Tur til Fuglekjerrane og Fiskevann, strai.

I dag, nest siste dag av 2018, var det på tide å børste støv av fjellskoa, og denne gang tok jeg med meg Birte Lill og Ruth på nytt eventyr!

Jeg prøvde finne et sted i nær geografi, og et sted jeg ikke har vært ennå, og var innom Ut.no appen, for å finne egnet sted. Det viste seg at Ut.no er under type nyutvikling, så det er noe ustabilt å forholde seg til, men jeg fikk fisket frem en screenshot rett før varsel: “Ooops, dette var flaut” kom av veibeskrivelsen, og tenkte det får duge!

Her er i hvertfall linken til noe lignenede av den turen vi skulle ta fra den NYE Ut.no:

https://ny.ut.no/turforslag/bbae52bf-c25c-4bc8-89a4-a289dbb9235a/tur-til-fuglekjerrane-unnlandsheia-og-rypestl-fra-strai-i-kristiansand?fbclid=IwAR0IueBScQQGXSvqvHHKx2LG_kIWrnCAywb_4WPwKXPXNonk9JymouVlkD4

 

 

Jaja, her er vi! Birte Lill (Lilli), meg selv og dette underlige nye tilskuddet, og Lillis faste turvenn, Ruth.

 

Her er screenshot av den “originale” fra “gamle” ut.no

 

Litt oppakning er med! Ved er alltid noe som tar i overkant mye plass, og jeg følte jeg hadde fått festet det tilstrekkelig utenpå sekken. Dette bildet er tatt sekunder før posen med ved smalt i bakken.

Ruth tar bilde, Lilli er hun med cupcake-lua..

 

“hahaha!! håper du fikk tatt bilde av veden på bakken, Ruth!” ler cupcake-lue Lilli, men jeg pakker om på nytt og henger posen bakpå sekken i stedet. Dette gidder vi ikke bruke tid på.

 

Vi finner den “brede” veien etter beskrivelsen og setter fart oppover.

 

I overkant mye bekymring for å skli og falle, og eventuelle påfølgende lårhalsbrudd ble ytret mellom damene på vei opp, så å gå utenfor “løypa” i litt løsere snø, ble riktig spor å følge.

 

Og etter en liten stund når vi “toppen” av bakken.

 

Jeg, som selvutnevnt turleder, tar over teten i turfølget.

 

.. Og blir kontinuerlig “pirket” i overkant mye av veden i Kiwi-posen som dultet inn i “fua” mens jeg gikk…

 

En ny liten topp, og vi begynner å øyne muligheter til å gå litt i sola, selv om vi var litt på feil side av dalen i forhold til lysforholdene i dag.

 

Men vi får nyte godt lys, og det er deilig å være ute  på  tur!

 

“Vis vottene Siv!” sier cupcake-lue Lilli, og jeg stolt kan vise frem nye flotte votter jeg fikk til jul!

 

 

Cupcake-lue Lilli vil også vise sine matchende jule-cupcake-votter.

 

 

Ruth fikk ikke votter til jul…..

 

 

“Nok fjas! Nå må vi videre og finne det Fiskevannet! Begynner bli lei av den posen med ved som slenger bak meg…”

 

 

Vi går videre, og følger lett og god skogsvei.

 

Å gå slik i deilig vintervær og knasende snø under føttene, er helt vidunderlig…

 

“ØY! Sælfi!” roper Ruth.

Vi stiller gledelig opp.

 

“Se der er et vann! Er det Fiskevann?”

Vi regner med det og er superfornøyd over å ha kommet så langt allerede.

 

Så glad er vi, så glad er vi!

 

Vi møter på et varsel om at vi kan bli filmet, men lovnad om at det ikke er mennesker de er interessert i, føles betryggende.

 

“Seeee så fint det er!”

 

En liten presentasjon er på plass:

Ruth og Lilli.

`nuff said.

 

Ruth tar bilde av meg…

 

..som tar dette bildet.

Men så sier jeg: “Nå finner vi camp! Nå er sola her og jeg lei av vedposen!”

 

Jeg spinner opp på en topp og sjekker, og sier at her er det fint!

 

Et tre har veltet, og det kan være fint å sitte på. Og vi tømmer poser for ved, og jeg fyrer opp.

 

Jukser med tennbriketter og lighter, men vi skal ikke overleve her heller, bare kose oss.

 

“Se det!” da er det fyr!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth, og prøver stille seg opp for å få med både seg selv, bål og oss, med diskuterbart hell…

 

Tenkte Brennivin fra Island, setter fyr på pinnene..

