Brevandring Nigardsbreen

Da var det brevandring på Nigardsbreen som sto for tur!

Nigardsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Breen har navn etter gården Nigard, som ble knust av breen i 1748 da den rykket frem ca 3 km i perioden 1700-1748.

 

Vi finner greit parkering ved utstyrsbua, og venter på våre guider skal komme.

 

Og der borte ser vi bunnen av breen…

 

Vi har valgt lang rute, men det fins flere ruter å velge i, noe du booker på forkant hos http://www.bfl.no

 

Våre guider kommer, far og sønn faktisk, og vi må prøve piggjern som passer skostørrelsen vår, og får utdelt hver vår isøks.

Dette bærer vi selv i en type klyse, ned til brygga der en båt tar oss over til riktig side.

Vi er 11 personer i gruppa, 5 nordmenn og resten dansker.

 

Vel ombord og setter fart!

 

Vi gleder oss!

Så går vi i land, og skal gå i et usedvanlig rolig tempo mot isen.

 

 

 

Omsider når vi bunnen av breen, og vi kommer til et nytt utstyrs-depot. Der skal vi rigges i taulag, og alle får seler.

 

 

Og de snorene på skoen måtte festes på en spesiell måte, slik at man ikke snublet i sine egne snøringer. Guiden var ikke helt fornøyd med min kjerringknute, så kom og fikset på den.

Se det! Så rigga! Dette blir gøy!

Utfordringen her var også litt språk. Danskene hadde åpenbart ikke helt kontroll på sunnmørs-dialekten, og under “undervisningen” av hvordan man skal gå i taulag, avstander, og hvordan tråkke med disse piggjernene på, oppdaget jeg raskt at de bare nikket og smilte på spørsmål fra guide som kanskje krevde et noe annet svar. Men pytt, tenkte jeg. Dette går sikkert kjempefint!

 

 

VI ER KLARE!!!!

Vi ble delt i to grupper nå. 6 i vår, og 5 i den andre. I vår gruppe var det var jeg og Gøran, to danske unge gutter i start 20 årene, og en dansk mor med en litt umoden utrolig tøff sønn på sånn 17-18 år.

“Det er oss og det danske hold!” sier jeg litt småkjekk. Og danskene smiler. Gøran og guiden tok ikke den.

Kjente umiddelbart på en viss kompetanse som tolk dersom det skulle gå helt i språk-ball på turen..

Her er de vettu. Guiden fra sunnmøre først. De to danske guttene, den tøffe umodne danske sønnen, og hans danske mor. Deretter fulgte jeg, og Gøran fikk utnevnt ankerpunkt i taulaget.

Ganske fort skjønte jeg at mor og sønn ikke hadde gått i taulag før, heller ikke ikke fått med seg et spor av hva guiden sa i “opplæringen”.

Det var som å være festet til to engelske settere på fuglejakt. Det var rykk og napp, de gikk mer på siden av hverandre enn etter hverandre og tauet var konstant i spenn.

Men det gjorde jo ting litt mer spennende, og jeg lo ekstra mye.

Vi ser det andre laget trekker fra oss.

 

Men jeg koser meg!

Og plutselig får guiden vår øye på kjæresten sin i en annen gruppe, og river seg løs fra oss og løper opp for å gi henne et kyss. Så herlig!

Og deretter skal vi krysse en bresprekk som krever et lite hopp når man i hvertfall er utstyrt med så korte bein som jeg har..

Mor danske har lange bein og steget greit over. Jeg var litt bekymret for at hun skulle dra tauet og jeg kom til å følge etter nedi et blått kaldt hull. Men da sto guiden der og fulgte med.

HOPP SIV!! Og jeg hoppet…

Det var småskummelt, men jeg klarte det. Selv om det ser ut som jeg har fått et skikkelig conehead her..

Og videre oppover vi går. Og det er utrolig flott!

 

Så var det tid for en liten matbit.

 

Det øverste platået var på ca 2000 meter. Men vi gikk ikke dit.

 

Etter pausen gikk vi litt videre og så startet vi på nedstigningen igjen. Vi spurte om det var muligheter for å komme inn under isen, men ble fortalt av guidene at denne isen er i såpass stor bevegelse, at nå var det ingen steder å komme inn. Kjente på en liten skuffelse der.

 

På vei ned igjen da.

 

 

 

Så var det å labbe samme ruta ned igjen og til båten.

 

En aldeles nydelig blå is, og en fin tur å ha vært med på!

