Som i alle år, (dvs i hvertfall de siste 7-8 årene) har vi alltid hatt en fast “Påsketur med godt i sekken” der de som ikke har store planer i påska, samles og tar en tur på ski eller til fots, etter om det er snø eller ikke. I løpet av de årene har vi hatt gleden av begge deler, men en ting er i hvert fall sikkert hver Langfredag…: DET ER ALLTID FINT VÆR PÅ LANGFREDAG!

Det har det vært siden denne påsketurtradisjon en startet, og uansett når påska kommer, har det alltid vært fint vær på Langfredag.

Og i dag var det intet unntak fra regelen heller!

Denne friske gjengen var de som fikk det til i år, og vi gledet oss stort til avreise!

 

Målet for turen i dag var “Brennevinskniben”

Et sådan passende navn på turmål, da det i det store og det hele, bortsett fra å konsumere x-antall pølser og burgere, stort sett innebærer mer konsumering av det overnevnte (turmålsnavn) i forskjellige varianter etter smak og behag.

 

 

Lette til fots og sinn, rusler vi innover. Vår lille hund, Mango er også med så klart! Han elsker tur! Og pølser. Og burgere. Og kos.

 

Jeg registrerer at en baktropp dannes. Lilli og Kate. De sier de er litt slitne.

Men de prater mye og det ser ut til at de trives med at vi andre ikke forstyrrer.

 

Paul sier at “Ja de kjerringene der er så opptatt av blomster og sopp for tiden,så regner med de fant noe på veien. De kommer etter. Vi bare går!”

Gøran er enig, mens Mango føler at vi må “vente inn flokken”. Dette er stressende for han å gjete inn alle hele tiden..

 

Sånn midtveis blir det poengtert fra baktroppen at “før i tiden på påsketurene hadde vi alltid et drikkestopp på veien! Det må vi ha nå!”  Vi er enige, og vet at rutinene fort blir rustne etter to år med tvangsskille. (Kåråna)

Vi slår oss ned på en stokk og finner noe leskende til kopper, glass, og sprukne plastbeger.

 

 

Etter en liten stund spenner Paul på seg et seletøy, og sier: “Nå skal jeg dra dere opp bakkene den siste biten!”

 

 

Gøran observerer… Ok?

“Kjerringane, vet du” sier Paul.

JIPPI!!!! Hyler Lilli av glede, og Kate klapper i hendene.

 

Lilli på slep er først opp! Og Paul er som en staut Dølahest, der han setter tunge skritt fremover og drar med seg ymse galskap oppover. Her er det LIlli.

Kjenner jeg er litt imponert, og samtidig lurer på hvor og når det skjedde at dette ble en dyd av nødvendighet å ha med seg…

 

 

Kate kurrer og pludrer etterpå der det er hennes tur til å bli tauet opp.

 

 

Og hun tviholder og gir sitt sprukne plastbeger hedersplass i sekken. Begeret hun bare kan fylle 1/4 av, for ellers renner alt ut i sprekken.

 

Vi ser rester av gammel beboelse/gårdsbruk/drift og vi kommenterer komfyren.. eller restene av den..

Igjen trekker Lilli og Kate seg litt bak og småhvisker seg i mellom.. Jeg føler meg litt utenfor, men vet ikke hvorfor..

 

Ny bakke/stigning.. og “Døla-Paul” kjører nytt bakketrekk! Lilli henger på!

 

Siden “Brennevinskniben” er et forholdsvis langt navn, er det kjekt med ei kortere fjøl å skrive forkortelse BK på.. og pimpe med en utskjæring av et tre.. (tror det er et tre. Et rødt et.) for vi er jo i skogen her. I tjukkeste Vennesla.

 

 

Det er noe smått forfriskende å se Paul og Kate, etter 50 år sammen (Give or take) fremdeles oppfører seg som nyforelskede på tur.

Jeg blir helt varm! Elsker det!!

Og samtidig kjenner på at jeg og Gøran med et par års fartstid ikke klarer å svare på dette, det er faktisk ganske så flaut!

 

 

Vi ankommer toppen og Mango er kjempelykkelig og finner seg et sted i sola.

 

 

Det gjør vi også og rigger oss til med sitteunderlag og fyller glass og kopper. Med og uten sprekk.

 

 

Det er dags for en skål! Og vi reflekterer vagt over hva Langfredag er og står for og hva som skjedde.

Kort oppsummert: Jesus ble korsfestet. Døde på korset…

Og vi oppsummerer litt hyggeligere: MEN! Han sto opp igjen! SKÅÅÅL!!

