Flykræsj fra fordums tid og tilhørende turbulens mellom oss på veien din er vel å regne med på en tur som dette.. Dette var litt av en tur. Vi tok turen til Bygland denne søndagen, og fulgte som vanlig igjen ut.no sin beskrivelse.

https://www.ut.no/tur/2.8992/

Ta av fra riksveg 9 ved Storestraumen og følg fylkesveg 304 sørover til Mele. Eller du kan ta av fra riksveg 9 i rundkøringa på Byglandsfjord, følge fylkesveg 305 til Senum og så følge fylkesveg 304 nordover til Mele.

 

 

Følg beskrivelse fra ut.no og du finner greit frem til parkeringen, hvor også dette skiltet står.

 

Det er ett irriterende vær. Klamt, litt regn, litt sol og helt enorme mengder med knott! Vi passerer bommen og fortsetter på grusvei.. Dere som har fulgt bloggen min tidligere vet at jeg syns slike veier er dørgende kjedelige, og jeg er nok lik ett barn i å være fullstendig åpen og ærlig om hva jeg syns. Noe Kjell ikke setter like stor pris på.

Det ble ikke tatt så mye bilder på veien opp, for det er faktisk ikke så mye å flagge med. denne fryktelig kjedelige grusveien må du gå på i ca 2 forbaska kilometer med jevn stigning!

Jeg sier: “Æ spyyyr! Dette er helt utrolig kjedelig!! ”

Kjell kontrer med: “Ja skal vi bare snu da? Finne en annen tur?” med en litt grinete tone. Da er vi igang vet du.. litt munnhuggeri fortsetter, og Kjell finner ut at nå skal han sette opp tempo og vise den lille berta hvem som er sterkest her. Han har en fordel. Han er mann, er 2 meter høy og relativt sterk. Og har nok en høyere maxfart enn ei som meg som naturligvis har en ganske høyere frekvens på apostlene (les:føtter) for å holde samme tempo, men jeg tenkte at dette tar jeg. Jeg gir meg aldri! Jeg holder greit følge, liker ikke å starte så raskt da jeg egentlig må komme i gang og få et jevnt tempo, men nå la han lista! Vi går side om side disse to kilometerene uten å veksle særlig mye ord. De ble ganske lange.

Etterhvert begynner Kjell å svette og puste mye. Han tar av seg jakka i fart, stopper ikke, men putter jakka i sekken i samme tempo. Jeg kjenner også at tempo er høyt, jeg tar faktisk flere og raskere skritt enn han til mitt forsvar, men jeg har det ikke like tungt ser seg, og jeg fryder meg i all stillhet.

“Der er pila!” sier jeg og setter inn et ekstra rykk den siste bakken.

 

Jeg snur meg og ser Kjell har stoppet opp.

“Jeg stivnet fullstendig.” sier han. (kult, tenkte jeg… Jeg har fått varmen nå, denne tar jeg som en liten seier i stillhet, og putter en innbilt medalje av skinnende gull i lomma)

 

Endelig er vi på terreng jeg elsker!!! herfra er det ca 1,5 km opp til flyvraket.

 

Det er vått og mye myr og mer stigning, men her kan jeg bevege meg mer enn på flatmark og jeg elsker dette!!

 

Kjell peser voldsomt og henger på. Jeg spør om han trenger en pause, eller noe å drikke, men jeg blir kjapt avspist med at nei, det trenger han i hvertfall ikke!

Neivel tenker jeg… håper han sier i fra da… men jeg vet det vil han aldri gjøre..

Oiii!! Se! Der ligger en del fra vraket!

 

Og da vi følger de røde og blå merkingene videre oppover i heie, finner vi en del til fra skroget..

Litt etter finner vi impact-zone! Før dette var Kjell nesten overbevist om at dette var det hele. Jeg sier at Nei, det var bilder av et skilt på ut.no, og det har jeg ikke sett ennå. Vi må videre opp. Og det er veldig bratt oppover. Kjell puster ikke mindre.

 

Der er det…herligfred det er masse!!

Å gå her, i fullstendig stillhet, er som å være med i en episode av air-crash investigation serien som jeg følger veldig med på.

