faktisk helt magisk!! Og jeg kan ikke få sagt nok hvor heldige vi er som bor i dette landet!!

 

Legger ut et bildedryss….

 

Så ankommer vi veien og skilt til Leirvassbu.

 

Inn veien til Leirvassbu er det en bom. Det koster 80,- å  passere.

 

Og det var ca 13 km innover og alt av mobildekning med omverden forsvant.

 

Snart ser vi fjellet “Kyrkja” 

 

Og Leirvassbu som vi ankommer ca kl 17.30

Fun-fact: 

På denne hytta ble den norske skrekkfilmen FRITT VILT spilt inn. Har du ikke sett den, bør du absolutt gjøre det FØR du reiser hit! Det gir en ekstra opplevelse!

Litt om handlingen:

*En vennegjeng drar på snowboardtur i Jotunheimen. I fjellsiden har en av dem et stygt fall og brekker beinet. Det er ingen tegn til andre mennesker og mobilene er utenfor dekning. I det fjerne skimter de et høyfjellshotell og bestemmer seg for å søke ly. Hotellet ligger tomt og stille, tydelig nedlagt for flere år siden. Telefonlinjene er døde og gjengen innser at de må tilbringe natten der. Men omgitt av fjell og natt finner de grufulle tegn på at de ikke er så alene som de trodde.​
*kilde: Wikipedia

 

Vi åpner dørene til hovedinngang…

 

Og det er mye folk inne. Og alle må ta av seg skoene her.

 

Kjell sjekker oss inn hos denne trivelige karen i resepsjonen. Hytta har wifi, men den virker kun i resepsjonsområdet.

Vi setter oss opp på middag, treretters som serveres i restauranten kl 20.30

 

Vi går opp og i gangen…. og jeg kjenner igjen en scene fra filmen der…

 

Vi får rom 209

 

Og rommet er særs spartansk med to køyer. Litt leirskoleopplevelse. Men myke gode madrasser!

 

Og endelig kan Kjell poppe en øl.

 

Før vi tar en tur utenfor og titter.

Kjell klyper Kyrkja.

Så tar vi oss hver vår øl i baren i kjelleren

 

Og leser oss opp på morgendagens reisemål!

 

Så hører vi plutselig disse tre karene som spiller opp til lystig musikk utenfor, og vi samles sammen med mange andre gjester på utsiden og hører på før vi tusler inn til middag.

 

Koselig atmosfære og reservasjon med navn på bord.

Fra restauranten kan man se ned i baren.

Vi spiser oss gode og mette og stuper i seng etterpå. klar for en stor dag i morgen!

En overnatting her koster også 700,- for rommet, og vi betalte 1800,- totalt for treretters middag, frokost og 4 halvlitere! Heller ikke noe å si noe på!

 

DAG 3: AVREISE TIL JUVASSHYTTA OG GALDHØPIGGEN

 

Vi står opp kl 07.00 pakker ting ut i bilen og spiser frokost i restauranten sammen med andre turglade mennesker i turklær og full nistepakke-jobb!

 

Godt å starte dagen sånn!

 

 

Da vi kjører kan jeg ikke si jeg misunner den gjengen som sov i telt i natt..

 

 

Og vi er på vei til Galdhøpiggen og Juvasshytta!

 

 

Og veien opp til Juvasshytta er også et syn!!

 

 

Ca en times kjøring så er vi fremme på Juvasshytta.

 

 

Vi melder oss på guidet tur over Styggebreen og opp til toppen. Det kostet 250,- pr pers og 100,- for parkering.

 

 

Det småyrer, og vi må vente. Jeg er så lite tålmodig på sånne ting….

 

Så kommer guide og forteller litt om hva som venter oss, og hva som forventes av oss. Vi får seler utdelt, etter hvor “sterke” vi er. Det er egne til barn under 40 kg, så kommer gul, (jeg fikk gul, veldig takknemlig) og to farger til, vet Kjell skulle ha den sterkeste.

Turen er på 12 km tur/retur

Så ba de oss om å bære tau. Jeg tok et rosa, syns det matchet meg best, Kjell ville ikke bære tau, han hadde et tungt kamera på ryggen, det fikk holde mente han. Litt nervøs for en repetisjon av dagen før?

