Tur til Fuglekjerrane og Fiskevann, strai.

I dag, nest siste dag av 2018, var det på tide å børste støv av fjellskoa, og denne gang tok jeg med meg Birte Lill og Ruth på nytt eventyr!

Jeg prøvde finne et sted i nær geografi, og et sted jeg ikke har vært ennå, og var innom Ut.no appen, for å finne egnet sted. Det viste seg at Ut.no er under type nyutvikling, så det er noe ustabilt å forholde seg til, men jeg fikk fisket frem en screenshot rett før varsel: “Ooops, dette var flaut” kom av veibeskrivelsen, og tenkte det får duge!

Her er i hvertfall linken til noe lignenede av den turen vi skulle ta fra den NYE Ut.no:

 https://ny.ut.no/turforslag/bbae52bf-c25c-4bc8-89a4-a289dbb9235a/tur-til-fuglekjerrane-unnlandsheia-og-rypestl-fra-strai-i-kristiansand?fbclid=IwAR0IueBScQQGXSvqvHHKx2LG_kIWrnCAywb_4WPwKXPXNonk9JymouVlkD4

 

 

Jaja, her er vi! Birte Lill (Lilli), meg selv og dette underlige nye tilskuddet, og Lillis faste turvenn, Ruth.

 

Her er screenshot av den “originale” fra “gamle” ut.no

 

Litt oppakning er med! Ved er alltid noe som tar i overkant mye plass, og jeg følte jeg hadde fått festet det tilstrekkelig utenpå sekken. Dette bildet er tatt sekunder før posen med ved smalt i bakken.

Ruth tar bilde, Lilli er hun med cupcake-lua..

 

“hahaha!! håper du fikk tatt bilde av veden på bakken, Ruth!” ler cupcake-lue Lilli, men jeg pakker om på nytt og henger posen bakpå sekken i stedet. Dette gidder vi ikke bruke tid på.

 

Vi finner den “brede” veien etter beskrivelsen og setter fart oppover.

 

I overkant mye bekymring for å skli og falle, og eventuelle påfølgende lårhalsbrudd ble ytret mellom damene på vei opp, så å gå utenfor “løypa” i litt løsere snø, ble riktig spor å følge.

 

Og etter en liten stund når vi “toppen” av bakken.

 

Jeg, som selvutnevnt turleder, tar over teten i turfølget.

 

.. Og blir kontinuerlig “pirket” i overkant mye av veden i Kiwi-posen som dultet inn i “fua” mens jeg gikk…

 

En ny liten topp, og vi begynner å øyne muligheter til å gå litt i sola, selv om vi var litt på feil side av dalen i forhold til lysforholdene i dag.

 

Men vi får nyte godt lys, og det er deilig å være ute  på  tur!

 

“Vis vottene Siv!” sier cupcake-lue Lilli, og jeg stolt kan vise frem nye flotte votter jeg fikk til jul!

 

 

Cupcake-lue Lilli vil også vise sine matchende jule-cupcake-votter.

 

 

Ruth fikk ikke votter til jul…..

 

 

“Nok fjas! Nå må vi videre og finne det Fiskevannet! Begynner bli lei av den posen med ved som slenger bak meg…”

 

 

Vi går videre, og følger lett og god skogsvei.

 

Å gå slik i deilig vintervær og knasende snø under føttene, er helt vidunderlig…

 

“ØY! Sælfi!” roper Ruth.

Vi stiller gledelig opp.

 

“Se der er et vann! Er det Fiskevann?”  

Vi regner med det og er superfornøyd over å ha kommet så langt allerede.

 

Så glad er vi, så glad er vi!

 

Vi møter på et varsel om at vi kan bli filmet, men lovnad om at det ikke er mennesker de er interessert i, føles betryggende.

 

“Seeee så fint det er!”

 

En liten presentasjon er på plass:

 Ruth og Lilli.

  `nuff said.

 

Ruth tar bilde av meg…

 

..som tar dette bildet.

Men så sier jeg: “Nå finner vi camp! Nå er sola her og jeg lei av vedposen!”

 

Jeg spinner opp på en topp og sjekker, og sier at her er det fint!

 

Et tre har veltet, og det kan være fint å sitte på. Og vi tømmer poser for ved, og jeg fyrer opp.

 

Jukser med tennbriketter og lighter, men vi skal ikke overleve her heller, bare kose oss.

 

“Se det!” da er det fyr!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth, og prøver stille seg opp for å få med både seg selv, bål og oss, med diskuterbart hell…

 

Tenkte Brennivin fra Island, setter fyr på pinnene..

 

Ruth hadde med seg tre tykke pølser til grilling, og spikket seg en noe slapp pølsepinne.

 

Jeg er i dyp spikke-konsentrasjon..

 

“Å i heiane å det ryge a det bålet!” sier Lilli som ble varm og tok av seg cupcake-lua.

 

Jeg velger reise meg litt opp for å unngå røyken…

 

Mens Ruth ikke helt ser problemet…

Jeg griller en “spøkelseskladden”-pølse.

 

Og rigger til med litt ost og kjeks. Tur-mat kan være så mangt!

 

På tide å pakke sammen da.

 

Men Lilli må vise den flotte julegenseren sin først.

Vi er enige om at den er veldig flott!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth på returen ned fra campen, og vi poserer!

 

“Men…. der er jo et vann og! Det er sikkert Fiskevann, det er litt større enn det forrige!” sier jeg, og de andre to er enige. Vi hadde visst ikke kommet så langt som vi trodde først likevel.

 

“Det er HER vi tar til venstre på den lille stien!” sier jeg. De andre to er litt nølende, men jeg bestemmer det.

 

“Hopp over bekken!” sier jeg til Lilli

 

Lilli trengte bare å “stege” over, og ventet forventningsfullt med kamera for å sjekke om Ruth kanskje ville bidra med et Kodak-moment. Noe hun ikke gjorde. Alle kom seg tørrskodd over denne markante hindringen i veien.

 

Og her var det utrolig fint å gå langs vannet…

 

 

Stadige “utfordringer” i terrenget og bekymringer om å falle og knekke lårhals melder seg.

 

Så det er best å være forsiktige…

 

Vi kommer oss stadig videre, og mener vi er på riktig spor.

 

Den muren hadde Ruth sett på bilder i forbindelse med denne turen, så da fikk vi det bekreftet.

 

Ett ønske om å bøye bjørka langt nok ned til å henge i den…

 

men fulgte istedet for med opp…

 

Så går vi videre… Forbi det blå huset med stige opp til parabolantennen, fulgte veien videre et lite stykke og finner Eventyrskogen barnehage! VI ER PÅ RIKTIG VEI! 

 

Går gjennom portene, og videre på skogsveien..

 

Glade og fornøyde!

 

Så…

 

Når det står: Ta skauveien til venstre for skauveien..” på beskrivelsen, tenker vi, ja da må det være her. Vi tar til venstre.

 

Et tre har veltet over stien, og litt utfordringer med å forsere dette følges av mine to damer… 

 

Vi kommer så til en “juletreskog”. 

Og ender opp på en topp der stien ikke lengre går videre..

 

“Altså… se her..” vi går igjennom Helga Skautroll sin veibeskrivelse, og bestemmer oss for å gå tilbake likevel og bare følge opprinnelig vei..

 

Og det veltede treet over stien forseres like elegant på nytt..

 

Jeg tar meg en yoga-pose, for å finne styrke…

 

Ruth trenger en banan..

 

Og så fortsetter vi oppover der vi valgte å ta til venstre for skauveien, å heller bare ta skauveien rett frem.

 

Og noen går over, og noen går under nye hindre. Men alltid med godt humør, selv om jeg som turleder og veiviser har fått et skår i tilliten.

 

Nå gjelder det å skjule godt at jeg har et fullstendig defekt indre kompass, og flyte på en porsjon flaks og kjøre hyppige avledningsmanøvre i forhold til turbeskrivelsen fra skautrollet på ut….

 

Vi kommer inn i dype skoger..

 

Men går mot lyset..

 

Så deler stien seg i flere retninger.. Vi skal i følge beskrivelse:”… Ta inn mot venstre/rett frem…” Lilli går rett frem for å sjekke om det går noen sti videre. Noe hun finner og vi vi følger etter, litt småbekymret, men what the hell…

 

Ruth setter fart!

 

Og vi går og vi går… Og etter mye prat om evt redningsaksjoner med helikopter og diverse hører vi biler kjøre og vet vi er på rett vei!

 

Der er skolen! Vi er tilbake! Vi klarte det!

 

Ruta ble på 7,5 km. Man kan se den lille blå avstikkeren fra da vi kom skjevt ut, men ellers var vi jo helt det vi skulle være!

Utrolig deilig tur, med mye latter!

Takk for turen, kjære dere, det var ikke noe som økte pulsen, men lattermusklene mine fikk i hvert fall en god økt!

 

Tur-Siv, med Lilli og Ruth på slep!

 

 

 

“Rampa” Vennesla

Når jeg ikke har tilgang på bil, og heller ikke har storslagne fjell i umiddelbar nærhet, er det slik at man tar det man har, og i min umiddelbare nærhet ligger Venneslas nesten største “tur-klisjè” -Rampa.

Her går jeg ofte. Stort sett samme runde, bare for å lufte nepa litt. Så tenkte jeg skulle dele denne med dere!

 

 

I kontrast mot pannebådet, er det ikke et særlig fjell denne geita skal på, heller ikke Mud-Run, som btw har sin andregangs runde i dag. Noe jeg sååå skulle ha vært en del av igjen, men det ble ikke sånn av ymse grunner.

 

 

Jeg går hjemmefra, her i Fjordparken/Moseidstranda, og følger strandstien videre. Her kan man også parkere, om man haller ikke vil parkere ved startpunktet der løypa begynner. Men det er en liten fin bit å ta med seg om man vil ha med seg litt mer.

 

 

Det er 1 september. Min måned. Lufta er skarpere, og etter en tørr sommer, er høsten også mer tydelig..

 

 

Og som en vind kom denne fantastiske dama i en heidundrende powerwalk i mot meg. Om jeg er Tur-Siv……, everybody…….møt “Yoga-Maggie!”  Og Elvis, hennes skjønne hund.