Dette er historien:

Den 8. september 1941 tok 4 B17c bombefly (flygende festning) av fra England for bombetokt mot tyske skip i Oslo.

Et styrta trolig i Nordsjøen. Et annet vendte tilbake til England sterkt skadd. Et snudde 140 km fra Oslo. Et ble angrepet av to tyske Messerschmitt jagerfly, og styrta her i Songedalslia på vestsiden av Byglandsfjorden. Mannskapet fra England og Canada omkom. Alle flygarene er gravlagt på Bygland kirkegård.

*Kilde:Visitnorway.no

 

Og gå her blant vrakdeler, forvridde skrog, dingser og motordeler, og vite at dette er faktisk ikke er lengre siden, enn at det den dag i dag lever mennesker som har opplevd krigen. Det gjør det litt nært, og man blir litt ydmyk.

 

Hva i all verden er dette tro…

 

“Tror ikke du finner noe oppi der, Siv”…

 

“Å?”

 

Der var også skiltet..

 

Blir spist opp av knott her, vi må gå ned igjen..

 

Intenst da!! Og se håret mitt i denne fuktige lufta…!

 

 

Ekle kryp! Kom an vi går!!!

 

 

“Tror jeg kom litt ut av løypa igjen nå…”

“Det tok bare 10 meter det Siv, så var du ute og kjøre igjen!” Sier Kjell.. “Du er helt håpløs…”

 

“Gå først du da… ” sier jeg. Og når man går bak Kjell må man holde avstand. For når det er greiner i veien, så slipper han de bare, og hvis du går for nærme, får du en real pisk i ansiktet. Har skjedd noen ganger. Men jeg vet om det, derfor vet jeg at det er lurt å holde avstand.

Jeg får etterhvert gå foran igjen, og da hører jeg plutselig en stønn bak meg, og der ligger 2-meteren rett ut i lyngen! Og til min store irritasjon fikk jeg ikke festet dette på film. Han avslører også at han dette var andre gangen, noe jeg heller ikke fikk med meg at det hadde skjedd tidligere oppi lia, nok et irritasjonsmoment. For det er festlig når lange mennesker faller. Han sier at midtpunktet hos han er høyere enn hos meg, og derfor vanskeligere å holde oppreist da. Jeg tygger litt på den teorien og husker vagt en vekt og balanse ligning fra skolen, der midten er på midten uansett hvor høy du er. Og siden proporsjonene er i orden, var vel dette en vag unnskyldning? Se her:

Uansett, vi kommer oss ned igjen.

 

 

Tilbake på veien. Og den var faktisk lengre på vei ned selv om stemningen mellom oss var en del bedre enn på vei opp.

 

Det duskregner…

 

Og jeg har sydvest, og går mot nordøst. (Sa Kjell, jeg aner jo aldri hvor jeg er..)

 

En ting. De skoene her. Mammut fjellsko. Tørr som snus på føttene, selv om jeg har trampet jevnlig i det ene gjørmehullet etter det andre!! Fy søren så bra sko!!

Vi stopper innom storstraumen. Kalles for en av Norges fineste rasteplasser.

 

 

“Kjell du må gå utpå sluseporten! Kom igjen!”

Litt motvillig går han med bøyde knær utpå..

 

Sånn gjør vi det!! Despacito!!

 

 

Sånn, skulle ikke du bade, Kjell?

 

Og ved Byglandsfjord er det masse nydelige badeplasser!

 

Kom deg uti, Kjell, jeg står over. !0 grader og storm, nei takk. Har tøffet meg nok tidligere!

 

Og han tar et bad i badehotell-shortsen sin, og konkluderer med at det var en lite hyggelig opplevelse. Mens jeg tar en kopp kaffe i ullgenser og jakke og holder fast på poser og sekk så de ikke blåser avsted.

 

Men det er utrolig fint her!! Sikkert digg når sola skinner og temperaturen er deilig!

Her er turen i dag!

Lengde ca 7 km t/r

stigning ca 270 m

Turtid ca 2-4 timer. Vi brukte 1,50. Hissig vettu 🙂 vi holdt faktisk like høy fart opp som ned! Ler litt nå.

middels krevende, de siste 200 meter er relativt bratt.

En fin tur da!

-TurSiv med Kjell på slep!