Badstufjellet, Lillesand

Denne dagen var jeg inne på Ti på Topp-turmål, og så kom denne rakkeren opp.

“Dette er en idyllisk tur i Høvåg som er ukjent for mange turglade sørlendinger”

Da trigges jeg.

*”Store deler av turen følger du steingjerder, og det er mange tegn på gammel bosetting. Her var det flere husmannsplasser før i tiden. Det er også et rikt dyreliv i området, med både ravn, hjort og bever. Noen badstu har det aldri stått der oppe, derimot i dalen like nedenfor. Gårdene på vestre Vallesverd hadde nemlig en badstu- også kalt kjone-til tørking av korn. Grunnen til at badstua ble plassert såpass langt ute av lei, var brannfaren”

*Kilde:fvn.no

 

Vi gikk for Ut.no sin beskrivelse, og turkartet under her viser det. Men jeg tenker at du bare tar gamle E18, parkerer ved veien der ved krysset til Høvåg (og bronseplassen) og starter derfra.

 

 

Så da parkerer du i krysset her.

 

 

Så krysser vi veien og går oppover litt..

Det er ikke skiltet, men du tar inn til venstre her etter 50-100 meter.

En liten stigning i starten, og så ser du rødmerket og lett sti oppover.

 

Med en antilopes eleganse passerer jeg hindre på veien….

 

Og nydelig skogssti følger..

 

Gammel husmannsplass. Gøran syns det er utrolig spennnende…

“Sjukt mykje skog på sørlandet….!”

Og så må han ta bilde av en rot…

Og en sprekk… han har en egen intern humor ang dette..

Vi kan dingle over små bekker…

og angre etterpå..

 

Og plutselig var det stopp… med brillene på nesa ble Gøran stående…

“Hva soser du med?” roper jeg!

 

 

Han tok bilde av denne….

 

Og brukte ca 25 minutter på å komponere denne snappen…..

“Det er jo ikke E.T.” sier jeg. “Det er Sid!”

“Hæ? Sid?” svarer han.

“Ja, det der murmeldyret i Istid… eller hva slags dyr det er… Sånne som sover mye. Som er like trøtte om klokka er 09.15 eller 21.15.. litt sånn som du egentlig… Har du ikke sett han??”

“Åja!.. Jo kanskje.. syns den ligner E.T jeg.”

“Nei, det er Sid”  svarer jeg..

 

Lar folket bestemme…

E.T

 

Sid

 

_Jepp. Alle er enige om Sid.

 

Nå må vi gå…

Flotte glatte svaberg

Og Gøran er så sykt flink på å “Påose”..

Gjennom steingjerder..

Og følge piler…

Og kommer opp til en deilig utsikt!

 

 

Skriver oss inn i boka!

Gøran prøver ta selfie av oss, men jeg har andre planer..

se på trollet..

Dette er dagen jeg ikke er på mitt mest stæsja, for å si det sånn, og prøver egentlig å unngå for mye close-up…

Kvikk-lunsj tar seg mye bedre ut!

Æ fryser.. vi må gå…

Vi fortsetter videre for å ta runda rundt ned.

Gøran er så sykt mye bedre på å “påose” enn meg.

 

Må se om vi er på rett vei her…

Det er vi!

Så er jeg varm igjen og jakka tas av igjen for 3 gang…

Utrolig flatt og fint å gå her…

Og Gøran er så utrolig flink på å “påose”…

 

Små broer..

 

Her kan man velge å ta den lette, eller den enkle veien.

“Tar du tømmestokken, Gøran?”

“Klart det!” svarer han.

Det gikk bra…

 

Så fortsetter det på slak fin sti nedover

 

 

Gøran er så sykt flink på å “påose”..

Og plutselig er vi nede igjen..

En nydelig tur som passer alle!  Tar ikke lange tiden, og deilig turterreng!

Her hoppa Gøran høyt! Han trodde det var en hoggorm-unge.

“Nei det er ei slæve” sier jeg. De er kjempesøte. En firfisle uten bein.”

