Flykræsj fra fordums tid og tilhørende turbulens mellom oss på veien din er vel å regne med på en tur som dette.. Dette var litt av en tur. Vi tok turen til Bygland denne søndagen, og fulgte som vanlig igjen ut.no sin beskrivelse.

https://www.ut.no/tur/2.8992/

Ta av fra riksveg 9 ved Storestraumen og følg fylkesveg 304 sørover til Mele. Eller du kan ta av fra riksveg 9 i rundkøringa på Byglandsfjord, følge fylkesveg 305 til Senum og så følge fylkesveg 304 nordover til Mele.

 

 

Følg beskrivelse fra ut.no og du finner greit frem til parkeringen, hvor også dette skiltet står.

 

Det er ett irriterende vær. Klamt, litt regn, litt sol og helt enorme mengder med knott! Vi passerer bommen og fortsetter på grusvei.. Dere som har fulgt bloggen min tidligere vet at jeg syns slike veier er dørgende kjedelige, og jeg er nok lik ett barn i å være fullstendig åpen og ærlig om hva jeg syns. Noe Kjell ikke setter like stor pris på.

Det ble ikke tatt så mye bilder på veien opp, for det er faktisk ikke så mye å flagge med. denne fryktelig kjedelige grusveien må du gå på i ca 2 forbaska kilometer med jevn stigning!

Jeg sier: “Æ spyyyr! Dette er helt utrolig kjedelig!! ”

Kjell kontrer med: “Ja skal vi bare snu da? Finne en annen tur?” med en litt grinete tone. Da er vi igang vet du.. litt munnhuggeri fortsetter, og Kjell finner ut at nå skal han sette opp tempo og vise den lille berta hvem som er sterkest her. Han har en fordel. Han er mann, er 2 meter høy og relativt sterk. Og har nok en høyere maxfart enn ei som meg som naturligvis har en ganske høyere frekvens på apostlene (les:føtter) for å holde samme tempo, men jeg tenkte at dette tar jeg. Jeg gir meg aldri! Jeg holder greit følge, liker ikke å starte så raskt da jeg egentlig må komme i gang og få et jevnt tempo, men nå la han lista! Vi går side om side disse to kilometerene uten å veksle særlig mye ord. De ble ganske lange.

Etterhvert begynner Kjell å svette og puste mye. Han tar av seg jakka i fart, stopper ikke, men putter jakka i sekken i samme tempo. Jeg kjenner også at tempo er høyt, jeg tar faktisk flere og raskere skritt enn han til mitt forsvar, men jeg har det ikke like tungt ser seg, og jeg fryder meg i all stillhet.

“Der er pila!” sier jeg og setter inn et ekstra rykk den siste bakken.

 

Jeg snur meg og ser Kjell har stoppet opp.

“Jeg stivnet fullstendig.” sier han. (kult, tenkte jeg… Jeg har fått varmen nå, denne tar jeg som en liten seier i stillhet, og putter en innbilt medalje av skinnende gull i lomma)

 

Endelig er vi på terreng jeg elsker!!! herfra er det ca 1,5 km opp til flyvraket.

 

Det er vått og mye myr og mer stigning, men her kan jeg bevege meg mer enn på flatmark og jeg elsker dette!!

 

Kjell peser voldsomt og henger på. Jeg spør om han trenger en pause, eller noe å drikke, men jeg blir kjapt avspist med at nei, det trenger han i hvertfall ikke!

Neivel tenker jeg… håper han sier i fra da… men jeg vet det vil han aldri gjøre..

Oiii!! Se! Der ligger en del fra vraket!

 

Og da vi følger de røde og blå merkingene videre oppover i heie, finner vi en del til fra skroget..

Litt etter finner vi impact-zone! Før dette var Kjell nesten overbevist om at dette var det hele. Jeg sier at Nei, det var bilder av et skilt på ut.no, og det har jeg ikke sett ennå. Vi må videre opp. Og det er veldig bratt oppover. Kjell puster ikke mindre.

 

Der er det…herligfred det er masse!!

Å gå her, i fullstendig stillhet, er som å være med i en episode av air-crash investigation serien som jeg følger veldig med på.