 

 

Vi slår av en liten prat, før vi går videre i hver vår retning.

 

 

Litt bilder jeg knipset langs elva..

 

 

Det er utrolig fint  å gå her på en fin dag som dette! 

 

 

 

 

Så jumper jeg over fenderen. Her, før du kommer til “Bommen” (det røde huset her på Drivenesveien du kan skimte i bakgrunnen) på denne lomma ved veien er det også helt kurant å parkere. Det er her løypa begynner.

 

 

Det er ingen tvil om hvor veien går. 

 

 

Innover her. 

 

Litt skikk og bruk-oppslag for ferdsel i skogen, er nokså slitt bort, men dette vet vi jo alle som elsker naturen!

 

 

 

Man kommer umiddelbart inn i skog, det blir stille, og man hører kun suset fra bekken… 

 

 

 

 

 

Når veien deler seg, tar jeg av mot venstre. På akkurat min tur her, tar jeg mot venstre som huskeregel hele veien.

 

 

Så kommer den første og absolutt bratteste stigningen på veien, men den er ikke lengre enn at det er noe alle klarer. Så her kan du enten ta det rolig, og ta noen pustepauser, eller gi litt på og kjenne litt på pulsen!

 

 

Vel oppe, så blir det flatt og fint et lite stykke innover.

 

 

Jeg holder mot venstre.

 

 

Og går forbi en gammel bakerovn.

 

 

Går videre og over den lille broa…

 

 

 

Og tar etter broa stien til venstre. Du kan også gå rett frem her og komme til en skjønn liten foss og følge en annen rute om du ønsker det. Men på min lufterunde blir det venstre her.

 

 

Stien er lett å følge.

 

 

Og jeg kommer inn i en dyp skog. Det er utrolig fint her..

 

 

 

 

 

Følger sti med disse plaststrimlene.

 

 

 

 

Her koser jeg meg innmari!!

 

 

 

 

Så kommer man litt opp, og det blir ikke like tett skog lengre.

 

 

 

Men høstfargene bader i sollyset. Det er nydelig!

 

 

 

 

Stien vil dele seg, men hold til venstre.

 

 

Kommer du på grusen, så er du på riktig vei. Og i enden der, svinger jeg til venstre igjen.

 

 

Her fortsetter du bare et par hundre meter..

 

 

Så er du fremme..

 

 

En liten advarsel, det er tross alt et sted de hopper i hangglider fra..

 

 

Og utrolig hyggelig at det er satt opp benker og bålplass her!

 

 

Og utsikten er helt innafor! Jeg kan se hjem til kaninburene ved elva.. 

 

 

Jeg setter meg på benken her i sola, rigger meg litt til med kaffe og godsaker..

 

 

Og til stadighet dukker det opp mennesker på tur, knipser bilder ved rampa før de tasser videre.

 

 

 

Jeg har tenkt å sitte litt, spise “frokost” og drikke kaffe og nyte!

 

 

 

Så går jeg nedover igjen, og går da rett frem i stedet for å ta til høyre, og ned igjen den veien jeg kom fra, selv om det er en hyggeligere rute.

Kommer til “grusvei”. og tar til venstre der og følger den nedover.

 

 

 

Her i bunnen parkerer man også for diverse turer man ville ønske ta. Om det er lysløypa, opp til Moseidvarden, eller andre ruter, så er det litt av hvert å velge i.

 

 

Mens jeg rusler ned bakkene fra Smååsane, og hjem igjen.

Ikke den mest spenstige ruta, men den holder for bare å komme seg ut litt! 

 

 

 

Tur Siv, uten noen på slep!

 

 

#rampa #utpåtur # vennesla #turtips #turblogg #ut

2 Korte turer på Drivenes, Vennesla

I dag ble det to småturer som passer fint for barnefamilier, og for de som ikke har ambisjoner om å gå så veldig langt. 

Først gikk vi til Engelandsgrua, en kopperkisgruve som kan være spennende å utforske for nysgjerrige sjeler. 

Link til turen og veibeskrivelse:

https://www.ut.no/tur/2.15911/

Turen hit er på ca 2 km, tur/retur, og har slak stigning.

ENGELANDSGRUA

Vi parkerer der vi parkerer når vi skal på ski til Naspe! 

Krysser veien, og følger traktorveien langs hovedveien.

 

 

Forserer en liten bregneskog…

 

 

Som for noen raver høyere, enn for andre…

“This is a brain-forest, and this is where you go to find a new brain, if you happen to lose the old one..”

Bregne/brain… vet.. den var tynn, men kan funke hos noen..

 

 

Turen er ikke skiltet, så du må følge litt med.. her tar du av til høyre der disse plast-strimlene er festet til trærne.

 

 

Da er det bare å marsjere videre..

 

 

 

Then suddenly it appears…

 

 

Plaststrimle i et lite tre..

 

 

Og en pil! Helt til noen sparker den bort…. Da tar vi på nytt av til høyre et lite stykke.

 

 

Og så kommer vi frem til..

Engelandsgrua (Engeland Grube)

Lagt inn av: Vest-Agder fylkeskommune

Kopperkis-gruve (magnetkis isprengt kopperkis). Her er også innslag av svovelkis. Gruva var første gang i drift fra 1880 og utover og andre gang fra 1905 og utover. Gruvearbeiderne andre gang var Elias Rønningen, Thomas Røynås og Olav Bakkan fra Vennesla, dessuten Kristian Iglebekk, Bernt Vormbrokka, Nils Engeland og Syvert (Sjur) Almen fra Øvrebø, og dessuten Ånen Løyning, Ola Løyning og Ola Bjørndalen fra Hægeland. Og så en ukjent tiende mann som førte malmen med hest og kløv til Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.

Gruvearbeiderne brukte feisel og bor, de brukte dynamitt, og de arbeidde 10-12 timer om dagen. Med feisel og bor kunne de bore opptil 2 m djupt om dagen. Her var bare arbeid om sommeren. De gruvearbeiderne som bodde lengst borte, overnatta i ei brakke som en ennå kan se en 5 x 3 m stor grunnmur etter, på bakken sør for bekken, sørvest for gruva. Gruva består av en 12 m djup synk fylt med vann, og bak denne en 20-25 m lang tunnel med en mindre synk under tunnelgolvet. Øst for alt dette er der en annen tunnel som snart greiner seg i to, og den høyre greina av denne tunnelen er også 20-25 m lang. En svenske prøvde på drift her en tredje gang i 1917. Olaf Ingebretsen: “Kobbergruva i Engeland skog” i “Vennesla Historielag Årsskrift 1992” s. 68-72. Gruva blei muta videre framover 1920-30-40-50-60-åra.

 

 

Ja her må man jo bare inn og se… 

 

 

Får holde seg fast så en ikke sklir ut i den grønne “pytten” der..

Lurer på om det er den som er 12 meter dyp… eller 

 

 

 

 

Her kan man gå på langtur innover.. Husk lykt!

 

 

Eller om det er denne pytten inne i gruva som er 12 meter dyp…?  Pass på kidsa her inne om de løper på egenhånd.. Hvis de sklir av den greia der, er det litt kjipt om dette er en 12 meter dyp greie… 

 

 

Vel… tilbake og se på gruva som ligger litt lengre bort..

 

 

ingen lange ganger innover her, og ingen bunnløse vann heller.

 

 

 

 

Gøy sted å ta bilder!

 

 

 

Utenfor her kan man lage bål og grille pølser, og være på oppdagelseferd i gruvene. Sikkert kjempespennende for småtasser! 

 

Så går vi tilbake, og se om vi finner den Naspehelleren med litt festlig historie!

 

Her er løypa over turen til gruva.

NASPEHELLEREN

Så er det tilbake til parkeringsplassen igjen, fortsatt på andre siden av veien, og ta turen opp ved skiltet i bunnen her.

Link til turen er her:

http://www.ut.no/tur/2.17474/

 

 

Det er knyttet flere sagn til helleren. Temaet er det samme i alle, men i flere varianter. Her eren variant som ble trykket i bladet “Agder” i Flekkefjord rundt 1880:

 

“I Drivenes Buskog er en stor Heller, som siges at skulle have tjent til Hus for tre Røvere,der herunder indrettede sig for længere Tid. Røverne hed Nasbø, Kjaave og Vaule. De havde fanget en Pige, som skulde koge Maden for dem. Engang blev de forlegne for Gryn. Pigen skulde da afsted for at laane paa Drivenes. Da hun havde faaet Grynene, spurgte man hende, hvor hun var fra. Hun svarede dem, at det turde hun ikke sige, men hun vilde lade Gryn falde ned efter Veien, saa kunde de selv se, hvor hun var fra. Et Par Dage efter samledes nogle Mænd for at lede efter Veien til det Sted, Pigen var fra. De kom til Helleren og traf Røverne. Da disse saa, at der kom slik en Mængde Mennesker, blev de rædde og vilde fly. Nasbø tog et Pengeskrin og sprang lige paa et nærliggende Vand, der efter ham kaldes Nasbøvandet. Kjaave løb paa et andet Vand og druknede. Vandet fik efter ham Navnet Kjaavvand. Vaule tog afsted hen til en Aas og hængte sig. Aasen fik derfor Navnet Vauleaasen.”

(Kilde: Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt af Joh. Th. Storaker og O. Fuglestveit.)”

 

Vi registrerer at opplevelsen av denne slake bakken opplevdes som mye brattere da vi gikk på ski her.. Sier vel nok om skiferdighetene da.

 

 

Ja fortsette rett frem!

 

 

Så kommer vi ned til vannet..

 

 

 

Fortsetter rundt svingen, og til enden av vannet.

 

 

 

Der går en nesten usynlig sti opp til venstre, men vi hører bekken oppi lia der, og vet da at det er riktig sted.

 

 

Gjennom her ja..

 

 

 

Og så er det tid for #hugatree

 

 

Litt i tvil om det er tipi-skjelett , eller Blair Witch rester som står rundt forbi her, men går for det førstnevnte…

 

 

 

Her kan man leke røvere, høyt og lavt.