Litt fun-fact er at isen har trukket seg utrolig mye tilbake, og man kan se tydelig skille på fjellet- mellom der det er lyst og mørkt. Guiden fortalte at for bare 10 år siden lå isen over det som er lyst, og turen startet mye lengre nede i dalen. Likevel er det slik at forskere sier at i teorien skal vi inn i en ny istid nå hvis man ser på historien. -Så kanskje et er som en tsunami? Trekker seg tilbake før den kommer i vill fart nedover igjen. Det får tiden vise! Glad for å ha vært med, og ha opplevet dette og!

 

Tur-Siv, med Gøran på tauslep.

Bom-tur!

Tjo hei, en ny deilig dag, og heldige meg skal jobbe seinvakt!

Likevel satte jeg klokka til å ringe kl 07.30, og jeg jogget ut i stua for å se om værmeldinga hadde rett i går.

Og dette så jeg ut på fra stuevinduene… Oh yes, finne frem joggeskoa!

 

Dagens tur var ment til å trø #tømmerrenna , så med friskt mot satte jeg fart. Er jo ikke så langt tenkte jeg. (hvertfall ikke når jeg har hatt bilen bort) Men for å si det sånn, så er det litt lengre til fots enn på hjul. Men det var bare deilig i dette været!!

På veien bort passerer jeg #bommen elvemuseum. Og da hører det med litt historie vettu!

Dette gamle huset Bommen elvemuseum ble åpnet 22. august 1992. Museet skal dokumentere historien knyttet opp til elva, fløting, fangst og fiske. 

 Deler av huset i Bommen er fra midten av 1600-tallet og er trolig det eldste beboelseshus i Vennesla. Huset går nå under navnet Bommen fordi det var husvære for en del av de som arbeidet med tømmeret i Venneslafjorden. Bygningens stilart kalles ?Den mandalske stue? og vi finner denne hustypen igjen flere steder i Vest-Agder.

 

Etter ca 45 minutter fra jeg startet hjemmefra, er jeg fremme ved starten av tømmerrenna, og gleder meg til i vandre oppover!

Der er tømmerrenna langs fjellet..

Vel… ikke oppi renna i hvertfall…

 

so far so good…

 

Vel…. ikke akkurat heeelt hva jeg så for meg i vår-varmen…

 

 

Det ble ikke lange svippen opp renna før jeg snudde… Pingvin-gange og x-antall ufrivillige type “utfall” var ikke helt det jeg tenkte trene på akkurat i dag.

Herrrregud, stress!!! …. hjem igjen da….

 

Når det ikke går som planlagt, får man nyte turen til turen heller da. Her er en bit av veien over Steinsfossen.. Lite trafikk..noe kumøkk-eim her og der, men en gunstig vindretning gjorde det helt overkommelig.

Også er det Drivenesveien da.. Ganske drøye sletter, men når man myser mot sola, så får man litt farge i kjakene!

Ting du må vite når du er på tur: Folk på tur er positive mennesker, og folk på tur hilser alltid på hverandre når de møtes, enten med ett “Hei-hei!” eller ett nikk og ett smil, eller rett og slett stopper opp for å kjase litt. Dersom du ikke er åpen for en tørrprat, er kroppsspråk viktig. Da bør du øke farten før dere møtes, gjerne jogge, sette opp en liten stress-rynke i panna, og bare hikste “Hei!” i det du farer forbi. Akkurat på veien til turen min her i dag, traff jeg ingen. Jeg var helt alene. Sikkert fordi de som evt ville vært på tur på samme tidspunkt som meg, valgte ett bedre sted å gå. Noe jeg også skal gjøre neste gang. Men denne gangen ble det en tur om turen.

Trasket ut på moloen (vis a vis Bommen), der øynet jeg en mulighet for rast på benken i sola der. Fortsatt tid på meg før jeg må haste til bussen.

 

Og fra moloen kunne jeg se hjem… Og for ett bilde det ble da!! Superfornøyd!!

 

Flatet litt ut på benken.. Solbrillene er fra #dixie, og de får du forresten kjøpt hos #bagorama på Sandens senter i Kristiansand! Ja der fikk jeg jaggu sneket inn litt reklame og! (kun 249,-)

 

Det er faktisk ganske deilig å være alene på tur. Bare ligge rett ut sånn og se opp på himmelen som er så fantastisk blå, tenke på hvem som sitter i det flyet, hvor de skal…? til #syden kanskje 😀

 

fin krok.

 

Klokka går fort når man slapper av sånn, og så er det en dusj som bør tas før man tropper opp på jobb, så da er det å trampe seg hjemover langs elva igjen.