 

 

Uansett så ble jeg himla karslig med alle disse greiene på! Og kry!

 

Så setter vi endelig fart. Følger guiden. Foreløpig går vi løse. Det er over breen vi skal bindes sammen. Men i kø… kjenner jeg vil gå fremst, men sloss mot meg selv og egen utålmodighet..

 

Ser den første gruppa ligger litt foran oss…

 

Vi tusler i labbetempo over noen snøflekker og det er plutselig blitt sol og godt og varmt, og jeg kjenner meg veldig overdressed!

 

‘

 

Jeg tar av meg dunjakka, og ber Kjell holde tauet i mens.

 

 

Du må ta bilde av meg, sier han. Javisst, ser flott ut på bilde med andres rekvisitter din luring!

 

 

Gøy med snø i slutten av juli da!

 

Så kommer vi til starten av Styggebreen, og får beskjed om å sette oss og vente mens guidene knytter tauene sammen. Da er det ikke annet å gjøre enn å spise litt og nyte sola!

 

 

Så er det første taulaget klart og begynner å gå. Jeg er utålmodig igjen…

 

 

Så er det endelig vår tur!

 

Vi spennes fast i tau, litt fangetransportfølelse… og jeg havner langt bak… ekstra irriterende.

Det tar litt tid før folk får rytmen. Utrolig mye rykk og napp og stramme liner de første meterene før det blir mer jevn gli.

 

 

Etter hvert så begynner det å skye til, blåser skikkelig opp, og det sludder og snør. Det er plutselig full vinter! Og jeg er glad jeg kan ta på meg ullgenser fra sekken, dunjakka, OG regnjakka over det. Buksa mi er ganske tykk og vannavstøtende. Jeg holder meg god og varm. Kjell får også kledd på seg mer.

 

Men ikke alle er like godt forberedte på dette været. Og når vi kommer av breen, stopper vi for å slippes løs fra tauene, og guiden samler troppene..

Her får vi slippe løs..

 

Det er folk her i shorts, og genser, med regncape (sånne tynne blanke man bruker på festivaler!) som eneste yttertøy, og Guiden gir beskjed om at de som ikke har nok klær, blir nødt til å snu og bli med ned igjen. De får ikke lov til å fortsette. Noen velger også å snu her uansett. Gruppa blir nesten 1/3 mindre, og resten av oss får lov til å gå videre. 

 

 

Og da, når jeg får slippes løs av tauet, klarer jeg ikke å subbe videre. Jeg og en tropp på 5 stk stikker i tet, og jeg trekker fra Kjell. Jeg kunne nå bare ikke la være etter denne tålmodighetsprøven, så jeg slet meg rett og slett..

 

Oppover går det!! Og det er en steinrøys! Med råtten snø man tramper i på siste halvdel på toppen.

 

Jeg kommer meg opp, og hjelper andre par med å ta bilder mens jeg venter på at Kjell skal komme opp. Hun ene spør meg om hun skal ta bilde av meg også, men jeg svarer neida, jeg venter på en som er på vei opp, han kommer snart. 

 

Og jeg tar litt bilder.. Herregud, jeg er faktisk på Norges høyeste fjell!! 2469 meter over havet!! 

 

Omsider kommer Kjell og vi får hjelp til å ta et bilde på toppen. Altså, her er jeg 2411 meter over havet!! 

 

Så begynner uværet å slippe og sola trenger sakte men sikkert igjennom..

 

Inne på hytta her er Norges høyeste kiosk, med også Norges høyeste priser! 50,- for en pølse i lompe, og 30,- for en liten kaffekopp! Men det var godt!

 

Nyter kaffen!

 

 

Vi fikk beskjed om å ikke trå utpå kantene, da det var løse stener og vi kunne følge med utfor. Det hadde dessverre skjedd. Så jeg hører etter og går ikke helt utpå.

 

 

Nå er det fint her!!!

 

Så setter vi utfor nedover igjen!

 

Og jeg sliter meg løs igjen nedover og…

 

Du kan se Kjell i den blå jakka oppå der, så jeg ventet jo litt.

 

 

Vel nede og klar for å festes i tau for retur over breen..

Guiden tar oss med til enden av tauet nederst av fjellet..