 

 

 

Bålrester vitner om tidligere lek og aktiviteter her og.

 

 

Næh… får rusle hjem igjen.. er noen komper som skal mekkes til middag.

 

 

 

Her er løypa til naspehelleren. Kort og grei tur det og!

Supre turer å dra med seg barn på som vil utforske spennede gruver eller leke røvere under helleren.

Ble ikke svett i dag, men fikk da luftet seg, og det er jo godt det og! 

 

 

 

 

 

 

Mannen, Frænavarden, Tusenårsvarden

Trollveggen, Kongen og Mannen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

Mannen

Mannen er et fjell over Lyngheim i Romsdalen, i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 1 294 meter over havet. Mannen har en særegen tindenål. Formen kan minne om en enorm gås som sitter og skuer ut over dalen. Andre assosierer formen med bokstaven Z. Den kan sees fra dalføret.[trenger referanse

Lokalt omtales tindenåla som er Mannen, mens fjellområdet omtales som Børa-platået. NVE omtaler Mannen som en del av Børa.[4] Kartverket omtaler Mannen som et fjell. Den ligger innenfor Reinheimen nasjonalpark.

Myndighetene frykter at et stort fjellparti vil rase ut, en mindre del, kalt Veslemannen, var i oktober 2017 i rask bevegelse

*kilde: Wikipedia

Igjen kjøres Trollstigen, men nå et lite stykke videre forbi parkeringen. Ikke så mye lengre, knapt en kilometer, så parkerer vi langs veien i en lomme.

 

Og til en forandring så går førstedelen og mesteparten av turen på ett slakt terreng innover.

 

Jeg starter turen med å snuble i en stein og lande langflat ut på bakken. Og min særegne evne til å le av meg selv, hørtes nok et stykke ned i dalen. 

 

Utrolig fint å gå her!

 

Flere velger tur til Mannen denne dagen!

 

Grei skilting og sti her!

 

Inntil vi går over på ur… som vanlig.

 

Fjellet er ustabilt og en frykter et større ras, opp mot 100 mill m³. Fjellet har siden 2009 vært overvåket av Åknes/Tafjord beredskap IKS. Det ustabile partiet er om lag 3 km. I 1941 falt spiret «Brura» på toppen av Trollveggen ned og etterlot en sky av steinstøv i Romsdalen.

 

Og langt der borte kan vi se Mannen på toppen..

 

 

Og vi passerer Alnes-vannet og fyller drikkeflaskene med vann.

 

Nærmer oss toppen..

 

Og treffer noen på vei ned.. undrer litt på hva disse slangene brukes til..

 

Litt ur må selvsagt forseres på veien opp..

 

Og vel oppe er det som en base med målestasjoner og utstyr, således forlatt men sikkert overvåket.

 

Litt sprekker i fjellet her og der.

 

Men utsikten skuffer ikke!

 

Et mulig delskred på 2-3 mill m³ kan komme til å krysse dalbunnen og ramme bebyggelse, jernbane og europavegen, E136. Elva Rauma kan også bli demmet opp med avbrudd og fare for flom.

Høsten 2014 observerte geologene tydelig større bevegelse i fjellet. Det er svært følsomt for nedbør, og ved slutten av oktober ble flere hus evakuert og togtrafikken på Raumabanen innstilt. Den 3. desember fikk beboerne i området flytte hjem igjen, etter at bevegelsene i fjellet hadde stabilisert seg. Sjefgeolog Lars Harald Blikra mente mye av dramatikken rundt rasfaren i Mannen var medieskapt. Høsten 2017 ble beboerne igjen evakuert etter at farenivået ble satt til «rødt» etter at det ble registrert bevegelser i et mindre parti på omkring 120 000 m3. Myndighetene forsøkte å tilføre vann i sprekken for å utløse raset uten umiddelbart resultat. Bruk av sprengstoff ble ansett som for risikabelt. I 2018 ble forsøket på å utløse ras ved å tilføre vann oppgitt. Det ble 15. Oktober 2017 målt over 30 cm bevegelse på ett døgn, som er det meste siden målingen tok til i2014.[11]Hovedfeltet på opp mot 3 millioner m3 beveger seg et par centimeter i året.

 

 

 

 

 

 

Ikke så mye å skryte av på toppen, men er i hvertfall oppe!

 

Der står jo mannen!

 

Mannen må jo bestiges!

 

Lett..

 

Så må du ta bilder! 

 

Hilser fra Mannen!

 

Sitter på Mannen!

 

Ligger på Mannen!

 

Så rusler vi ned igjen!

 

Da har jeg i hvertfall vært her! Før den evt skulle finne på å falle. Om det skjer i min tid eller ikke er ikke godt å si, men nå er den sjekket av på lista!

Gøy var det! 

 

Tusenårsvarden og Frænavarden.

 

Og så er det tid for solnedgangstur med ei som gjerne blir med i bloggen min…

 

MØT MIN KUSINE ANJA! 

 

Ja, vi er tydeligvis i familie! 

 

Anja og lille Pondus var klare med mye godt i sekken, og gledet seg over å kunne ta meg med på solnedgangen på Frænavarden. En tur via Tusenårsvarden. Denne ligger så og si i bakgården hos Anja, så det var bare å tasse avsted rett ut av døra!

 

Sola skinner, og det er nydelig å gå!

 

Tusenårsvarden erobres etter litt bakketrening opp igjennom skogen!

 

Vel oppe…

 

Og det er nydelig utsikt over den blå byen, Molde.

 

 

 

Vi fortsetter i vakkert turterreng videre mot Frænavarden..

 

Pondus er særs glad for en skikkelig tur sånn på kvelden!

 

That moment…

 

Anja skryter hemningsløst over hvor vakkert det er her, og at det ikke fins vakrere sted i verden enn Molde. Jeg kan jo ikke si meg uenig i det, her jeg går i disse omgivelsene..

 

 

Vi er kusiner, og deler både humor, fakter og turglede, men Anjas oppfatning av hva som er “høyt ned” (som hun bestemt mente det var her) er det defekt gen.

“Jeg kan ramle ned! Jeg kan dø!”  sier hun.

“Du kan ramle ned. Og du kan få et skrubbsår.” svarer jeg.

 

Solnedgangen er i gang, og vi når vel toppen i 22.30-23.00-tiden.

 

Og det er aldeles nydelig lys…

 

 

 

 

 

Vi rigger oss til, og pakker ut av sekker…

 

På menyen er bobler, kaffe Baileys, sjokolade og deilige “småretter”  Den dama kan rigge til solnedgangstur!!

 

 

 

En slefie går ut til snap-verden!

 

Pondus nyter også solnedgangen..

 

Og jeg kjører en “påose” 

 

Og sola går liksom ikke lengre ned enn dette…. men vi venter litt til…

 

Pondus tar også en “påose” i solnedgangen.. Ikke særlig fotogen, men skal ha for forsøket!

 

 

 

Mens vi sitter her og venter på at sola skal gå ned, får vi besøk av en kar som kommer opp. Vi inviterer han til å slå seg ned hos oss. Vi fniser litt etter å ha tømt Bottega og Baileysen, og kommer lett i prat med han.

Han er veldig åpen og forteller om at han har epilepsi. Men ikke sånn som vi tenker når man får anfall. Han får blackouts og begynner å ommøblere. 

Anja er sykepleier og har derfor evnen til å møte slike ting på en mer pedagogisk måte enn jeg, som får fullstendig latterkrampe.

Han forteller at han har flyttet på møbler og pyntet med te-lys , og kviknet til mens han er i sving. Om det er boblene eller Baileysen, eller kombinasjonen av dette, er usikkert, men jeg ler så jeg skriker. Han ler selv, så det går greit.

Han takker for seg og går etterhvert.

Jeg sier til Anja, “Tenk om vi møter på en helt episk ombygd varde på vei ned?” Hun ler, og vi oppsummerer møtet med denne unge mannen som et friskt pust i ventetiden.

 

Nei, klokka nærmer seg ett, og den sola gidder ikke gå ned. Vi kan ikke vente til høsten heller! 

Vi går ned. Anja har noe mer på lur i stua.

 

Men en liten innsjekk på skihytta må med på returen!

 

Og det begynner å lysne!

 

Anja deler en liter råsa, da vi velter inn i stua etter turen til en fornøyd Espen (Anjas særs tålmodige mann) som sitter med store øyne i sofaen der vi velter små hylende inn!

Vi ser på musical og ler og synger, og kravler i seng utpå kvisten!

Tusen takk for turen Anja!! Deilig at det fins flere av meg!

 

 

Tursiv på slep..

 

 

#mannen #turtips #utpåtur #molde #frænavarden #tusenårsvarden #turblogg #møreogromsdal

Kongen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

Kongen

Flott topptur til en av de klassiske fjelltoppene i Romsdalen. Bratt og utsatt terreng på slutten som krever god erfaring i ferdsel i bratt terreng, eller at en går turen med fører.  (*romsdal.com)

 

 

Da gikk turen til Kongen. Rykter om svært luftige partier og krevende stigning med klyvning, gjør at det pirrer meg ekstra! Å kjenne litt på elementer som jeg ikke får oppleve så ofte, er noe som gjør turgleden enda sterkere! 

Vi kjører igjen opp Trollstigen, og parkerer der. Men denne gangen krysser vi veien og går over på motsatt side av dalen.

 

 

På veien ser jeg hvor jeg skal… helt til venstre (så og si nesten ute av bildet) ligger Bispen. Så er det Kongen i midten, som er dagens mål, og ved siden av med “krona” er Dronninga.

 

Da vi krysser veien, står dette skiltet i bunnen av bakken. Og jaggu ble det en turbotur! 

 

Stigningen er forholdsvis bratt, noe jeg er nå er blitt absolutt inneforstått med på disse turene på nordvestlandet..

 

Og om man skulle finne på å snu seg, ser man utsikten ned til parkeringsplassen på Trollstigen.

 

Det er grei sti, men litt løs sand og småsteiner, så man rykker i blant litt tilbake.

 

 

 

 

Det er sti og varder som viser vei. Og det er flott å gå!