“HÆ?” “SLÆVE?” har jeg aldri hørt om.. sånne fins ikke på nordvestlandet…

“Stålorm” er visst den riktige betegnelsen. Denne karen lå helt stille. Så ut som han hadde spist. Og koset seg i sola.

 

En deilig liten tur som passer alle!!

 

Tur-Siv med Gøran som “påoser” så fint på slep!

 

 

 

 

 

 

Prestheia-Kvarstein

Jaja.. Med friskt mot ville vi “Labbe fra byen og hjem” over heia.

Fikk min sønn til å kjøre oss ned til Sødal, og opp de bakkene der, der startpunktet for en av løypene i Prestheia er.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det blir svært få klyvninger, og mer jevnt terreng på veien da vi starter i et såpass høyt punkt. Så dette blir en fin og lett tur…

 

Været er upåklagelig, og det samme er humøret!  .. i starten.

Det er “for” fint å gå her, og vi gleder oss til litt skogsstier.

Men bilder må tas.

 

Vi har ikke noen spesiell plan på ruta, annet enn å bare følge skilter mot Lomtjønn, via den Omvendte båt og Skråstadvarden på vei nordover mot Vennesla. Også med litt hjelp fra gps om det skulle være tvil..

Observerer at det er mye karter på blåbærlyngen! Det blir digg å plukke om det blir noe av!

Åjøsses, det er jaggu fotoboks her..

Best å holde jevnt tempo..

Der var det litt oppover, men det går fint!

Kommer kjapt inn på fine stier igjen. Og går på kryss og tvers, frem og tilbake på stier her….

Ja må jo innom Vaffelbua. Bua som kostet en del å snekre opp, men aldri har åpent.

“Den var flott, men nå går vi videre” sier jeg…

“Videre? Vi må jo bak og se på utsikten!” Sier Gøran.

“Utsikt?” sier jeg.. Vi er jo langt inni skauen..

“Ja, det er det bak her. Du er helt utrolig! Det er som å si at du har vært på Grand Canyon, men du fikk ikke med deg utsikten!” sier Gøran og ler…

“Ja den var jo formidabel, og absolutt sammenlignbar!” svarer jeg.

“Kan vi gå nå?”

Da er det den omvendte båt som står for tur. Jeg har aldri gått denne veien, bare opp fra Skråstad, og den er god og bratt, så tenker at det er nok litt slakere terreng herfra.

Litt småbakker bare, så det begynner bra!

“Helt utrolig mye skog det er her på Sørlandet.” ytrer Gøran. Igjen. Men sånn er det det når han har bodd og er oppvokst på nordvestlandet, der det høyeste treet i utmarka er dvergbjørk, og det høyeste treet i fylket er epletreet til farmor som har stått siden sent 1800 tallet.

“Det er i hvertfall lunt her” sier jeg. Merker svært lite til vinden.

“Hvilken vind?” sier Gøran. Det er også andre vindforhold han er vant til.

 

“Men i svarte da.. ”

En god del stigning ble det jaggu herfra og, selv om ikke likt fra Skråstad.

 

 

Så kommer vi opp og tar en liten kafferast i sola! Masse folk på tur i dag!

Og banan.

Denne gang får jeg med meg snik-snappen, og pynter litt på.

 

Så går vi videre mot nord og Skråstadvarden.

 

 

Kapott tre.

Her har noen dekorert skiltet. Ser du fuglen? Kult!!

Så var vi igjen etter litt klyvning på Skråstadvarden. Null utsikt, ikke særlig vakkert sted, men sjekka inn.

Sagevann må vi følge skilter mot nå.

Her stopper Gøran opp og begynner høytlesning.

“Ta bilde av det, jeg fryser, jeg må gå!” Etter å ha svettet litt i bakker på vei hit, kjenner jeg at jeg blir fort kald når vi stopper opp.

“Fryser?? Du må jo være sjuk! Jeg svetter!” sier Gøran.

“Good for you.” svarer jeg og tramper videre ned i litt lunere omgivelser.

Så er det myr. Myrterreng i stor skala.

“Ka du såg no?…. åja. Va det ein blomst igjen…..” sier Gøran.

 

 

Glattetre.

Herfra og så og si resten av turen var det bare hogstfelt.

Svært lite å ta bilder av..