 

Åååå! Tenk om jeg får gå først nå!! Han hørte sikkert at jeg sutret på vei opp!

 

 

Tror du pokker ikke jeg havnet heeeeeelt bakerst på returen….

 

Så jeg sender bakerst-snap til verden… 

 

Og da vi kommer ned, sliter jeg meg løs og mister Kjell igjen..

 

 

Men været er fantastisk og jeg nyter hvert sekund!!! 

 

Alpinbakke!!!

 

Og jeg vrenger av meg seletøy og setter meg i sola med skakke solbriller og luesveis mens jeg venter på Kjell.

 

 

Han kommer, og jeg får klar beskjed. “Veldig gøy å være på tur alene” Hint tatt. Jeg skal skjerpe meg. Men det der taulaget, og gå så sakte i kø og i flokk er helt pyton!! 

 

 

Vi setter fart igjen, nå videre til Åndalsnes, klar for Romsdalseggen i morgen. En tur jeg har snakket og drømt om i mange år….

 

 

Og det er en flott tur. Det tar ca 3 timers kjøring. Vi kjørte fra Juvasshytta til Lom, til Vågå over fjellet til Lesja. Så kom vi til Åndalsnes. Vi lette febrilsk etter et hotellrom, en hytte, eller noe som helst for å ta en dusj. ALT var fullt!! Så vi endte opp i telt på Trollveggen camping. Stinkende, våte og klamme etter dagen. Og tenkte at det blir ikke akkurat duft av blomster av oss i morgen på turen over eggen, men pytt! Nå booket vi rom på Molde Fjordstuer, så vi var sikret dusj og gode senger i morgen ettermiddag i hvertfall.

 

Naturen da… det gir seg aldri..

 

Trollveggen…. 

 

Så her slår vi opp teltet… 

 

Og det har regnet, men neste dag skal bli fin… og vi gleder oss!!

Vi kryper til køys i det de siste solstrålene slikker seg rundt fjellene.. En fantastisk dag på Galdhøpiggen… Og i morgen venter Romsdalseggen..

Kan livet bli bedre enn dette?? 

 

 

Tur-Siv, med Kjell på slep.

 

#rabben #rosendal #galdhøpiggen #juvasshytta #frittvilt #kvinnherad #norefjell #bøverdalen #jotunheimen #trollveggen #hardanger #leirvassbu #åndalsnes #lom #utpåtur #natur #turblogg #styggebreen

For en tur!!! For første gang har TurSiv tatt initiativet til å reise på telttur, selv om det var meldt enorme mengder regn natt mellom lørdag til søndag. Kjell var noe reservert, men jeg hadde bestemt meg, og da ble det sånn. Da jeg var ferdig på jobb lørdag tok vi turen! Klar for å innvie det nye teltet, nye soveposer, nye liggeunderlag og nyinnkjøpt stormkjøkken med tilsvarende tur-tilbehør! Nå setter jeg tur-standarden!

På søndag skulle både #Kolbolten og Trollpikken erobres, samt med en svipptur til #Helleren i Jøssingfjord for en kulturell opplevelse!

Litt om denne perlen, #kolbolten :

*Denne bolten; Sokndals svar på Kjeragbolten, ble oppdaget for bare et par år siden av Kolbjørn Solli (derav navnet Kolbolten). Selve bolten henger fritt 65 meter over Jøssingfjorden, og hele turen, med start på utsiktsplassen over Helleren, tar en times tid hver vei. Stien er godt merket, og godt opparbeidet. Først går vi oppover langs fjellkanten, utover fjorden. Underveis er det mange flotte utsiktsplasser, og på det høyeste er vi ca. 200 meter over havet. Mot slutten går det derimot nedover, mye nedover, helt til vi plutselig treffer på bolten ca. 65 meter over fjorden. Bolten består faktisk av to steiner; den  ene ligger oppå den andre, men den skal være helt trygg å gå på. #natur

* kilde:http://turisokndal.no/2016/04/10/kolbolten/

 

 

Kjapp pakking og innkjøp av obligatorisk vin og øl til fredagskveld i telt, var det bare å sette avsted!