 

Ruth hadde med seg tre tykke pølser til grilling, og spikket seg en noe slapp pølsepinne.

 

Jeg er i dyp spikke-konsentrasjon..

 

“Å i heiane å det ryge a det bålet!” sier Lilli som ble varm og tok av seg cupcake-lua.

 

Jeg velger reise meg litt opp for å unngå røyken…

 

Mens Ruth ikke helt ser problemet…

Jeg griller en “spøkelseskladden”-pølse.

 

Og rigger til med litt ost og kjeks. Tur-mat kan være så mangt!

 

På tide å pakke sammen da.

 

Men Lilli må vise den flotte julegenseren sin først.

Vi er enige om at den er veldig flott!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth på returen ned fra campen, og vi poserer!

 

“Men…. der er jo et vann og! Det er sikkert Fiskevann, det er litt større enn det forrige!” sier jeg, og de andre to er enige. Vi hadde visst ikke kommet så langt som vi trodde først likevel.

 

“Det er HER vi tar til venstre på den lille stien!” sier jeg. De andre to er litt nølende, men jeg bestemmer det.

 

“Hopp over bekken!” sier jeg til Lilli

 

Lilli trengte bare å “stege” over, og ventet forventningsfullt med kamera for å sjekke om Ruth kanskje ville bidra med et Kodak-moment. Noe hun ikke gjorde. Alle kom seg tørrskodd over denne markante hindringen i veien.

 

Og her var det utrolig fint å gå langs vannet…

 

 

Stadige “utfordringer” i terrenget og bekymringer om å falle og knekke lårhals melder seg.

 

Så det er best å være forsiktige…

 

Vi kommer oss stadig videre, og mener vi er på riktig spor.

 

Den muren hadde Ruth sett på bilder i forbindelse med denne turen, så da fikk vi det bekreftet.

 

Ett ønske om å bøye bjørka langt nok ned til å henge i den…

 

men fulgte istedet for med opp…

 

Så går vi videre… Forbi det blå huset med stige opp til parabolantennen, fulgte veien videre et lite stykke og finner Eventyrskogen barnehage! VI ER PÅ RIKTIG VEI!

 

Går gjennom portene, og videre på skogsveien..

 

Glade og fornøyde!

 

Så…

 

Når det står: Ta skauveien til venstre for skauveien..” på beskrivelsen, tenker vi, ja da må det være her. Vi tar til venstre.

 

Et tre har veltet over stien, og litt utfordringer med å forsere dette følges av mine to damer…

 

Vi kommer så til en “juletreskog”.

Og ender opp på en topp der stien ikke lengre går videre..

 

“Altså… se her..” vi går igjennom Helga Skautroll sin veibeskrivelse, og bestemmer oss for å gå tilbake likevel og bare følge opprinnelig vei..

 

Og det veltede treet over stien forseres like elegant på nytt..

 

Jeg tar meg en yoga-pose, for å finne styrke…

 

Ruth trenger en banan..

 

Og så fortsetter vi oppover der vi valgte å ta til venstre for skauveien, å heller bare ta skauveien rett frem.

 

Og noen går over, og noen går under nye hindre. Men alltid med godt humør, selv om jeg som turleder og veiviser har fått et skår i tilliten.

 

Nå gjelder det å skjule godt at jeg har et fullstendig defekt indre kompass, og flyte på en porsjon flaks og kjøre hyppige avledningsmanøvre i forhold til turbeskrivelsen fra skautrollet på ut….

 

Vi kommer inn i dype skoger..

 

Men går mot lyset..

 

Så deler stien seg i flere retninger.. Vi skal i følge beskrivelse:”… Ta inn mot venstre/rett frem…” Lilli går rett frem for å sjekke om det går noen sti videre. Noe hun finner og vi vi følger etter, litt småbekymret, men what the hell…

 

Ruth setter fart!

 

Og vi går og vi går… Og etter mye prat om evt redningsaksjoner med helikopter og diverse hører vi biler kjøre og vet vi er på rett vei!

 

Der er skolen! Vi er tilbake! Vi klarte det!

 

Ruta ble på 7,5 km. Man kan se den lille blå avstikkeren fra da vi kom skjevt ut, men ellers var vi jo helt det vi skulle være!

Utrolig deilig tur, med mye latter!

Takk for turen, kjære dere, det var ikke noe som økte pulsen, men lattermusklene mine fikk i hvert fall en god økt!

 

Tur-Siv, med Lilli og Ruth på slep!