“Sett deg på stubben, så tar jeg bilde” sier Gøran.

“Får flis i fua…” gidder ikke…

“Sjå her no!” sier han og klarer å klatre opp på en som er like høy som han..

Bra jobba. Kom ned nå..

Vi fortsetter i det uendelige på hogstfelt, der stien er så og si utvisket, men de har spart disse stubbene med røde prikker på, så vi holder en viss peiling på at vi er på riktig vei..

Inntil… Vi oppdager på gps at vi er i retning Justvik om vi fortsetter. Og Gøran sier “Er du klar for litt off-pist?”

Det er altså ski/alpin-språk for å kjøre utenfor løype..

“Javel….?”

“Iflg gps så må vi gjennom her….”

Dette har jeg hørt før, tenker jeg…. og drar umiddelbart opp traumer fra turen til Rogeheia…. (har blogget om tidligere)

Og så forsvant han i et forrykende tempo gjennom myr, lyng og kratt.. Jeg angret stort på at jeg valgte bukser som ikke rakk ned helt til ankelen i dag.. Det var ikke dette jeg så for meg..

Omsider er vi back on track, og jeg er ikke i storslagent humør. Jeg har oppripete legger, er svett og kald om hverandre, og kjenner at godt over en mil i oppogned-terreng begynner å kjennes i lår og legger.

“Smil, Siv!” sier Gøran.

Og jeg smiler…

Så er det nedover.. og nedover… og jeg stolpret meg nedover i nøyaktig samme stil som du ser her…

Så er vi nede på grusvei igjen.. på Kvarstein.

“Ser du Jokeren, Siv?” spør Gøran

“Har sett han hele turen…” svarer jeg.

Men der er målet. Helt der nede med de 4 spisse mønene ved hovedveien..

“Nå kan du skryte av at du har labba fra byen og hjem!” sier Gøran.

“Ja i morgen..” sier jeg..

Endelig hjemme. Gidder ikke dette en gang til.

 

Men det er i hvertfall gjort! Om ikke dette var en av de fineste turene, så har jeg labba fra byen og hjem over heia.

 

Tur-Siv, med Gøran sporadisk på slep.

Ørnenapen, Setesdal

En ting å si om denne turen… WOW!

Jeg har egentlig konsekvent og ukritisk holdt meg til Ut.no sine turforslag, men denne kom jeg over da en venninne la ut bilde på instagram, og jeg tenkte, DER skal jeg!

Ørnenapen.

Sørlandets/Setesdals Trolltunge sies det,

Jeg har vært både på Trolltunga og på Preikestolen, men føler kanskje dette er litt mer Preikestolen enn Trolltunga, men det er ikke opp til meg å avgjøre hva som er riktig.

Uansett en fabelaktig tur i vidunderlig april-vær!!!

Jeg sleit litt med å finne tur og veibeskrivelse for å finne denne, googlet en del, og fant omsider en beskrivelse der som forklarte denne veien. Jeg forstår at det også er en annen vei opp, men den fant jeg ingen info om.

 

Jeg starter med litt “data”. Jeg glemte sette på appen over målt tid og avstand på vei opp, så satte den på på vei ned, uten at det er en fasit i seg selv.

Du må nok regne 10-15 min mer på vei opp, da det er en del stigning, spesielt i starten. Selv om vi ikke akkurat løp ned, så gikk vi jevnt, stoppet og pratet med folk på vei opp som lurte på hvor langt det var igjen der de hadde med seg små barn med lite inneboende motivasjon, for å si det sånn..

 

Veibeskrivelse er for meg særs viktig.

Vi kjørte fra Vennesla, og tar veien mot Evje. Du kjører forbi Evje og videre oppover. Når du kommer til Fånefjell-tunnelen, kjører du gjennom den, og fortsetter et minutt eller to, da tar du av på første mulige asfaltert vei til høyre. Lauvdalsvegen.

 

 

Der kjører du et lite stykke, før du tar opp til høyre igjen på Nautedalsvegen. (Privat vei)

 

 

Den veien følger du oppover og oppover til du kommer til en bom. Bommen sto åpen da vi var der, og det var traktortrafikk ut og inn. Du kjører ikke forbi bommen.