 

Hurraheioghopp!!! Vi må finne en passelig rasteplass til teltet på god vei til Jøssingfjord! Vi finner etter noen mislykkede forsøk på veien, en fantastisk plass ved et vann nær Flekkefjord. Perfekt!

 

Her.

 

God i gassen og ikke akkurat antrukket for tur da jeg reiste rett etter jobb, vaglet jeg meg likevel innover på platåhæler med det nødvendigste i hånda! Camping in style!!

 

Vi ruller ut teltet og klar for å snekre dette sammen!

 

Det gikk som en drøm! “Du som har teknisk fagskole Siv, får ta ansvar her!”   Sier Kjell og graver dypt nedi kjølebagen etter sårt etterlengtede øl..

“Selvfølgelig! sett deg og ta en øl du, I fix”!

 

“Voila!”

“Se! perfekt!”

 

Fornøyd!

 

“Godt jobba, Siv. Nå har vi det kjekt!”

 

 

Det er en flott plass vi har funnet oss!

 

 

Sauser oss inn i myggspray og lar knotten besvime!

 

Nei, får blåse opp liggeunderlaget og!

 

Middag! Fyr opp, time for lys lapskaus fra Stabburet!

 

Det smakte fortreffelig!!!!

 

Litt knott her ja.

 

Og etterhvert blir vi jaget inn i teltet av regnet, og legger oss til å sove rundt halv tolv.

 

Det er det sykeste regnværet denne natten! Det hamrer på duken, og jeg tenker at hvis dette holder tett på jomfruturen nå, har i tidenes telt!! Det holdt tett! Utrolig nok! Det viste seg nemlig at det kom ned 45mm på 6 timer denne natten!

Sov ikke søtt gjennom hele natta, men det var ikke akkurat wonderland-madrasser vi hadde heller selv om de var gode!

 

Vi står opp og har en god strekk og god frokost, og pakker ned klissvått telt. Og jeg har fått tursveisen på plass også.

Det har regnet godt ja. Der vi gikk tørrskodd inn dagen før, var nå oversvømt av elver med vann, og følelsen av å måtte vasse i iskaldt vann for å komme tilbake til bilen var ikke den beste opplevelsen..

 

Men vi kommer oss avsted og tar turen inn til Helleren før vi tar Kolbolten.

 

 

Og at selveste Kjells navnebror, Kjell Aukrust har avduket denne hula her er litt stas!

 

Ler godt av dette, og tar meg inn i hula.

 

Her er nok bergsprekken til Mysil..

Like bak ligger disse dukkehusene.

 

*Helleren i Jøssingfjord er et kulturminne i Jøssingfjord i Sokndal kommune i Rogaland, underlagt Dalane Folkemuseum. Her finnes arkeologiske spor etter bosetning siden steinalderen.^[1] Kulturminnet befinner seg under en heller som er dannet av et utstikkende fjell lengst inne ved Jøssingfjorden. Med sine 60 meter i lengde er dette en av de største av sitt slag i Norge. Det har stått flere hus under denne helleren, men i dag er det kun to trehus som står igjen. De to husene står uten taktekke fordi de er beskyttet av Helleren. Bygningene skriver seg fra 1800-tallet, men deler av bygningene kan være adskillig eldre. Sannsynligvis har det vært fast bosetning under Helleren fra 1500-tallet.

*Kilde: Wikipedia

 

 

Ganske imponerende at dette holder stand..

 

Det er skilt om at det kun er lov til å være 5 personer inne i huset av gangen. Jeg er alene da jeg går inn.

 

Og skriver TurSiv inn i besøksboka på bordet.

 

So this is what tall girls feel like…

 

Føler meg som den matronen i døra!

 

Vi går videre under helleren, og Kjell vil jeg skal klatre opp på veggen. Jeg er ikke vanskelig å be!

 

Tenker nok at det satt noen akkurat her og speidet utover for noen uker siden ja..

 

Vi kjøper en kaffe og en is i denne runde kiosken, og studerer kart som ligger på parkbenk-bordene.

 

 

Skikkelig koselig her!

 

Så setter vi oss i bilen og kjører oppover.

 

Parkerer og rigger oss klare for en tur til Kolbolten!! Jeg gleder meg!

 

Går litt oppover så står skiltet inn.