 

Og snart ser vi Kongen ligge foran oss…

*Kongen er et fjell på vestsiden av Isterdalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 1 614 meter over havet og ligger mellom fjelltoppene Bispen i sør og Dronninga i nord.

Turbeskrivelse

Det er flere ruter til topps, og de fleste krever klatring. Normalveien opp fjellets sørvestlige side er ikke brattere enn at den kan bestiges uten tradisjonell fjellklatring. Om en er ukjent med stien opp må en ha med seg kjentfolk. Starten er fra toppen av Trollstigen, langs veien mot Valldal. Etter broen går stien opp langs nordsiden av elva. Følg den et stykke, deretter går stien bratt oppover lia på vestsiden av Bispen og Bispevatnet, hvor den svinger opp til «bandet» mellom Kongen og Bispen. Herfra er det klyving oppover. Under toppen blir terrenget krevende og ganske luftig. Turen til toppen tar mellom 2,5 og 4 timer.

*Kilde Wikipedia

 

Vi brukte 3 timer opp, med en innbakt pause halvveis.

 

Vi kommer til vannet, som er glassklart og så blått!! Faktisk såpass at det frister med en dukkert, selv om isflakene fremdeles ligger på…

Men har ikke håndkle eller skift, så fikk en god unnskyldning der, liksom!

 

 

Se så blått!! 

 

 Men videre må vi!

 

Ja, så kommer disse røysene igjen.. Rart hvor steinete det er på disse høye fjellene. Der man skulle tro det var rent fjell, er det nesten bare steiner! Trollveggen, Galdhøpiggen, Gaustatoppen, her..  

 

Ser ganske umulig ut herfra å komme seg opp på toppen der…

 

Opp der liksom?….

 

Og se der! Trollveggen! Oppå der har jeg faktisk vært!! Ganske sprøtt å tenke på da!!

 

Jaja, får bare sette fart i den grad det er mulig oppover steinura her..

 

Og så belønnes man med herlig utsikt!! Her ser man hvor man gikk på veien til Trollveggen som ligger bakerst i bildet til venstre her. 

 

Oppover det går! Vil nok påstå at i vått vær er det nok ganske vanskelig å komme seg frem. Noen steder er det utrolig glatt fjell selv på tørt føre, og dette er ikke stedet for å ta en “fjellrulle!”

 

 

 

 

Tid for en rast! Litt rumling i magen, så må fylle opp energilagre!

 

Setter oss litt unna denne gruppa med unge svensker.

 

Lunsj med utsikt!

 

Så ventes det noen luftige partier på neste del.. Jeg er spent på hvordan det er!

 

Joda, litt luftig er det, men ikke i nærheten så galt som jeg trodde det ville være. Ble nesten litt skuffet. Men! bare så det er sagt, så traff vi en mann da vi var på vei ned, som virkelig syns dette var i overkant luftig, så det kommer vel også an på hvor høyderedd man er. Så jeg skal ikke si at det ikke er det, jeg trodde bare opplevelsen for min del skulle oppleves mer nifst.

 

 

 

Den siste delen av fjellet er det rett og slett litt klyvnning. Fjellet er såpass grovt, at det er greit å finne sprekker å trå på og ta tak i, men for ei som raver lusne 162 cm over bakken, og ikke har verdens lengste bein, var det litt utfordrende enkelte steder, men det gjorde dette bare ekstra gøy!

 

Har tunga rett i munnen, man kan lett komme ut av kurs og havne et sted man ikke bør være, så man følger de røde merkene på fjellet på vei opp.

 

Et lite kryp-inn på veien!

 

Og så er vi på toppen!!!

 

Og den flotteste utsikten, selv om det nå begynner å skye kraftig til..

 

 

 

 

 

 

Oii! En egg! Der må jeg utpå!!

 

Bye, see yah!!

 

Her er det også litt luftig, men ikke noe som oppleves som farlig.

 

Legger meg på denne steinen og titter ned!

 

Er sååå flott!!!!

 

Ja jeg kommer, tid for en matbit igjen!

 

 

 

Da jeg skal skrive meg inn i boka inni hytta her, blir vi oppmerksomme på en lyd… Varden bak oss lager en “buzzelyd”, som om du sto ved en høyspentmast. Hårene på armene reiser seg, det prikker i huden som om det krøp fluer rundt på oss, og håret mitt sto rett til værs! Første reaksjon var latter over det synet det var, før vi forsto hva som egentlig var i ferd med å skje. VI MÅ NED HERFRA! NÅ!

Fullt firsprang over steinrøysa og småløp der det var mulig! Ingen hadde spesielt lyst til å være et opplagt mål som lynavleder! Nå gjelder det bare å komme seg ned raskest mulig!

 

Vi fikk ikke tatt bilder av dette, da fokus ble å redde seg selv, men har lagt ved en link her som viser nøyaktig hva vi opplevde på toppen her:

https://www.nrk.no/ho/horer-du-denne-lyden_-er-du-i-livsfare-1.14127761

 

 

“Hohoooi, det e så gale!” som de sier her oppe! Men vi slapp unna. Lynet slo sikkert ikke ned heller, men vi ble ikke igjen for å finne det ut, for å si det sånn!

Kort oppsummert en fabelaktig tur! spennende klyvning på slutten, og en elektrisk opplevelse på toppen!

 

 

TurSiv på slep..

 

 

#kongen #utpåtur #turblogg #rauma #møreogromsdal #fjelltur #trollstigen 

 

 

 

 

 

 

Trollveggen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

 

Starter med Trollveggen, Store Trolltind:

Følg Fv 63 Trollstigvegen. Parker utenfor kafeen på Trollstigen, i turistsesongen bruk plassen lengst borte fra resturanten. Følg gangveg som krysser elva ved bygget og mot utkikksplassen. Ta av på godt merket sti opp til høyre, like før gangvegen begynner å gå ned trapper til utkikken. Kort bratt parti sikret med kjetting leder opp til et platå med anleggsveg som leder inn mot elva som kommer fra Stigbotn. 

Bratt oppstigning til høyre for elva leder opp til Stigbotn. Herfra er stien tydelig merket med varder. Følg høyrekanten av Stigbotn først, før den krysser over ura til venstrekanten av Stigbotn. Herfra er det slak stigning oppover til en rygg som følges innover til ei ny grov ur med bratt stigning. Følg vardene opp gjennom ura til terrenger legger seg litt igjen. Følg en senking i ura videre oppover til en ser baksiden av Trolltindene. Herfra følges dalen (ofte en liten bre) videre innover til frokostplassen. Frokostplassen ligger helt på kanten til venstre i laveste punktet før det går opp igjen mot Trolltindene. 

Etter frokostplassen følges en rygg opp til selve ura på baksiden av Trolltindene. Kryssingen av ura er vardet, og følger i hovedsak toppen av ura like under selve berget. Opp til foten av Stabben og deretter over en del av ura med veldig store steiner. Etter dette kryss over mot foten av Trollspiret. Herfra er det opparbeidet sti (Troll Highway) som leder fram til Bruraskaret. 

Etter bruraskaret er stien litt mer utydelig, men krysser et stykke bortover før en renne leder opp på selve ryggen før Store Trolltind. Stien er vardet og delvis merket med rød maling.

*kilde: romsdal.com

 

Vi slynger oss oppover trollstigen i fantastisk sommervær!

 

 

Parkerer lagelig unna, så man ikke risikerer å bli pakket inn av turistbusser og bobiler.

 

Så er det å følge “veien” mot utkikkspunkter..

 

..som vi selvsagt må utpå og se litt…

 

..før vi svinger opp stien der det står skilt til “Strupen”… 

 

Da er det bare å sette fart! 

 

..og fortsette mot stabbeskaret.

 

 

Første del av stigningen er grei å gå, men i denne varmen kjenner jeg at litt vind som vestlandet ellers sjeldent bruker å spare på, hadde vært kjærkomment! Men i dag er det blikk stille…

 

Man får flott utsikt på veien og… både til Trollstigen..

Og til Kongen som bader seg i sola på andre siden av dalen..

 

 

Og etterhvert kommer mer kupert og steinete underlag.

 

Fortsatt er det greit å finne frem. 

 

Da det natruligvis er vanskelig å finne sti på steinete underlag, følger man rød merking og varder videre.

 

Dette er noe jeg vanligvis syns er morsomt å bevege meg på, men så starter litt mer stigning, mer kupert, og det viser seg at dette ikke kommer til å ta slutt med det første..

 

Små “pusterom” innimellom er så deilig at jeg må dokumentere det!

Ser vi snart Trollveggen eller?…

 

Å kjære tid.. here we go again! Enda mer kupert, enda brattere, og enda større steiner..

 

Jeg er så varm! Og jeg er småbekymret for den lille koppen med rosevin, jeg har i sekken.. den kommer til å være på kokepunktet når jeg når toppen..

 

..om jeg når toppen..

 

 

Oppover ja… hvordan ser man varder i denne røysa med stein?? 

 

SNØ! Lykke!! jeg la meg flatt på ryggen og kjølte meg ned et minutt, og det var godt å kunne ha flatt underlag under føttene litt, selv om det gikk oppover.. 

 

Her får jeg også den aldeles geniale ideen å putte rosevinen nedi en plastpose fylt med snø, og stappet i sekken! Chill for svett rygg, og chill for vinen! 

Så ser vi baksiden av mektige Trollveggen! 

Og nedi den “dumpa” øverst der, er Stabbeskaret. Men vi skal ikke dit…

 

Javel, se det.. en hule..

 

Vi skal opp der…. jøye meg.. om jeg syns det har vært stigning hittil… glem det.

 

 

Mer stein… ur, røys.. whatever… dette blir en syrefest for lår som er vant til mest flatmark og tuer på sørlandet.

 

Her er det ikke særlig mye merking… man går vel mer etter visuelle mål.. 

 

Litt mat nå ser det ut som!

 

Og vi går og går, litt på skrå oppover. Føler liksom at man ikke kommer særlig mye nærmere.. steiner er løse, og de vipper plutselig, og vi utløser små ras. 

Til slutt så kommer man da litt nærmere veggen, og man føler man er på vei opp..