Dette er historien:

Den 8. september 1941 tok 4 B17c bombefly (flygende festning) av fra England for bombetokt mot tyske skip i Oslo.

Et styrta trolig i Nordsjøen. Et annet vendte tilbake til England sterkt skadd. Et snudde 140 km fra Oslo. Et ble angrepet av to tyske Messerschmitt jagerfly, og styrta her i Songedalslia på vestsiden av Byglandsfjorden. Mannskapet fra England og Canada omkom. Alle flygarene er gravlagt på Bygland kirkegård.

*Kilde:Visitnorway.no

 

Og gå her blant vrakdeler, forvridde skrog, dingser og motordeler, og vite at dette er faktisk ikke er lengre siden, enn at det den dag i dag lever mennesker som har opplevd krigen. Det gjør det litt nært, og man blir litt ydmyk.

 

Hva i all verden er dette tro…

 

“Tror ikke du finner noe oppi der, Siv”…

 

“Å?”

 

Der var også skiltet..

 

Blir spist opp av knott her, vi må gå ned igjen..

 

Intenst da!! Og se håret mitt i denne fuktige lufta…!

 

 

Ekle kryp! Kom an vi går!!!

 

 

“Tror jeg kom litt ut av løypa igjen nå…”

“Det tok bare 10 meter det Siv, så var du ute og kjøre igjen!” Sier Kjell.. “Du er helt håpløs…”

 

“Gå først du da… ” sier jeg. Og når man går bak Kjell må man holde avstand. For når det er greiner i veien, så slipper han de bare, og hvis du går for nærme, får du en real pisk i ansiktet. Har skjedd noen ganger. Men jeg vet om det, derfor vet jeg at det er lurt å holde avstand.

Jeg får etterhvert gå foran igjen, og da hører jeg plutselig en stønn bak meg, og der ligger 2-meteren rett ut i lyngen! Og til min store irritasjon fikk jeg ikke festet dette på film. Han avslører også at han dette var andre gangen, noe jeg heller ikke fikk med meg at det hadde skjedd tidligere oppi lia, nok et irritasjonsmoment. For det er festlig når lange mennesker faller. Han sier at midtpunktet hos han er høyere enn hos meg, og derfor vanskeligere å holde oppreist da. Jeg tygger litt på den teorien og husker vagt en vekt og balanse ligning fra skolen, der midten er på midten uansett hvor høy du er. Og siden proporsjonene er i orden, var vel dette en vag unnskyldning? Se her:

Uansett, vi kommer oss ned igjen.

 

 

Tilbake på veien. Og den var faktisk lengre på vei ned selv om stemningen mellom oss var en del bedre enn på vei opp.

 

Det duskregner…

 

Og jeg har sydvest, og går mot nordøst. (Sa Kjell, jeg aner jo aldri hvor jeg er..)

 

En ting. De skoene her. Mammut fjellsko. Tørr som snus på føttene, selv om jeg har trampet jevnlig i det ene gjørmehullet etter det andre!! Fy søren så bra sko!!

Vi stopper innom storstraumen. Kalles for en av Norges fineste rasteplasser.

 

 

“Kjell du må gå utpå sluseporten! Kom igjen!”

Litt motvillig går han med bøyde knær utpå..

 

Sånn gjør vi det!! Despacito!!

 

 

Sånn, skulle ikke du bade, Kjell?

 

Og ved Byglandsfjord er det masse nydelige badeplasser!

 

Kom deg uti, Kjell, jeg står over. !0 grader og storm, nei takk. Har tøffet meg nok tidligere!

 

Og han tar et bad i badehotell-shortsen sin, og konkluderer med at det var en lite hyggelig opplevelse. Mens jeg tar en kopp kaffe i ullgenser og jakke og holder fast på poser og sekk så de ikke blåser avsted.

 

Men det er utrolig fint her!! Sikkert digg når sola skinner og temperaturen er deilig!

Her er turen i dag!

Lengde ca 7 km t/r

stigning ca 270 m

Turtid ca 2-4 timer. Vi brukte 1,50. Hissig vettu 🙂 vi holdt faktisk like høy fart opp som ned! Ler litt nå.

middels krevende, de siste 200 meter er relativt bratt.

En fin tur da!