 

Det er tydelig sti, og jeg er glad jeg har tredd på meg regnbuksa over buksa, for det var ikke tørt. Det har visst regnet likegodt her som på teltplassen i natt.

 

Men stien er tydelig, og det er rød merking innover.

 

Det er flott å gå her! Kupert og helt annerledes enn den naturen vi har hjemme. Eller de “tuene” vi har hjemme i agder som en bråkjekk vestlending sa.

 

Jeg nyter hvert sekund!!

 

 

Kjell er varm.

 

“Må ta av genseren Siv”. sier Kjell.

 

“Det er så varmt!!”

 

“The hills come alive with the sound of muuuusiiiiic!”

 

Litt klyv må til! Love it!!

 

Det er så flott!!

 

Vi snakker ikke her. Og det er deilig.. Bare nyter!

 

“Oh! a canyon, Kjell!”

 

“ja…”

 

Så åpenbarer dette seg plutselig og jeg løper mot kanten! Jeg snubler litt, og ler høyt. Kjell syns ikke det er morsomt. Han ser for seg at jeg ruller utfor. Men det gikk fint! Blir bare litt ivrig i blant!

Og tar selfie på snap!!

 

 

“Dette!!”

 

Vi fortsetter og kommer til mye gjørme og det går nedover igjen.

 

Småsleipt er det, men bare hug a tree!

 

Så skjer det. Kjell ramler, og jeg har kamera klart!!  Han kommer seg på beina i rekordfart, og jeg svelger en sprutlatter, for det er ikke lov å le når han faller.

 

“Hel…..te!”  sier han.

 

“Filmet du?” sier han.

“Neida, men jeg fikk tatt noen bilder!” svarer jeg og gliser veldig bredt.

Men jeg ler ikke. Jeg må ikke le. Han sjekker kamera. Han har mistet dekselet på linsen. Det er fryktelig.

“Det ligger der!” sier jeg og plukker det opp til han.
Han tar i mot og sjekker kameraet. Når han zoomer ut og inn, lager det nå skikkelig lyd.

Jeg hikster. Jeg må ikke le, men lattertårer fyller seg i øynene mine. Jeg tørker de bort. Kjell er alvorlig. Dette er ikke morsomt.

Han tar en tue med gress og tørker bort gjørme fra buksa, og lirer av seg en tirade om hvor forbanna dritt det er å få ødelagt kamera, og at jeg ikke forstår hvor dyrt det er og hvor gode bilder det tar i forhold til mobil. Jeg tar et bilde i smug av buksetørken og. Med mobilen. Jeg humrer litt, og han reiser seg opp, og virker enda høyere enn de to meterene han raver, og ser på meg med et svært alvorlig blikk.

 

Jeg prøver ta meg sammen. Jeg prøver virkelig…

 

Vi fortsetter videre.

 

Og jeg går litt i forveien. Tror det er greit at jeg ler for meg selv uten at han hører det akkurat nå.

 

Nedover går det, og jeg tenker at nå er vi snart der, så jeg jeg slipper meg løs den siste veien.

 

Jeg finner bolten og setter meg utpå og venter til han kommer og tar en selfie til mine snapvenner.

 

“Kolbolten folkens!!”

Kjell kommer og syns det er litt uforsvarlig å hive seg utpå før han er der, men jeg sier at han bare må ta bilder nå!

 

Et nesten-naking bilde og!

 

 

Og her får jaggu Kjell pint seg utpå og!

Er bare 65 meter ned, så det går fint!

 

Etterpå trenger han en pause. Han er lemster, kamera bråker, og han har ramlet.

 

Så vi setter oss og ser på utsikten.

 

Det blåser litt, og jeg orker ikke sitte lenge før jeg begynner å fryse. Vi må tilbake. Vi skal jo på Trollpikken også!

 

Og tross bråkete linse fikk han fanget dette bildet av en havørn som seilte rundt over oss.

 

Før han igjen må ha en puse på returen. Han har bein som gele, sa han.

 

Vi må gå nå, Kjell. Nå. Det blåser og jeg er kald. Og sulten.

 

Så tar vi turen til Sogndalstrand i Egersund. Denne turen har jeg under egen blogg “tur til trollpikken” for de som vil se den.

 

Ett idyllisk sted….