 

 

Det brenner i lårene, og det er utrolig varmt i sola!

 

En bitteliten pause halveis i veggen.

 

Og det er fantastisk å se dette fjellet på så nært hold. At man faktisk er på vei opp!

Trollveggen er en bratt fjellvegg i Romsdalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Den er europas høyeste loddrette stup. Det er ca 1700 meter fra bunnen av dalen og opp til toppen av veggen, hvorav 1000 meter er loddrett stup, der fjellmassivet delvis henger 50 meter utover veggen.

Nå er det syrefest i lår, og det er helt magisk å gå her i fullstendig stillhet og solsteik i dette månelandskapet. Man føler virkelig en er på en annen planet. 

 

Fjellet er grovt og skarpt, og tindene ruver rundt oss..

Det er så vakkert!!!

Det er luftige partier, og man må se hvor man trår.. det er lett å skli og snuble i steiner.

 

Så når vi endelig første delmål, Bruraskaret!

En gang sto det enkelt og greit oversatt på dette skiltet: “ikke hopp!” 

*Bruraskaret er det laveste punktet blant tindenålene som står langs toppen av Trollveggen i Romsdalen. Navnet «Bruraskaret» kommer av beliggenheten som et skar mellom toppene Brura og Brudgommen. Hele tinderekken kalles på folkemunne Brurefølget, etter fortellingen om trollene som var på vei fra bryllupsfest da de ble overrasket av soloppgangen, og omgjort til stein. «Brura» var høy tindenål (pinnakkel), minst 100 m høy, inntil den i 1941 (eller 1946) falt utfor Trollveggen og la en sky av steinstøv over dalen. Raset etterlot seg bare en liten spiss tindenål som lar seg bestige av klatrere (vanskelighetsgrad 4). De to pinnakklene «Brurjentene» (til venstre sett fra Romsdalen) står igjen og er litt høyere enn restene av Brura. «Brursveinan» står til høyre for skaret.

En kan gå til Bruraskaret fra Stigrøra (øverst i Trollstigen). Turen hit går delvis på sti, men også gjennom mye ur og i sand- og steinskråninger. Mot slutten følges «Troll Highway», en “tilrettelagt” sti gjennom de bratte fjellskråningene.

Bruraskaret var et kjent hoppsted for basehopping, men etter flere ulykker ble all hopping med fallskjerm forbudt i Trollveggen i 1986. «Lov om forbud mot fallskjermhopping m.v. innenfor visse fjellområder» ble vedtatt 12. juni 1987 og trådte i kraft umiddelbart. «Forskrift om forbud mot fallskjermhopping m.v. i Trolltindene.» forbud er datert 12. juni 1987.

*Kilde: Wikipedia

Og jeg er så sliten at jeg ikke føler et sekund redsel, men overdøvende beundring av dette vakre som åpenbarer seg! Jeg går rett ut på kanten og setter meg og tar bilder.

 

 

Helt fantastisk!!

Noe man ikke kan få frem på bilder er lyd. Og det er fryktelig synd! For når det er så stille, ikke lyd fra biler eller folk. Men sitter her oppi veggen, og man hører fjellet buldre, man hører det raser stein, hører hvordan store steiner slår mot fjellsiden på veien ned.. ekkoet mellom veggene… det er virkelig mektig! Man sitter bare stille og tenker… WOW….

 

Slenger inn en liten snikreklame for #Vindbjart fotballklubb.

Etter en liten pause her, går vi videre. Nå skal vi opp på det høyeste punktet Store Trolltind!

Der er det en del luftige partier, og det er utrolig flott!!

 

Og det går ikke lang tid før jeg kjenner at krampe tar tak i mitt høyre lår… Dette er litt krise tenker jeg..

 

Jeg har posen med rosevin og snø i hånda nå, for den plastposen viste seg å ikke være helt tett, og legger den kjølende på låret. Det hjelper litt, men det går seint, og det er en del klyvning på veien. Tungt nok (og ganske håpløst å gå oppTrollveggen) med en pose med snø i hånda, om ikke man har krampe i tillegg og! Men jeg skal opp! Og den rosevinen skal være kald! Om det er det siste jeg gjør, så nekter jeg å snu nå! Det blir en etappe på 30 minutter som var blytung, men jeg kom opp!!

 

LYKKE!!!!! 

 

Og FOR en utsikt!! Verdt hver svettedråpe og krampetak!! 

Frem med kjole og kald rosevin, for å få tatt bilde!! 

 

 

 

 

Og som det sies… “Tingenes iboende djevelskap”…. Er jeg klar med rosevin som jeg mirakuløst klarer velte ut før jeg fikk tatt en sipp… alt strev for å få en lite kaldt glass på toppen, fullstendig bortkastet. Og for et bilde det kunne blitt!

Litt furten, oppgitt og irritert ble det likevel ok bilde. Men jeg skulle jo egentlig skåle for dette da! 

Dritt på, jeg er her! Jeg kan peke opp hit nå og si at “der har jeg vært!” Og det er jeg rimelig kry over!!

 

 

 

Turen ned var verre. Laaang og tung. Slapp kjenne på mer krampe da, men å kunne sette seg i bilen nede ved trollstigen var fantastisk! Sovna litt i bilen på vei tilbake.. Tenkte det er innafor!

For en opplevelse dette var! For en tur! For et fjell!!

Norge altså!! 

Fortsettelse følger….

 

TurSiv på slep…

 

#trollveggen #rauma #møreogromsdal #trollstigen #bruraskaret #storetrolltind #trolltindene #turtips #utpåtur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tur til Havsyn, Tveit

En kjekk liten tur er også deilig innimellom! I dag gikk turen til Tveit og Havsyn, som jeg har hørt så mye om fra lokale sjeler. Så tenkte at denne må vi prøve!

Ligger også på ut.no https://www.ut.no/tur/2.21758/

 

 

Du følger rett og slett ut.no sin veibeskrivelse, (klikk inn på linken)

 

 

Kjører forbi et par bolighus, enorme mengder europaller og ved og idrettsplass/fotballbane

 

 

Og parkerer i enden av veien her. 

 

 

Da er det ikke så stor tvil om hvor du skal gå! Vi startet på sti til høyre, dette er jo en rundløype, så det spiller forsåvidt ikke noen rolle hvilken vei du velger.

 

Og som en turglad dame, uten videre utbredt, eller særlig velsignet med god retningssans, kjenner jeg alltid på et øyeblikks lykke når jeg ser tydelig sti, skilt med avstander  OG kart med “du er her”-prikk!  Og disse er strategisk plassert gjennm hele løypa og veikryss innover, så man (les:Jeg)  faktisk har god peiling på hvor man befinner seg! 

Jeg har skrytt av Birkeland om hvor flinke de er på merking av løyper, men her løfta Tveit det et ekstra hakk! Tusen takk!

 

 

Det er strålende vær, og det er fantastisk fint å gå her!

 

 

Det er skog og det er eksplosjon av sterke grønne farger!

 

 

 

 

 

 

Jeg har jo alltid hatt en indre lyst til å klatre opp på ting, så da måtte jeg jo oppå her og.

 

 

 

Var faktisk skumlere enn kanten på Trolltunga, men denne her var heller ikke like stabil.

 

 

But off we go!

 

 

Kjell må stadig ta litt bilder med det flotte kameraet sitt. 

 

 

 

 

Men de blir fine da. det skal han ha.

 

 

Går nokså kjapt å komme seg opp til Havsyn.

 

 

Selv om kanskje jeg syns “Havsyn” er litt misvisende tittel. Jeg tenkte at her ser vi sjøen. Du ser i hvertfall Ikea. (Iflg Kjell så har han ikke Ikea som et ord, for han kalles det “Helvetes forgård”. Det er ikke få ganger jeg har slitt meg gjennom det bygget med tunge pakker alene, fordi han nekter sette sine bein der, med mindre han absolutt må) 

 

 

Kjell mener du kan se sjøen bak Ikea. Noe jeg ikke gjorde.

 

 

Vi satt vel her et minutt, før vi gikk igjen. Vi ble varmt møtt av småtørst mygg og klegg, så det var vel egnetlig ikke så mye å sitte der så lenge for.

 

 

Og Kjell er ved friskt mot!

 

 

Jeg er ivrig i gå fra myggen..

 

 

Så småløper ned bakken..

 

 

Du kan skimte meg i enden der.. hvis du legger godvilja til.

 

 

Vi ser det er mer enn lysløyper og tur stier her. Her er det også flotte løyper for trial sykling. 

 

 

For de som syns det er morsomt så ser det ut til å være en kjekk løype her! https://trailguide.net/html/1395

 

 

 

 

 

 

Du kan egentlig velge mye hvor lang tur du ønsker her, det går flere muligheter av runder du enn måtte ønske, og du trenger ikke være redd for å gå feil når det er så bra merket, med både kart, maling på trær, skilter, og “du er her”-knotter! Hipp hurra for Tveit! 

 

 

Men turen vi tok i dag var på litt over 6 km.  Kjekk liten tur hvis du bare vil lufte nebbet litt! 🙂

 

TurSiv, med Kjell på slep.

Følg meg gjerne på facebook : Tur-Siv https://www.facebook.com/tursiv/

 

 

 

 

#utpåtur #turtips #sørlandet #utpåtur #turblogg #kristiansand #tveit #trial #labbetur

 

 

 

Tur til Vinjakula, Bjerkreim

Da var det tid for en skikkelig topptur igjen, og denne gang ble det bestemt at Vinjakula i Bjerkreim skulle få bli det ærefulle bidraget til turbloggen denne dagen!

Etter en helt formidabel mai måned værmessig, er det bare å sette fart og dra nytte av hvert sekund! Og jeg vil, selv om jeg enda ikke har vært på hver eneste knaus og sti i mitt umiddelbare nærområde ennå, anbefale å kunne sette av en dagstur og kjøre noen timer bare for å oppleve noe helt annet en gang i blant! Og det er ikke lengre hit enn til Hovden, så det handler mer om hvordan du ser det!

Her er link til turen. https://www.ut.no/tur/2.20795/

Turen er på  ca 12,5 km t/r, og har en stigning på 716 m.