 

Jeg ser Lilli og Kate veksler blikk… Og undres…

 

 

Gøran finner en pølsepinne fra tidligere gjester, og blir minnet på at vi har deilige ostepølser i sekken og det er på tide å fyre opp grillen.

 

 

Han plasserer engangsgrillen på fjellet, som den kjente fjellmannen han er, siden det er utrolig tørt i skogen etter en lang periode uten regn, så er det galematias å fyre opp bål! Så DET gjør vi ikke!

Og han finner frem pølsa.

Ostepølser.

 

 

Paul derimot kom med en koffert som så ut som han hadde med seg hjertestarter, men ut av denne flekket han frem tidenes kuleste gassgrill!! SÅNNEIN MÅ VI FÅ OSS!!

 

 

Er bare herlig!!

 

 

Kate roper til Lilli: “Her er Hibiskus cider. Dritgod! Smak!”

Lilli tar imot og de veksler igjen blikk..

 

 

Jeg tenker det er fint å ta et hurra..

 

*Vi hører et hyl……*

 

“Hva var det??!!” Sier Paul og Kate…

 

 

“Svaaarte!! dåkkå må hjælpe me!!! (Molde-dialekt) Roper Gøran.

 

Vi får dratt han opp, og spør hvordan i huleste dette skjedde??

 

 

“I skulle bare ta et bilde sammen med rødvinsboblå, å så sklei i!”

 

_Men hvem tok det bildet før du sklei…..?

 

“Drit i det og skål alle sammen!” Sier Lilli.

 

Gøran er fremdeles litt rystet etter hendelsen, og setter seg sammen med Mango og får trøst der (I stedet for meg…Han er jo mykere..)

 

 

“Det ligger et tomt glass i lyngen!” Sier jeg. “Hvem er det sitt?”

 

“Ikkje mitt i hvert fall” sier Gøran som måtte legge seg litt ned..

 

“Hallo…! Mi må på do! Æ du med? Må Du?” sier jeg til Lilli som absolutt er på samme sted..

Jeg går foran Lilli innover i skogen og kjenner på et uforklarlig ubehag..

Hun er så unormalt stille.. Jeg spør. “Går det bra Lilli? Du er så så stille?”

Hun svarer: “Hæ?? æ æ det?? hahahahahah!!… Neeeii.. får noe tull!” “Bare gå du. Mi må forte oss!”

 

 

Nei. Dette skjedde ikke, men dette skjedde inni hodet mitt……

Jeg fikk en forferdelig dårlig følelse.. Lilli var ikke helt seg selv….

 

Og når jeg fortalte om bildet i hodet mitt….

Lilli lo høøøøyt og leeenge mens hun tissa bak tissesteinen. “Du æ gal Siv! Du kjenne jo mæ!?”

 

Mango overvåker leiren og vekkes av et hyl!

 

“UÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!! PAUL Æ DØØØØØØ!!!”””

Roper Kate mens hun  løper hysterisk rundt i ring.

Vi alle løper til. “Nei, slutt å tull! Hvor er han?!”

“Under busken der borte!!” Hulker Kate, og vi løper for å se..

 

Der lå Paul. Med tunga ut av munnen og vidåpne øyne..

Jeg og Lilli begynner førstehjelp, litt uenige om hvor mange innblåsninger vs brystpump som skal utføres og bruker nok litt for mye tid på dette.. Om tunga bør dyttes inn igjen, eller om vi bare skal blåse ved siden.. Kate er hysterisk og vi må bare begynne på noe.

“Hvor er Gøran?!” Hent han!, roper jeg til Kate.

 

 

“Gøran er og døøøø!!” Roper Kate!

“HÆÆÆ?!” Hvor er han? roper jeg.

“Oppå den Viking-grava!” hulker Kate.

 

 

Og der lå han og. Med flagget på brystet og tunga ut av munnen. Og vi konkluderte raskt med at han har lengre tunge enn bikkja…Vi vet ikke om han hadde åpne øyne, for han hadde solbriller på.

Så nå satt vi på heia. Vi tre damene…

Gutta må jo ha spist en sopp som var giftig?

 

 

“Ein ting er sikkert, ”  sier Lilli. “Æ tippe Mick æ gla han blei heime i dag!”

 

 

 

Hvem er morderen?

Er det en, eller flere?

Er det blogger/fortelleren som legger skjul på noe?

Er Kate og Lilli så uskyldige? Har gutta fått nok og gjort det selv?

Spørsmålene er mange.. Hvem løser gåten??