 

Her er ruta vår til Kolbolten. 4 km tur-retur i ett fantastisk landskap! Dere må ta turen til denne mindre kjente perlen, det er ikke lengre enn en dagstur unna for oss som bor på sørlandet! Det er forøvrig mange turer som går her, det er skilter i nesten hver sving til sikkert nydelige områder, og det er absolutt mer jeg vil prøve her!

Jeg kunne virkelig ønske jeg kunne gjøre dette på heltid! Dette er det beste jeg vet! Ut i naturen, kjenne på stillheten og nyte omgivelser, nyter virkelig hvert eneste sekund jeg er ute! Håper flere med meg finner like mye glede i å komme seg ut. Du trenger ikke være superfit, det er ikke jeg heller. Jeg setter bare så umåtelig pris på å komme bort fra hverdagen og bli “jordet”. Den følelsen får du ingen andre steder. Du må ut, og du angrer ikke et sekund, jeg lover! Senke skuldrene og bare være tilstede.

 

TurSiv, med Kjell på slep.

 

Takk for at du var innom!

 

Følg meg gjerne på facebook: Tur-Siv for flere turtips!

 

 

En tur til Trollpikken ble jo et must etter alt mediehysteriet i siste tid. Først da denne ble tenkt som en like god attraksjon som Trolltunga, (som jeg også har besøkt tidligere,) men med tanke på at dette har en mye kortere, enklere og lettere fremkommelighet, så burde det være en lettere tur å ta uten så mye planlegging. Men så fant noen ut at å “kastere” denne ikke skulle ta glansen av tunga??

 *Og da om morgenen 24. juni 2017 ble fjellformasjonen rapportert ødelagt ved hærverk i løpet av natten. Vandalismen ble møtt med bestyrtelse lokalt og nasjonalt, «avkappingen» fikk bred mediedekning godt hjulpet av kreative ordspill, og saken vekket raskt stor nasjonal og senere internasjonal medieoppsikt.

Det ble satt i gang en kronerulling for å gjenreise Trollpikken, og på under et par uker var målet på 200 000 kroner nådd.Politiet har åpnet etterforskning i saken, og avhørte 26. juni en mistenkt for ødeleggelsen.

Gjenreisningen av «Dalanes stolthet» ble igangsatt 6. juli ved hjelp av en lokal entreprenør, noe som får stor oppmerksomhet og blir livestreamet i en rekke medier, deriblant NRK.

Rett før kl. 17:00 fredag 7. juli var Trollpikken gjenreist.

*Kilde:Wikipedia

-Og jeg kunne med glede konstatere at denne turen blir det noe av likevel!

 

 

 

 

Vi tok turen etter denne beskrivelsen:

Men først var vi innom vakre #sogndalstrand i Egersund etter en tur vi var tidligere på dagen.

Det er så fint der at det er verdt å ta med her.

Det var fullt opp på parkeringsplassen, så vi måtte parkere bilen ett stykke unna.

 

Det er smale nydelige typiske sørlandsgater, men som likevel minnet meg om da vi var i Henningsvær i Lofoten. Utrolig så mye fint dette landet vårt har å by på!

 

Kreative blomsterkasser som min øltørste mann satt uhorvelig pris på!

 

Kjører ett bildedryss.

 

Vi går til endes av gatene og havner ned på en brygge.

 

Så tar vi en svipp opp på et utkikkspunkt.

 

Før vi går ned i gatene igjen. Kjenner jeg er litt sulten. Vi må få i oss noe mat.

 

Og ramler inn på dette kulturhotellet som serverer to ting. Buffèt, eller fiskesuppe.

 

Jeg er klar for litt mer chunk enn suppe, så bestiller buffèt til oss begge før Kjell får sjansen til å bestemme noe som helst, og ett glass vin.

 

Laster opp på tallerkenen, og skuffer innpå!

Vi finner etterpå ut at en buffèt koster 360,- pr person, og etter ett kyllinglår og to loffskiver med eggerøre og laks er jeg forsynt. Kjell derimot bestemmer seg for at dette skal betale seg, så han spiser alt han orker, og det er en del, for å si det sånn. Mens jeg konsentrerte meg om å få den det glasset med en halvliter (!!) rødvin til 80,- kr! Om maten koster, så sier jeg ingenting på prisen på vinen!