 

 

Vinjakula er et fjell nord i Bjerkreim kommune i Dalane i Rogaland. Toppen er det høyeste punktet i Bjerkreim, og danner grensepunkt mot Gjesdal kommune[.

En bestigning av toppen er relativt krevende, enten man starter fra Veen i vest eller fra Vedbranden i øst. På nordsiden og sørsiden er fjellet stupbratt.

Vi startet stigningen fra Veen.

 

 

Og det byr opp til en flott dag! Vi kjører fra Vennesla sånn ca 07.30

 

 

Da vi ankommer, putter vi 40,- i en konvolutt for parkeringen. Det er også mulig å vippse!

 

 

 

Vi starter ved å gå langs veien mot en gård

 

 

Der treffer vi bonden som på en “moderne” måte gjeter/skyfler geitene foran traktoren.  De stanser opp når de ser oss. 

Det står skilt om “Privat vei” men bonden kommer ut av traktoren og sier: Skal dere opp på toppen?  Bare følg veien rundt grisehuset! 

Vi takker og fortsetter.

 

 

Vi svinger rundt grisehuset, og huuujeii… DET var en stram lukt i denne varmen, men det satt også fart på beina!

 

 

“Herregud, det var intenst!! Det svir i øynene tilogmed!”  sier jeg og heiser på sidrompa bukse og skyter fart..

 

 

Så starter stigningen på traktorvei.. et godt stykke faktisk. Og det går bare oppover, og man kjenner at vindstille og godt over 25 grader kan gjøre turen ekstra hard.

 

 

Så kommer et par porter å gå gjennom.

 

 

Og snart blir vi også belønnet med noen fantastiske glimt av utsikt.

 

 

Etter port nr to går det over til sti. Det er sporadisk merket med røde pinner og malingsflekker, men med sti, så kan man ikke gå så mye feil.

 

 

Og det er helt vannvittig flott!  Og enormt varmt! 

 

 

Jeg får fast følge av et par fluer som overhodet ikke tok nei for et nei, og jeg kaver fælt med armer rundt meg, kjefter og er smågretten på varmen og irritasjonen de to små kan gi!

“Er det mulig å være så intense!!”  …knurrer jeg..

“Det er sommer Siv… Da er det fluer…” …kommer det tørt fra Kjell.

En forklaring eller en respons på et lite utbrudd, fullstendig uten nytte i et sånt øyeblikk.

 

 

Kjell havner litt bakpå i bakkene og sliter vel mer med varmen enn meg.

 

 

Men han har ikke fluer rundt seg… eller så er det bare greit om de er der, for det er jo sommer..

 

 

Oppover det går!

 

 

Og det er ganske kupert her og der. Og endelig kommer et lite vinddrag, og for en lykkefølelse det gir!  Plutselig klarer jeg å løfte blikket mer opp fra bakken og nyte omgivelsene! Og det er jo det jeg er her for!

 

 

Er du ikke vant til å gå på tur i terreng, så er ikke dette den første turen du starter på. Det er mye grei sti, men det er svært mye stein og steinrøyser å kravle over på veien og. Og det går bare oppover. Hele veien opp. Verst stigning i starten, så blir det litt flere slakere partier mot toppen.

 

 

Svetten renner nedover ryggen, og når det er så varmt ønsker man bare å finne ett eller annet vann å stupe nedi og kjøle seg ned.

 

 

Og jaggu.. som en liten oase dukker dette lille tjernet opp ved siden av stien!

 

 

“Nei, nå skal jeg bade!” sier jeg og vi setter kursen ned til vannet.

 

 

Der man skal tråkke uti, kryr det av rompetroll…

“Åååååårh!! Æsj!  Typisk! Et helt slektstreff av de små ekle der!!”  …Normalt sett er ikke dette mine favorittbadedyr, og under andre omstendigheter hadde jeg nok kun av den grunn avstått fra å tråkke uti her og satset på neste vannhull, men nå var desperasjonen såpass overveldende, at jeg bare flekket av meg shortsen og bykset uti.

 

 

Og det var heeeelt vidunderlig!! Faktisk såpass at jeg tok en runde til da jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå i land. Kjell kastet seg med uti.

 

 

Sjuuukt deilig og avkjølende!!

 

 

Så måtte vi spise en banan da.. må jo ha næring og, sa han …. …. …. Jeg tripper etter å komme i gang igjen!

 

 

Jeg knytter bikinitrusa fast til sekken bak, tenker den tørker sikkert fort!  Da stikker vi! Kom an!

 

 

Så er det å “klatre” videre opp røysa.

 

 

Og så åpner landskapet seg litt og man får en nydelig utsikt igjen…

 

 

Se da.. 

 

 

*Med en høyde på 907 meter er Vinjakula den høyeste toppen i Magma Geopark. Den ligger i den nordlige delen av geoparken som er dominert av en gammel bergart kalt gneis. En av utgangspunktene for turen opp på fjellet er Veen, som ligger på et flat og frodig område mellom to innsjøer. Dette er en endemorene som består av materiale som sand og grus, og som ble liggende igjen etter at isbreer smeltet bort for omtrent 12.000 år siden.  

Når man kommer høyere opp i terrenget blottlegges mer og mer solid fjell. Dette er gneiser som har et stripete utseende ? de er folierte. Denne foliasjonen heller noe mot øst hele veien mot toppen. Disse gneisene var originalt et stort område med granitt som ble klemt og tøyd i røttene av en stor fjellkjede for omtrent 1000 millioner år siden. Alt av berggrunn som en ser fra toppen er gneiser i denne sonen. For 1000 millioner år siden var det en fjellkjede på størrelsen med Himalaya i dette området, og gneisene var flere titalls kilometer under toppen av fjellkjeden. En gradvis og sakte oppløft og erosjon har eksponert røtter av en fjellkjede som likner de Himalaya har i dag.

 

*Kilde: visitnorway.no

 

 

 

 

 

 

Det er på tide med en liten rast når vi når de litt mer flatere partiene på toppen. Litt godt å drikke fra sekken kommer godt med nå.

 

 

Og det er nydelig her!!!

 

 

Ja en øl, mens den fremdeles er kjølig gjør underverker i slitne bein!

 

 

Så er det siste etappe.

 

 

 

 

Vi skal visst opp der……

 

 

Det er på tide å bløtlegge capsen og fylle vannflaska da..

 

 

En type “Kjeragbolt” er også kilt fast her, og vi vurderer å besøke den..

 

 

“Nei vettu, den driter vi i!”

 

 

Det er jo i motbakke det går oppover da!

 

 

 

 

 

 

 

 

Og når man igjen blir god og varm både i toppen og kjernetemperatur, og ser SNØ! *hjertehjerte*

 

 

HURRA!!!! LIGGE PÅ NEDKJØLING!!!

 

 

Og med stabilisert kjernetemperatur, kan man igjen fortsette!

 

 

 

Og inni hodet mitt synger jeg “The hills come aliiiive, with the sound of muuuusiiiiic!!” 

 

 

 

Det er fantastisk flott! Været, omgivelsene, naturen, og vi er så utrolig heldige som bor i ett land som Norge! 

Jeg kan ikke få nok av landet vårt! 

 

 

Dette, urørt og rått, har vært her i millioner av år, og nå går jeg her.. 

 

 

 

 

Så er vi straks på toppen…

 

 

Der er varden!!

 

 

Og med en liten dytt i fua over siste del (de steinene på toppen er løse, og vanskelig å stole på og holde seg fast i) så kommer jeg meg opp på varden!

litt over to meter høy ca…. (bruker Kjell som måleenhet her, og han var rett under… )

 

 

 

Og det er så verdt det!!

 

 

 

Måtte derimot løftes ned igjen, men han kunne jo godt bruke hendene litt nå som beina skalv.

 

 

 

 

Og ny runde med solkrem! VELDIG viktig å smøre seg!!

 

 

Så var det retur da… 716 m stigning blir til 716 meters nedoverbakke….

 

 

 

 

Jeg syns det er så sykt gøy å hoppe på stiener, klatre og kravle rundt, utfordinger for å finne neste steg! Kjell deler ikke den gleden.. Og om det gikk tregt opp… kan man vel trygt si at det gikk enda tregere nedover…

 

 

 

 

Er det ikke bare aldeles nydelig!!!?

 

 

 

 

 

 

Og det er ikke blitt mildere i været heller for å si det sånn..

 

 

 

 

 

“Jeg vil bade i det vannet der nede igjen”  sier jeg.

“Bare løp du… kommer snart etter” Sier Kjell.

Og det var deilig å høre! Jeg kunne slite meg! Så jeg småløp ned steinur og fjell med det forlokkende lille tjernet i hodet og de forbaska nusselige rompetrollene jeg skulle lage tidenes bombe og skvette langt unna meg!

 

 

Okei, bye!!!! 

 

 

Og der lå jeg og fløt da Kjell omsider kom vaggende ned røysa mot tjernet….

 

 

Kjell fikk  ikke badet så lenge da, for da var jo jeg egentlig ganske forsynt. 

 

 

Og det var å trippe på steinene videre nedover!

 

 

Hopp og hei!

 

 

Og fra den lille “isbreen” rant det smeltevann ned i en kulp… Kjell var klar for et dupp i den… Holdt overhodet ikke samme temperatur som tjernet men han trengte det nok!

 

 

Og siden det var så kaldt var det ikke så mye å sladde, men likevel for ordens skyld… Blåklokker er uansett mye vakrere…

 

 

 

 

Litt bilder fra siste del ned…

 

 

 

 

 

 

Og traktorveien ned, med slitne lår og legger, så må jeg si at å gå oppover er myyyye mer behagelig enn nedover…

Vi hiver oss i bil, og er enormt klare for å kjøre hjem…

 

Og måtte ta bilde av dette…. Treskofestivalen! ved Ørsdalsvatnet. DET tror jeg må være gøy! Kanskje like gøy som folkedanspub jeg var på da jeg dro på hytte til hyttetur Setesdal vesthei, (for dere som har lest den bloggen!)