 

*Før noen krenkes. Dette er laget kun for moro skyld med tanke på lesing i vår vennekrets. Så kan vi selvfølgelig diskutere hvor korrekt eller feil det er. Dette er bare for gøy! Vi har laget vår egen påskekrim. Alle lever i beste velgående i skrivende stund, og vi ønsker alle en videre god påske! 🙂

 

Mvh Agatha Christie.

 

Da var det brevandring på Nigardsbreen som sto for tur!

Nigardsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Breen har navn etter gården Nigard, som ble knust av breen i 1748 da den rykket frem ca 3 km i perioden 1700-1748.

 

Vi finner greit parkering ved utstyrsbua, og venter på våre guider skal komme.

 

Og der borte ser vi bunnen av breen…

 

Vi har valgt lang rute, men det fins flere ruter å velge i, noe du booker på forkant hos http://www.bfl.no

 

Våre guider kommer, far og sønn faktisk, og vi må prøve piggjern som passer skostørrelsen vår, og får utdelt hver vår isøks.

Dette bærer vi selv i en type klyse, ned til brygga der en båt tar oss over til riktig side.

Vi er 11 personer i gruppa, 5 nordmenn og resten dansker.

 

Vel ombord og setter fart!

 

Vi gleder oss!

Så går vi i land, og skal gå i et usedvanlig rolig tempo mot isen.

 

 

 

Omsider når vi bunnen av breen, og vi kommer til et nytt utstyrs-depot. Der skal vi rigges i taulag, og alle får seler.

 

 

Og de snorene på skoen måtte festes på en spesiell måte, slik at man ikke snublet i sine egne snøringer. Guiden var ikke helt fornøyd med min kjerringknute, så kom og fikset på den.

Se det! Så rigga! Dette blir gøy!

Utfordringen her var også litt språk. Danskene hadde åpenbart ikke helt kontroll på sunnmørs-dialekten, og under “undervisningen” av hvordan man skal gå i taulag, avstander, og hvordan tråkke med disse piggjernene på, oppdaget jeg raskt at de bare nikket og smilte på spørsmål fra guide som kanskje krevde et noe annet svar. Men pytt, tenkte jeg. Dette går sikkert kjempefint!

 

 

VI ER KLARE!!!!

Vi ble delt i to grupper nå. 6 i vår, og 5 i den andre. I vår gruppe var det var jeg og Gøran, to danske unge gutter i start 20 årene, og en dansk mor med en litt umoden utrolig tøff sønn på sånn 17-18 år.

“Det er oss og det danske hold!” sier jeg litt småkjekk. Og danskene smiler. Gøran og guiden tok ikke den.

Kjente umiddelbart på en viss kompetanse som tolk dersom det skulle gå helt i språk-ball på turen..

Her er de vettu. Guiden fra sunnmøre først. De to danske guttene, den tøffe umodne danske sønnen, og hans danske mor. Deretter fulgte jeg, og Gøran fikk utnevnt ankerpunkt i taulaget.

Ganske fort skjønte jeg at mor og sønn ikke hadde gått i taulag før, heller ikke ikke fått med seg et spor av hva guiden sa i “opplæringen”.

Det var som å være festet til to engelske settere på fuglejakt. Det var rykk og napp, de gikk mer på siden av hverandre enn etter hverandre og tauet var konstant i spenn.

Men det gjorde jo ting litt mer spennende, og jeg lo ekstra mye.

Vi ser det andre laget trekker fra oss.

 

Men jeg koser meg!

Og plutselig får guiden vår øye på kjæresten sin i en annen gruppe, og river seg løs fra oss og løper opp for å gi henne et kyss. Så herlig!

Og deretter skal vi krysse en bresprekk som krever et lite hopp når man i hvertfall er utstyrt med så korte bein som jeg har..

Mor danske har lange bein og steget greit over. Jeg var litt bekymret for at hun skulle dra tauet og jeg kom til å følge etter nedi et blått kaldt hull. Men da sto guiden der og fulgte med.

HOPP SIV!! Og jeg hoppet…

Det var småskummelt, men jeg klarte det. Selv om det ser ut som jeg har fått et skikkelig conehead her..

Og videre oppover vi går. Og det er utrolig flott!

 

Så var det tid for en liten matbit.

 

Det øverste platået var på ca 2000 meter. Men vi gikk ikke dit.

 

Etter pausen gikk vi litt videre og så startet vi på nedstigningen igjen. Vi spurte om det var muligheter for å komme inn under isen, men ble fortalt av guidene at denne isen er i såpass stor bevegelse, at nå var det ingen steder å komme inn. Kjente på en liten skuffelse der.

 

På vei ned igjen da.