-TurSiv med Kjell på slep!

 

Etter en formidabel Hunsfest, med mye godt i glasset, musikk fra Ida Marie, Greni, Hellbillies, Return og Stage Dolls, glittertattoos, og festivaltoaletter og like mye sand i håret som oppi skoene, er det å stå opp en søndag morgen til 25 varmegrader, solskinn og tørke søvnen ut av øynene bare å komme seg ut av sofaen! Siden jeg sjeldent sliter med hangover, var det jeg som satte meg bak rattet i dag da vi tok denne ca 2 timers kjøreturen til Lyngdal.

Vi fant turen som vanlig på ut.no

https://www.ut.no/tur/2.8935/

 

Vi kjører til Lyngdal, tar av med skilt til Åpta, og kjører på smale svingete veier til vi finner startpunkt på turen. Vi følger veibeskrivelsen på ut.no.

 

 

Turen starter her ved den blå pila på steinen. Og hele veien inn er merket i denne deilige babyblå fargen.

 

Det er nokså gjengrodd, men greit å gå.

 

Så blir vi stoppet av dette gjerdet.

 

Etter godt og vel ett minutt eller to med diskutering om hvordan vi skulle komme forbi/over dette, det er jo faktisk piggtråd på toppen! Finner jeg til slutt ut at det gikk an å åpne denne porten, og komme seg gjennom.. Litt småflaue over at resoneringsevnen er noe defekt i dag..

 

Dette er et Disney grantre. Og du store tid for noen lange nye skudd!

Og vi fortsetter på en slak og god stigning oppover.

Før landskapet åpner seg mer, og gress og trær legges bak oss.

 

Og det er så fint her!

Ett bildedryss må med.

Vi forstyrrer neste juls pinnekjøtt som ligger og slapper av på fjellene..

Himla søte de er!

 

Myrull… om det er det riktige botaniske navnet er jeg usikker på, men dette er et direkte barndomsminne for meg der jeg kommer fra.

Vi dro opp disse stråene, og spiste den hvite delen i bunnen. Ikke dotten altså. Sikkert ikke helt greit for magen, men jeg lever jo ennå da..

 

Før vi kommer frem til denne flotte utsikten!!

 

 

Hvor vi setter oss og tar en banan.

 

Ingen tur uten sprett!

 

Nei nå må vi i mål. Der er varden!

 

Og signerer turboka, med tursiv signatur.

Det blåser noe intenst her, og håret et forsåvidt stort nok fra før, så vi må ned og finne et sted å bade!

 

Jeg finner en ny venninne med samme sveis. Vi hadde et øyeblikk sammen helt til Kjell kom buldrende frem..

 

Et forsøk på et tigersprang over noe myr…

 

Gikk nesten helt greit.

 

 

Der nede ser det fint ut å bade!

 

Og det er superfint! Kjell sier vannet er fantastisk og hopper uti. Men det sier han alltid uansett temperatur, så det tror jeg ikke noe på.

 

Jeg pyser litt før jeg stuper uti og. Det er ikke fantastisk, men ikke helt fælt heller.. Skikkelig digg å få ned volumet på håret og kjølet ned en svett kropp!

Ikke like godt å kle på seg de samme svette klærne etterpå, heller ikke med vått undertøy..

 

 

På vei tilbake så kommer jeg litt ut av løypa igjen. Jeg gjør ofte det. Hvis ikke jeg følger med så skjærer det indre kompasset mitt litt ut.. Kjell går bak meg og jeg sier: “Tror jeg er kommet litt feil ut igjen her gitt…..”

Han stønner og sier: “Å gå bak deg er håpløst.. jeg må følge med skjønner jeg..”

Han tar en 180 på hælen og tar styring. Og finner igjen løypa. Var faktisk ikke heeelt på villspor, men jeg trekkes mot det vakre og glemmer av og til å følge med. Jeg tror jeg må øve meg mer på dette, men hva skal en gjøre når turgleden er så stor og stedsansen er fullstendig fraværende?

 

Da er det bare å ta turen ned.

 

Langs veien her er det slike romantiske gammeldagse veikanter med blomster og gress.. helt herlig!