 

Og et visdomsord til slutt:

 

 

TurSiv med Kjell på slep!

 

 

#Vinjåkulå #vinjakula #turtips #utpåtur #bjerkreim #topptur #turblogg 

Tur til Møvikknatten

Dette ble litt mer spennende enn jeg først trodde! Tok med meg Lilli igjen på tur i dag, en kort grei tur siden det regnet litt før vi satte fart fra selveste rosinen i norgespølsa, Vennesla!

Fant turen på Ut.no :https://www.ut.no/tur/2.9250/  Da med svært tynn info om hva som ventet oss, men jaggu om jeg skal finne den inngangen til bunkersen!

Gravde frem en hodelykt med lunken batteri, men tenkte at det holder sikkert! Lilli tok med seg en lommelykt.

Jeg har på meg ei ekstra fin lue i dag forresten. De som liker fotball vet hvorfor.

 

 

Vi parkerer etter anvisninger fra Ut, og finner fint frem!

 

 

Så starter vi en spasertur på grusvei..

 

 

Ganske så fint nedi bukta her!

 

 

Lilli hadde “wrappet” seg inn i regntøy, da det plasket hjemme ved avreise, var det oppholdsvær ved kysten, og sola prøvde tilogmed å presse seg gjennom!

 

 

Så det ble en litt klam opplevelse i bakkene!

 

 

Vi fortsetter på grusveien ca 800 meter, så tar vi av en sti som går til høyre. Det er ikke skiltet, så her må man følge med! 

 

 

Litt vått er det, og litt snø ligger ennå…

 

 

Og det går så det suser med lilli!

 

 

Stien videre opp er veldig tydelig, selv om det ikke er noe merket.

 

 

Noen små rykk… 

 

 

Litt vått…

 

 

Men så ser vi det…..

*Møvikknatten – en relativ ukjent del av Møvik fort

Møvikknatten, like vest for Kanonmuseet, er for mange en ukjent del av Møvik fort. Her lå viktige funksjoner som det tunge luftvernet og fortets hovedforsvarslinje på land. Ikke no … 

Luftvernbatteriene
På Møvikknatten lå den tyngste delen av luftvernartilleriet som beskyttet Møvik fort. Det ble her satt opp et batteri med fire tunge luftvernkanoner i kaliber 8,8 cm og et lett luftvernbatteri med tre kanoner i kaliber 2 cm. Samtlige stillinger for disse kanonene, samt den tilhørende kommandobunkeren, er godt bevart i dag. Anlegget gir et innblikk i hvordan et luftvernbatteri var bygd opp under den andre verdenskrig. De tunge luftvernstillingene er av tidligkrigs type, slik en også finner på Sumatra. Luftvernbatteriene på Møvik var bemannet av mannskaper fra både det tyske luftvåpenet og marinen.

Infanteriforsvarslinja
Møvik fort (Batterie Vara) fikk i 1942 tildelt en forsterket tropp infanteri fra den tyske hæren til nærsikring. I 1943 ble denne styrken økt til et fullt kompani. Dette sier noe om den betydning okkupasjonsmakten tilla fjernkampbatteriet på Møvik. En stor del av infanteristene ble satt til å bemanne de omfattende anleggene langs Møvikknatten, der det ble bygd ut en tilnærmet sammenhengende infanteriforsvarslinje for å stoppe en eventuell angriper over land fra vest. Forsvarsverkene er uten sidestykke på Sørlandet og består av hele seks større fjellanlegg som er forbundet med ulike stridsstillinger for maskingevær og bombekaster. Hvert fjellanlegg har to innganger og opptil ti større og mindre rom med ulike funksjoner. Under krigen var anleggene utstyrt med ovner, senger og vann for soldatene som bodde inne i fjellet. Fjellanleggene på Møvikknatten inneholder svært forseggjorte oppholdsrom og stridsanlegg, og kan ikke sammenliknes med grovsprengte tuneller som finnes relativt mange steder. I infanteriforsvarslinja rundt Møvik finnes i tillegg to massive, frittliggende maskingeværbunkere av typen R620 og R105 som er sjeldne i europeisk sammenheng.

*Kilde: digitaltmuseum.no /Endre Wrånes
 

 

Vel oppe!! Så må vi se om vi finner den mystiske inngangen da! 

 

 

Ganske grei utsikt!  Rett over til de himla kanonene….

 

 

“ØØØØY!! LILLI!! HER ER INNGANGEN!!!

 

 

“Jeg kan jo ikke klatre gjennom det hullet! Jeg kommer til å sitte fast!” Sier Lilli.

 

 

“Joda, bare ta av sekken! Går kjempefint!”  sier jeg!

 

 

“Javel..” sier Lilli, og hun kryper baklengs inn gjennom hullet i gitteret! 

 

 

 

Så er det min tur! Ååååå dette blir gøy!! 

 

 

Da er vi klar!!! 😀

 

 

Når man ler nervøst, men det er jo så spennende!!! Og det er heeelt mørkt!

 

 

Hodelykt er på!..

 

 

Inngangen møter oss velkomment….

 

 

Okei, da går vi!!! 

 

 

Finner fort ut at hodelykta er helt meningsløst. Ser absolutt ingenting! Lilli har lommelykta og det hjelper! Jeg filmer turen gjennom, for da får vi lys nok til å se og orientere oss!

 

 

Lilli er klar og vi er fulle av skrekkblandet fryd!! 

 

 

Det er kaldt, mørkt og utrolig stille… 

Kun våre stemmer som gjaller ekstra mellom murveggene, men vi blir jo også så imponert! Dette er noe heelt annet enn typiske bunkere, der det er grove vegger hugget i stein. Her er det jo rom, buer, trapper og ganger..

 

 

 

Og vi kommer dypere og kaldere om mer og mer creepy.. Men det er så spennende!! Jeg går først, Lillli bak. Hun snur seg hele tiden. Må se bak seg.. Det er sååååå skummelt å gå sist! Det er helt mørkt bak henne, og fantasien får jo litt fart i slike omgivelser der vi beveger oss videre nedover og innover…

 

 

Da er det best å være litt morsom!! Ta brodden av det skumle! 

 

 

Lilli kan bare ikke bli skummel uansett hvor mye hun prøver….. 

 

 

Og vi fortsetter gjennom det ene rommet etter det andre…. Herlighet, hvor langt kommer vi…?

 

 

Det siste er ekkelt, og det drypper fra taket.. “Det kom en lyd! Hva var det!? Det var noe som lagde lyd!” 

“Der borte er det litt lys! Kanskje det er utgangen!”

 

 

Og det var det!! Å nå var det deilig med llitt dagslys igjen! 

 

 

WOOOW!! Det var gøy!!!!  Hvor kom vi ut nå egentlig?…. 

 

 

En liten klatre-etappe opp igjen, og vi tar oss en rast!

 

 

Og Lilli har med vin i pilleform i dag!….. bummer….

 

 

Men det går fint! Kaffe i koppen!

 

 

Vi nyter litt utsikt, og Lilli sier: “Skal vi gå inn igjen? Der vi kom ut?” 

“Ja det gjør vi!”  svarer jeg!  “Da vil jeg gå først!” sier Lilli….. 

” …. Javel……?” sier jeg.. Men ok.. Er jo ikke like nifst nå som vi har gjort dette en gang tenker jeg.

 

 

Okei… tilbake igjen..

 

 

Lilli gyver løs! “Jeg lyser foran og du tar bilder bak!” Sier hun…

 

 

“… eeeeh…..”

 

 

“Lilli VEENT! Vet du det går ikke!! Jeg ser ikke en dritt, og du forsvinner! Jeg kan ikke ta bilder! Jeg må finne hodelykta!”

 

 

Det er driiitskummelt å gå bakerst! Selv for andre gang! Men nå går det i hvertfall oppover! 

 

 

-LILLI BROUGHT HER RIFLE…… STEALTH RIDER…. CALL OF DUTY….

 

 

Og så var det å bli  “Født på ny”……

 

 

VENT LILLI!!!

 

 

Ut herfra!! Med sekk på! 

 

 

Oh, så var det utsikten… 

 

 

Og vi tar returen.. Lilli har steik i ovnen og en mann det rumler i magen hos..

 

 

Litt on the edge.

 

 

Vel nede ved sjøen igjen… “This is all mine!!”  Sier Lilli…

 

 

Helt okei… Og de kuleste lilla møblene ved stien.. Helt vidunderlig sted egentlig! 

Vel, selv om det er steik i ovnen hos Lilli, er det en fotballkamp på tv som venter på meg….. 

 

 

HEIA MOLDE!!! KNUSE RBK!!!!   

 

 

 

(Til info.. Molde tapte 4-0.. men RBK trengte denne. Tar de på hjemmebane! )

 

 

Ruta vår i dag! Ta turen hvis du har lyst på en litt annen opplevelse i tillegg! Det fins løyper videre innover du kan ta også, om ikke du har steik i ovnen og fotballkamp som venter!

Takk igjen for turen Lilli! 

_Tur-Siv, med Lilli på slep!

 

Tur til Helleviga, Søgne

Da var det endelig klart for en ny tur!! Og i dag tok jeg med Lilli på tur til Helleviga i Søgne! En nydelig plass, der man kan ta med alle som kan krype og gå for en herlig getaway fra hverdagen!

*Helleviga, som i 1999 ble utpekt til årets friluftsområde i Norge, ligger 9 km fra sentrum i Søgne, ved riksvei 456 mellom Kristiansand og Søgne. Riksvei 456 er en del av Nordsjøveien og går ytterst i kystlandskapet på Langenes hvor flere områder er fritt tilgjengelig for allmennheten.
Helleviga er et stort offentlig friluftsområde med tre badestrender, mange svaberg, bugter og åpne grassletter. Det er to offentlig tilrettelagte brygger og en stor parkeringsplass i området.
Informasjonstavler langs turveiene forteller om natur-, plante og dyreliv i området. Fra toppen av en gammel losvarde, som er bygd i en storgravrøys fra bronsealderen, er utsikten over området og skjærgården meget god.

I hovedhuset i Helleviga er det kafe om sommeren med salg av bl.a. vafler, brus og kaffe. Åpen hver dag kl. 11.00 – 18.00.