 

 

 

Så var det å labbe samme ruta ned igjen og til båten.

 

En aldeles nydelig blå is, og en fin tur å ha vært med på!

Litt fun-fact er at isen har trukket seg utrolig mye tilbake, og man kan se tydelig skille på fjellet- mellom der det er lyst og mørkt. Guiden fortalte at for bare 10 år siden lå isen over det som er lyst, og turen startet mye lengre nede i dalen. Likevel er det slik at forskere sier at i teorien skal vi inn i en ny istid nå hvis man ser på historien. -Så kanskje et er som en tsunami? Trekker seg tilbake før den kommer i vill fart nedover igjen. Det får tiden vise! Glad for å ha vært med, og ha opplevet dette og!

 

Tur-Siv, med Gøran på tauslep.

Tjo hei, en ny deilig dag, og heldige meg skal jobbe seinvakt!

Likevel satte jeg klokka til å ringe kl 07.30, og jeg jogget ut i stua for å se om værmeldinga hadde rett i går.

Og dette så jeg ut på fra stuevinduene… Oh yes, finne frem joggeskoa!

 

Dagens tur var ment til å trø #tømmerrenna , så med friskt mot satte jeg fart. Er jo ikke så langt tenkte jeg. (hvertfall ikke når jeg har hatt bilen bort) Men for å si det sånn, så er det litt lengre til fots enn på hjul. Men det var bare deilig i dette været!!

På veien bort passerer jeg #bommen elvemuseum. Og da hører det med litt historie vettu!

Dette gamle huset Bommen elvemuseum ble åpnet 22. august 1992. Museet skal dokumentere historien knyttet opp til elva, fløting, fangst og fiske. 

 Deler av huset i Bommen er fra midten av 1600-tallet og er trolig det eldste beboelseshus i Vennesla. Huset går nå under navnet Bommen fordi det var husvære for en del av de som arbeidet med tømmeret i Venneslafjorden. Bygningens stilart kalles ?Den mandalske stue? og vi finner denne hustypen igjen flere steder i Vest-Agder.

 

Etter ca 45 minutter fra jeg startet hjemmefra, er jeg fremme ved starten av tømmerrenna, og gleder meg til i vandre oppover!

Der er tømmerrenna langs fjellet..

Vel… ikke oppi renna i hvertfall…

 

so far so good…

 

Vel…. ikke akkurat heeelt hva jeg så for meg i vår-varmen…

 

 

Det ble ikke lange svippen opp renna før jeg snudde… Pingvin-gange og x-antall ufrivillige type “utfall” var ikke helt det jeg tenkte trene på akkurat i dag.

Herrrregud, stress!!! …. hjem igjen da….

 

Når det ikke går som planlagt, får man nyte turen til turen heller da. Her er en bit av veien over Steinsfossen.. Lite trafikk..noe kumøkk-eim her og der, men en gunstig vindretning gjorde det helt overkommelig.

Også er det Drivenesveien da.. Ganske drøye sletter, men når man myser mot sola, så får man litt farge i kjakene!

Ting du må vite når du er på tur: Folk på tur er positive mennesker, og folk på tur hilser alltid på hverandre når de møtes, enten med ett “Hei-hei!” eller ett nikk og ett smil, eller rett og slett stopper opp for å kjase litt. Dersom du ikke er åpen for en tørrprat, er kroppsspråk viktig. Da bør du øke farten før dere møtes, gjerne jogge, sette opp en liten stress-rynke i panna, og bare hikste “Hei!” i det du farer forbi. Akkurat på veien til turen min her i dag, traff jeg ingen. Jeg var helt alene. Sikkert fordi de som evt ville vært på tur på samme tidspunkt som meg, valgte ett bedre sted å gå. Noe jeg også skal gjøre neste gang. Men denne gangen ble det en tur om turen.

Trasket ut på moloen (vis a vis Bommen), der øynet jeg en mulighet for rast på benken i sola der. Fortsatt tid på meg før jeg må haste til bussen.

 

Og fra moloen kunne jeg se hjem… Og for ett bilde det ble da!! Superfornøyd!!

 

Flatet litt ut på benken.. Solbrillene er fra #dixie, og de får du forresten kjøpt hos #bagorama på Sandens senter i Kristiansand! Ja der fikk jeg jaggu sneket inn litt reklame og! (kun 249,-)

 

Det er faktisk ganske deilig å være alene på tur. Bare ligge rett ut sånn og se opp på himmelen som er så fantastisk blå, tenke på hvem som sitter i det flyet, hvor de skal…? til #syden kanskje 😀

 

fin krok.