 

Etterpå går vi mette og fornøyde til bilen, klar for å erobre #Trollpikken.

Og det var ingen tvil om hvor vi skulle parkere!

 

Vi går langs veien ett stykke, og det er enormt mye folk her!!

 

Det er ikke lange turen inn, men Kjell er så mett at magen står ut som en ballong, og han sliter i bakkene opp…

 

 

Det er forfriskninger til salgs, men Kjell stønner fremdeles etter maten, og sliter med i det hele tatt se på at noen forsyner seg.

 

Etter en kilometer på grusvei i slak stigning kommer vi inn på “mitt” terreng.

 

Det er lagt litt veibaner over det mest kuperte og våte, men anbefaler strekt vanntette fjellsko. Det er mye søyle etter mye tråkk av folk innover.

 

Slak og enkel stigning innover.

Og mye folk på veien (I veien) inn.

 

Snart ser vi stoltheten i all sin prakt!

 

Jeg undres over at det ikke er folk utpå, da det er så mye mennesker her. Og er redd for at det kanskje er et forbud etter gjenreisningen? At det ikke er lov utpå?

Jeg treffer en jente i 20 års alderen som lurer på hvordan man kommer seg utpå. Jeg tar henne med opp på baksiden, og vi ser at fremkommeligheten er nesten umulig. Man må ake ned en liten vegg på i hvertfall 1.90 meter, og deretter klatre ut. Problemet er ikke å komme seg ned, men det er ikke noe å trå på når man skal opp igjen. Hun sier at hun først vil se hvordan det går med meg….. Javel?.. sende ned “gamla først”?  Det er 5-6 unger i 10-11 års alderen som yrer der, og som hopper rundt som apekatter, opp og ned dette hinderet. Og jeg sier at jeg vil ned, men vet ikke helt hvordan jeg kommer meg opp igjen. De flytter seg, og jeg hopper ned. Da sier den ene gutten ganske høyt: Hvis du ikke kan komme deg opp igjen, så burde du ikke hoppe ned! Jeg hører folk under oss ler høyt av kommentaren. Jeg svarer at: Er jeg først kommet ut her, så skal jeg jaggu utpå og! frekke lille….!

Trollpikken er mye brattere enn jeg trodde, men jeg kravler utpå, og Kjell foreviger øyeblikket.

Jeg klamrer meg til tuppen. Jeg klarte det!!

Nå gjenstår returen. De småfrekke ungene henger over kanten for å se om jeg kommer meg opp. Den unge damen er også spent. Jeg finner en smal sprekk der jeg såvidt får skvist skotuppen inn og drar meg opp. Skoen glipper, og jeg raser ned igjen. Kjenner at nå fikk jeg skrubbsår på det ene kneet, men det skal ingen av de små snørrklattene får vite. Da kommer det… “Trenger du hjelp?” Skal vi hjelpe deg?”

“Nei, nå må dere gi meg en sjanse til!” svarer jeg med en superhyggelig tone, mens jeg kjenner på at irritasjonen er på bristepunktet. Ingen av de der småtassene med urmakerlærligarmer hadde klart å hjelpe meg uansett! Jeg gir det ett nytt forsøk, og denne gangen klarer jeg det av ren vilje, selv om det blir skrubbsår igjen i både håndflater og knær. “forbanna dritt!!”, tenker jeg. Ikke rart det ikke er en kjeft utpå her. Ingen tør jo dette! Burde vært en trapp eller noe! Den unge damen sier da jeg kommer opp at “jaja, da får jeg prøve også!”  “Det går fint!” svarer jeg kjekt, og håper at det ikke går så fint, så hun blir litt imponert. Jeg treffer Kjell igjen og vi tar returen.

 

Kjell er fortsatt veldig mett.

 

Utrolig deilig å sette seg i bilen igjen, og nå er det hjem. Been there, done that! Og det var det verdt!!

Ikke det mest spetakulære jeg har vært med på, men det er jo en “greie” Og gøy var det når det er litt utfordringer!

 

Tenker at en jentetur hadde vært moro!

TurSiv, med Kjell på slep!

Takkk for at du var innom bloggen min!

 

Følg meg gjerne på facebooksiden: Tur-Siv