*kilde: sogneguiden.no

 

 

Jeg har  vært her et par ganger før, men det har ikke Lilli. 

Her er anvisninger fra Ut.no: https://www.ut.no/tur/2.10295/

 

 

Vi parkerer, og det første som skjer er at kabelen til min powerbank faller nedi en sølepytt ved bilen.. Noe som viser seg å bli et problem…

 

 

Med friskt mot setter vi fart etter å ha kjempet oss forbi en famile fra et sydligere strøk med x antall unger og barnevogner. Lørdag er også turdag, og her strømmer det på! Helt herlig!!

 

 

Vi svinger av i alle stikkveier, og her er den første! Alle leder ned til små perler ved sjøen..

 

 

Her er det bare å snappe til verden!’

 

 

 

Så neste stikkvei! Herlig å kjenne duften av små bål og griller der folk koser seg i lune bukter!’

 

 

Og vi fortsetter og babler om at det snart vil sprette grønne blader på disse slitne glisne trærne..

 

 

Og vi kommer ned til hovedhuset og det største tumleområdet. Her er det parkbenker, klatrestativ og griller klare for familier å slå seg løs!

 

 

Og ronse-stativ.. (huske/disse, etter hva slags type dialekt man har)

 

 

Hiver meg på, får opp god nok fart til et henrivende finale-hopp!

 

 

*tatt i det jeg forlater setet..

 

 

Så setter vi oss for en kaffetår og en liten nistebit, og jeg prøver lade opp tlf.. Noe som jeg heletiden får varsler om at det er “fukt i porten!” så den vil ikke lade. Særs gøy, da det er med tlf jeg tar alle bilder.. Det blir en tynn blogg gitt tenker jeg… Småirritert etter å ha blåst og tørket denne kabelens metalliske ender, slenger jeg den fra meg, og plutselig starter den å lade!  “Freeze!” hyler jeg til Lilli. “Sitt helt stille. Ikke rør deg! Ikke kom borti kabelen, for akkurat nå lader den!!” Lilli lystrer og gleder seg like mye som meg over den hyggelige nyheten.

 

 

Lilli liker hardkokte egg. Hun liker det faktisk såpass, at det egget du ser hun flekker frem her er faktisk kokt i 30 minutter!! tørt som snus tenker jeg, men neida det var godt sa hun.. Dette kun til opplysning for spesielt interesserte..

 

 

Strike a pose and charge!

 

 

Her trenger du ikke ta med deg engangsgrillen, vettu! Bare 5 kilos-sekken med kull og noen liter tænnvæske!

 

 

Lilli bestemmer seg for å starte på turen videre. Vi skal da ta turen til Romsviga, som skiltet viser. Og den skal være merket med blått hele veien. Null stress! “Jeg bare begynner å gå, så kan du få spurtet litt etterpå. Du trenger det. Og så tar du meg igjen!” Jeg syns det er en super idè, og sender henne avsted. Jeg vil lade opp telefonen litt mer før jeg går.

 

 

Hva kan gå feil?  Følge skiltet og blå maling..

 

 

Jo det skal jeg si deg! Skilt med flere alternativer! Når Lilli ikke husker hva det sto på det første skiltet, men tenkte at “vi skal jo opp på en topp”, og skjærer etter KUN 70 meter gange feil ut…. Der tar hun av og opp møt østre varde, og følger ikke veien rett frem mot .. Romsviga.

 

 

Her knipser Lilli bilder i bakken opp og pludrer og koser seg!

 

 

“ÅÅå det er så fint!”.. “Lurer på hvor Siv blir av?”…..

 

 

Jo, Siv har passert det skiltet og er på vei mot Romsviga……

 

 

Det går litt opp og ned, og jeg holder grei fart med tanke på å nå igjen Lilli..

 

 

“Jøss… hun må jo virkelig ha gitt på her!, er litt utfordrende partier her… regnet med å kunne sett henne nedi dumpa her i hvertfall….”

 

 

Jeg gir på bortover, hun er nok rundt svingen….

 

 

Nei det er hun ikke, men guri så koselige hytter langs stien!… Hm… 

 

 

“det er noe som ikke stemmer her…” jeg tar av mot et utkikkspunkt og tenker kanskje hun har gjemt seg der…

 

 

Ingen Lilli… jeg titter ned i fjæresteinene… ikke fordi at jeg tror… men bare tar en ekstra kikk… 

Så tikker det inn på messenger… Fra Lilli: 

 

Det forklarer jo alt tenker jeg… Vi avtaler at jeg må snu og komme tilbake, og finne henne der oppe.

 

 

Jeg snur og setter fart tilbake.

 

 

Ganske fint da!!! 

 

 

Opp igjen da! 

 

 

Og så var det her da… der Lilli gikk opp.

 

 

Oppover det går! 

 

 

Fin liten bro..

 

 

Se der ja.. der sitter spetakkelet! 

“Juhuuu!!!! hyler Lilli og vinker ivrig da hun ser meg. 

 

 

Heeiii!!!! Sier hun happy da jeg kommer opp. 

 

 

“Di skrulle! 😀 Åssen kan du gå feil når det står vi skal til Romsviga?” 

 

 

“#Lilli er skamfull” 

 

 

Utsikten er formidabel!! 

 

 

“Du må skrive deg inn i boka! Jeg har gjort det!” sier Lilli kry.

 

 

Jeg registrerer Tur-Siv inn i boka og tar på varden! 

 

 

Da går vi videre da!  

 

 

Hey vent litt du! 

 

 

“Æ ska gå først nå!” sier jeg.

 

 

Vi fortsetter litt nedover, og jeg klarer å stikke meg og henge buksa fast i en Kristtorn… ” Auu!! Steike… ikke rart at Jesus hylte! De er skarpe som kniver!”

 

*http://Kristtorn (Ilex aquifolium) er en av 600 arter i familien kristtornfamilien (Aquifoliaceae). Det er et eviggrønt løvtre som vokser som underskog på fuktig, ikke sur skogbunn i Vest- og Sør-Europa, Nordvestafrika og Sørvestasia. Kristtorn er et typisk varmekrevende treslag og i Norge vokser kristtorn langs kysten fra Kragerø til Smøla. Treet vokser opp til 15 cm hvert år og kan bli opp til 10 m høyt og 40-80cm i diameter på solvarme, lune steder med næringsrik, løs og dyp moldjord. Kristtorn tåler skygge og vokser spredt i furuskoger og edelløvskoger, men blomstring og bærsetting skjer bare når lyset slipper til. Treet tåler saltpåvirkning og finnes ofte i strandkratt. Kommuneblomst for Lyngdal. Kommuneblomst og kommunevåpen for Stord kommune. Europeisk Kristtorn; hannblomster over, hunnblomster under (bladene skåret for å vise blomstene) Kristtorn er Norges eneste eviggrønne løvtre. Stammen er opprinnelig grønn, men blir grå til lysebrun ettersom den vokser. Bladene er 5-8 cm lange 4-5 cm brede, dypgrønne, stive, tykke og læraktige, og har skarpe torner i bladkanten. De vekselvis motsatt, og hos eldre trær mangler ofte tornene. Hann- og hunnblomster utvikles på hvert sitt tre; Blomstene er hvite med fire viker og sitter i bladhjørnene. På blomstrende grener mangler ofte tornene unntatt i spissen. Et fåtall trær setter både hann- og hunnblomster. Frukten er et rødt kulerundt bær som er 6-10 mm diameter og inneholder fire frø. Selv om bærene modnes senhøstes er de svært harde og bitre og spises ikke av fugl før frosten har gjort dem mykere. Bærene er giftige for mennesker. Under bakken har kristtorn en tykk pælerot som går dypt ned. Smårøttene er sammenfiltrede og ligger rett under overflaten.

*Kilde: Wikipedia

 

 

Jeg hører masse smaskelyder oppi bakken… “Hug a tree!!” sier Lilli…… Ja, hug… ikke kysse med det.. men kan umulig være så feil likevel.             Alt handler om kjærlighet! 

 

 

“Kom nå, vi må videre!”

 

 

Vi når en ny topp, og det er så flott lys der sola såvidt trenger gjennom disen!

 

 

Pose & Jump!

 

 

Vi møter nytt skilt, og vi tar veien mot Helleviga

 

 

Lilli kommer plutselig på noe og må fikse det asap!  Der og da tenker jeg… Hva gjorde vi før telefonen.. før internett og messenger og Vipps… Og blogg?? 

Og så kommer vi ned rett bak der jeg hadde ladestasjonen..

 

 

 

 

Og vi kommer til klatrestativet… jeg kan ikke la være… jeg må jo…

 

 

Grasiøst… neiiii….

 

 

Men så fornøyd! 

 

 

“Kan du stå på hendene Siv? Inntil det treet?”  Sier Lilli. 

Jeg glemmer noenganger at jeg er 43 år, eller.. ikke bare noenganger… ganske ofte. Men det er er herlig å være litt leken! Og prøver… 

 

 

 

Forsøk nr 1 gikk ikke helt etter planen…

 

 

“NÅÅÅ!!! FORT DÆ!!!!”  Jeg kjenner at jeg er så stolt! Og at tyngdekraften ikke jobber med meg…

 

 

 

Nå Lilli, er det Wine O`clock. Tid for rast ved sjøen før vi drar hjem!

 

 

Vi koser oss, kjaser og etterlater kun minner som viskes bort, men foreviger dem digitalt! 

 

 

-Med Lilli på slep…

 

 

Tusen takk for turen Lilli!  Denne flotte dama er 16 år eldre enn meg og er helt rå! Hun er en fryd og en glede å være på tur med! Dette stedet er verdt å besøke om ikke du har vært her før! Ta med bestemor og puddingen, grillmat og badetøy til sommeren. Eller bare slå ihjel noen timer ute. Det handler først og fremst om å komme seg ut! Høre bølgesus, sjøluft og drømme seg bort til der man ønsker å være…. 

Dette er terapi, og det koster ingenting! 

 

 

#helleviga #søgne #sørlandet #tur #utpåtur #turblogg