 

Klokka går fort når man slapper av sånn, og så er det en dusj som bør tas før man tropper opp på jobb, så da er det å trampe seg hjemover langs elva igjen.

 

Så var jeg hjemme igjen da..

En liten tur på nesten en mil, deilig vær og fantastisk selskap!!

-Tur-Siv alene i dag.

 

Tags  #sørlandet #turtips #mittfriluftsliv #utno #utinaturen #norsknatur  #tur #vennesla #steinsfossen #tømmerrenna #bommen #fjordparken

 

I dag skinte sola og varmegradene krøp oppover gradestokken, Kjell hadde fri fra jobb og da var jeg ikke vanskelig å be med!

Min søster tok over roret på jobb, mens jeg “skulket” skiftet mitt denne dagen i dag!

I dag gikk nemlig turen til Søgne/Langenes, og en turløype forbi Feievann til Donevann og tilbake til Bersvannet.

Vi parkerte en skitten Golf stasjonsvogn (Kjell sin bil, ikke særlig fin) langs veien ca 300 m etter Langenes skole på høyre side.

Vi satte innover en flott skogsvei og kom til en stor stein. Og jeg er sikkert ikke den første som har måtte stille opp på ett sånt bilde ved lignende anledninger.

 

Fin stein.

 

Etter ca 2,5 km, kom vi opp på toppen her, og sola varmet deilig i ansiktet. Da foreslo jeg at vi satt oss ned her og spiste litt av de 150,- pr kg-rekene vi kjøpte på Meny på veien før de ble sure. (Rekene altså, ikke vi.) Jeg var sulten.

NAM!!!

Etter en liten halvtime i sola, ble Kjell rastløs, og neste stopp skulle være Paulines Heller. Helleren ligger til venstre for stien mellom Roligheda og Kileheia, fra den retningen vi kom, dvs anbefalt gangretning. dvs følg de blå prikkene på trærne innover..

Historien bak Paulines Heller er slik:

Pauline var husmannskone på Myren ved Bergmyrene. På denne tiden av husmannsordningen ble avviklet, var Pauline blitt enke. Bonden som eide husene lot henne bo der så lenge de var i god nok stand. Senere når husene måtte rives, måtte Pauline flytte ut. Dette var i 1870-80 årene. Som enke etter en husmann, eide hun ingenting. For å livnære seg, tok hun strøjobber som vaske og bakekone i bygda. Hun hadde ikke noe sted å bo, og flyttet da ut til helleren (som Kjell sitter under her) og rigget seg til der. Ved hjelp av steiner og mose tl å tette med, lagde hun seg en lun og tørr liten bolig under helleren. Her bodde hun til det siste.

Så vandret vi videre fra Roligheden og stien mot Svensheia,og på toppen står det skilt mot “Skomagerknibben” hvor denne utsikten åpenbarte seg!

Dette er en fjellknatt ca 35 meter over Donevannet.

Og som stedsnavn flest, har også “Skomagerknibben” sin historie:

På den tiden man enda praktiserte dødsstraff i Norge, hendte det at en skomaker var så uheldig å få en slik dødsdom. Det er uvisst hvordan han skal ha forbrutt seg. Men han mente seg i alle fall uskyldig dømt, og søkte om benådning som han fikk, men på en merkelig betingelse; han måtte sitte på kniben ved Donevannet og lage et par sko.

Skomakeren visste det var litt av ett vågestykke, men siden alternativet var dårlig måtte han si ja. Ett stort følge med prest, lensmann, skriver og flere gikk da ut til kniben en tidlig morgen. Skomakeren skulle da få hele dagen på seg, hvis han bare kunne sitte der.

Etter noen tim er var den første skoen ferdig og ble godkjent. Skomakeren fortsatte arbeidet, sola kom stadig høyere og skomakeren svettet der han satt. Så var det da bare noen få sting igjen på den siste skoen, da sylen plutselig glapp. I sin iver etter å bli ferdig, glemte skomakeren seg i ett siste skjebnesvangert  sekund og grep etter sylen. Dermed mistet han balansen og stupte utfor kniben.. Etter den tid har kniben ved Donevannet blitt kalt Skomagerkniben.

Da var det tid for oss å tenke på returen igjen før sola gikk ned.

Easy piecy..

Sabla fin tur!!

Prøver igejn til sommeren, var noen fristende badeplasser innover. Bare passe på at man ikke ender opp som ett nytt stedsnavn med historie…

 

-Tur-Siv, med Kjell på slep.

 

🙂

 

Tags  #søgne #langenes #sørlandet #turtips #mittfriluftsliv #utno #utinaturen #norsknatur