 

En fin tur som alle kan ta! Ikke særlig lang eller tung, med mindre du setter litt tempo.

-TurSiv, med Kjell på slep.

#utpåtur #Homsknipa #homskniben #Lyngdal #turtips

Satset på en tur østover i dag, selv om jeg har en forkjærlighet for vest,  tenkte vi det var på høy tid å utforske østsida av sørlandet også!

Fant turen på ut.no:

https://www.ut.no/tur/2.4100/

Og igjen er det dårlig med bilder på Ut, så tenkte å hjelpe med å fylle opp litt igjen her. 🙂

*Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune i Aust-Agder fylke, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sørvestligste delen av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet landskapsvernområde. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca. 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøya har et areal på 28,34 km².^[1]

Berggrunnen består av grunnfjell, og er dekt med kystbarskog som er mye bebygd og oppdyrket. Det store norske raet som strekker seg langs kysten av Skagerrak, er landfast på Jomfruland og Tromøya, og danner her rullesteinsstrender. Landskapet er som ellers langs Agder-kysten kupert med mange bukter og viker, preget av den milliard år gamle skandinaviske fjellfoldingen og skurt av innlandsisen i siste istid. I 2012 startet diskusjoner om raet her bør bli nasjonalpark.

*kilde: wikipedia

 

 

Vi kjører til Hove, og parkerer før campingen på parkeringsplassen der ved fotballbanen.

 

Som vanlig tar det tid for Kjell å komme i gang….

 

Men vi setter etterhvert fart innover!

 

Det er et flott sted, utrolig godt tilrettelagt for sykling og fotturer.

 

Skogen er helt fantastisk flott og mye av området gir en skikkelig parkanlegg-følelse.

 

Trærne er spesielle, vridde og nakne, og står i flott kontrast mot det rene underlaget.

 

Vi tiltrekkes av sjølukt og går den veien.

 

Klassiske flotte sørlandske svaberg som bader seg i forsiktige solstråler som jobber hardt med å trenge gjennom havdisen. Men temperaturen er nydelig likevel denne junidagen i pinsa.

 

 

Jeg tenker å kjenne litt på temperaturen i vannet..

 

Vi tasser litt rundt her og fortsetter videre.

 

Strendene består nesten utelukkende av rullestein.

 

Hopper av sted, stein for stein!

 

Og det er ikke alltid like karslig..

 

Det blomstrer og dufter nydelig!

 

 

 

Vi går tilbake inn på stier og fortsetter der.

 

Igjen møtes vi av disse finurlige trærne..

“I came in like a wreckin`ball!!!”

 

 

Og fortsetter videre i eventyrskogen..

 

Før vi igjen trekkes ned mot sjøen igjen.

 

 

Nei, er du klar for årets første bad i sjøen eller?

 

*baby-jettegryte.

Om 100 000 år, er dette sikkert en passelig stor jettegryte!

 

Her prøver vi å bade!

 

Nedi der, tenker jeg det er greit sier Kjell.

 

Han plumper uti som førstemann og er overrasket over hvor behagelig temperatur det var!

Yeah, right…. Jeg tenker at den mannen trenger seriøst mye sol på kroppen, eller så er det et lag med rim på han så hvit som han er…..

Og jeg merker raskt og konkluderer med at det sikkert var rim… det var iskaldt!!

 

 

Men fikk kavet litt før jeg krelte meg opp igjen..

 

Vi må videre!

 

Og endelig!! Litt bakkeklatring!! Lykke!

 

Ja han kommer etter..

 

Vi velger å avslutte runda da.

 

Denne turen passer alle. Du kan gå så langt du orker og har lyst. Det er stier på kryss og tvers, og det er veldig lett fremkommelig.

 

Dette er runda vi tok. Anbefaler bruke ut.no sin beskrivelse, og lage dine egne veier underveis ettersom det vil passe deg. Her er det fantastisk greit å finne et svaberg på sommeren, dra med en engangsgrill, slikke sol og grille litt pølser. Jeg savnet personlig litt mer terreng, men dette her er bare en ren kose-tur!

Ta med bestemor, smårollingene og bikkja! Kos dere max på denne flotte perlen ved sjøen!

 

-Tur-Siv, med Kjell på slep.