 

Så var jeg hjemme igjen da..

En liten tur på nesten en mil, deilig vær og fantastisk selskap!!

-Tur-Siv alene i dag.

 

Tags  #sørlandet #turtips #mittfriluftsliv #utno #utinaturen #norsknatur  #tur #vennesla #steinsfossen #tømmerrenna #bommen #fjordparken

 

Skulket jobb i dag!

I dag skinte sola og varmegradene krøp oppover gradestokken, Kjell hadde fri fra jobb og da var jeg ikke vanskelig å be med!

Min søster tok over roret på jobb, mens jeg “skulket” skiftet mitt denne dagen i dag!

I dag gikk nemlig turen til Søgne/Langenes, og en turløype forbi Feievann til Donevann og tilbake til Bersvannet.

Vi parkerte en skitten Golf stasjonsvogn (Kjell sin bil, ikke særlig fin) langs veien ca 300 m etter Langenes skole på høyre side.

Vi satte innover en flott skogsvei og kom til en stor stein. Og jeg er sikkert ikke den første som har måtte stille opp på ett sånt bilde ved lignende anledninger.

 

Fin stein.

 

Etter ca 2,5 km, kom vi opp på toppen her, og sola varmet deilig i ansiktet. Da foreslo jeg at vi satt oss ned her og spiste litt av de 150,- pr kg-rekene vi kjøpte på Meny på veien før de ble sure. (Rekene altså, ikke vi.) Jeg var sulten.

NAM!!!

Etter en liten halvtime i sola, ble Kjell rastløs, og neste stopp skulle være Paulines Heller. Helleren ligger til venstre for stien mellom Roligheda og Kileheia, fra den retningen vi kom, dvs anbefalt gangretning. dvs følg de blå prikkene på trærne innover..

Historien bak Paulines Heller er slik:

Pauline var husmannskone på Myren ved Bergmyrene. På denne tiden av husmannsordningen ble avviklet, var Pauline blitt enke. Bonden som eide husene lot henne bo der så lenge de var i god nok stand. Senere når husene måtte rives, måtte Pauline flytte ut. Dette var i 1870-80 årene. Som enke etter en husmann, eide hun ingenting. For å livnære seg, tok hun strøjobber som vaske og bakekone i bygda. Hun hadde ikke noe sted å bo, og flyttet da ut til helleren (som Kjell sitter under her) og rigget seg til der. Ved hjelp av steiner og mose tl å tette med, lagde hun seg en lun og tørr liten bolig under helleren. Her bodde hun til det siste.

Så vandret vi videre fra Roligheden og stien mot Svensheia,og på toppen står det skilt mot “Skomagerknibben” hvor denne utsikten åpenbarte seg!

Dette er en fjellknatt ca 35 meter over Donevannet.

Og som stedsnavn flest, har også “Skomagerknibben” sin historie:

På den tiden man enda praktiserte dødsstraff i Norge, hendte det at en skomaker var så uheldig å få en slik dødsdom. Det er uvisst hvordan han skal ha forbrutt seg. Men han mente seg i alle fall uskyldig dømt, og søkte om benådning som han fikk, men på en merkelig betingelse; han måtte sitte på kniben ved Donevannet og lage et par sko.

Skomakeren visste det var litt av ett vågestykke, men siden alternativet var dårlig måtte han si ja. Ett stort følge med prest, lensmann, skriver og flere gikk da ut til kniben en tidlig morgen. Skomakeren skulle da få hele dagen på seg, hvis han bare kunne sitte der.

Etter noen tim er var den første skoen ferdig og ble godkjent. Skomakeren fortsatte arbeidet, sola kom stadig høyere og skomakeren svettet der han satt. Så var det da bare noen få sting igjen på den siste skoen, da sylen plutselig glapp. I sin iver etter å bli ferdig, glemte skomakeren seg i ett siste skjebnesvangert  sekund og grep etter sylen. Dermed mistet han balansen og stupte utfor kniben.. Etter den tid har kniben ved Donevannet blitt kalt Skomagerkniben.

Da var det tid for oss å tenke på returen igjen før sola gikk ned.

Easy piecy..

Sabla fin tur!!

Prøver igejn til sommeren, var noen fristende badeplasser innover. Bare passe på at man ikke ender opp som ett nytt stedsnavn med historie…

 

-Tur-Siv, med Kjell på slep.

 

🙂

 

Tags  #søgne #langenes #sørlandet #turtips #mittfriluftsliv #utno #utinaturen #norsknatur