 

Rett nedenfor bommen står det skilt om parkering forbudt. her var det flere biler parkert, og gitt blanke i det skiltet. Sånt gjør ikke vi, og det syns jeg andre burde respektere og. Så vi kjørte nedover litt igjen, og parkerte ute av veien.

Grunneier kommer med oppfordring til alle som ønsker gå på tur, om å parkere ved det gamle bedehuset på venstre side av veien midt i bygda.

pga økt trafikk her, begynner antall biler å bli et problem for gårdsdrift da store kjøretøy skal klare å komme frem på i utgangspuntet veldig smale veier. Det må respekteres.

Så startet vi på en gåtur langs en grusvei oppover.

 

 

Ikke noe å si på utsikten disse gårdene har heller..

 

 

 

Du fortsetter grusveien oppover, gjennom bommen et lite stykke.

 

Når du kommer hit, må du være litt obs.. Vi hadde to jenter foran oss, som vi regnet med visste hvor de skulle, og de smatt inn denne litt skjulte veien inn i skogen til venstre her.

Løypa er ikke merket, så du må nesten vite hvor du skal.

 

Så da fulgte vi etter der, da jeg fint kunne se for meg at jeg hadde fortsatt videre på grusveien, selv om for Gøran var det opplagt at det var inn der… (yeah, right…)

 

 

Jeg er så begeistret av å være på tur. Vi er nå inne i en tid som har et eget begrep “Korona-tider” der jeg er permittert siden midt mars, har lagt på meg x-antall kilo og er jevnt deprimert over livet. Og lykke er å komme seg ut på tur de dagene som byr på slikt vær og sjelefred som turer i naturen gjør med ett stykke fordervet sinn.

 

 

Vi går innover en koselig skogsti her..

 

Sola varmer, men det er litt vind, så det er nydelig turvær.

 

Gøran tar igjen et snik-bilde, og jeg leser ut fra dette at han sier som tekst: ” Nå peser hun fælt, tjukkebolla! Dette trenger hun!”

 

Jada, halleluja.. så starter vi stigning.. Og jeg tenker at dette trenger jeg så inderlig sårt, selv om det gjør litt vondt. Vi går i jevnt tempo og drar innpå jentene foran. Og det er en motivasjonsfaktor i seg selv. Vi slakker litt av, for veivisere er egentlig greit å ha i en umerket løype.

 

Da ryker jakka. Kjenner pulsen stiger, vinden er borte, og jeg blir god og varm!

Ett eller annet nydelig menneske har laget pil i steiner på hvor man skal gå! TAKK!!

 

Gøran knipser bilder og gjør det han har fått beskjed om for at det skal bli en fullverdig blogg. Ellers hadde han ligger laaangt foran meg. Glad for at han tar oppgaven seriøst.

Det er ekstremt våte partier innover. Gode og vanntette fjellsko er absolutt å anbefale!

Men terrenget er fint, og variabelt! Man nyter hvert sekund!

Rester av vinteren ligger igjen i høyden i skyggepartiene, og begynner å bli nokså råtten nå.

 

 

“HUG A TREE” er det noe som heter.  “hug a tree-the evidence will make you feel better” selv om jeg tenkte at dette treet trengte ekstra omsorg. BTW det fins en egen “hug a tree”-day. 30 april. Oppfordrer alle til å gjøre det og poste det!!

 

Og når vi kommer opp mot toppen, må man jo stoppe opp og se litt på omgivelsene.. se da.. vår og vinter møtes…

 

Det er aldeles nydelig.. fuglekvitter, duften av skogen, stillheten og vindens sus i trekronene… kan man ha det bedre da??

 

 

“Det gikk en gjøk på stien og hørte skogens ro… .KO-KO!”

 

Man må ta det med røttene.. akkurat som etterveksten….

 

One giant step for mankind…

“ka… i?”

Og plutselig åpenbarer det seg….. gjennom skogen hva som venter…

ÅH! se!!

“Nei, vi må ned her til høyre!” sier jeg. Det er her det er!

Og der er det…. virkelig!

Se på dette!!!

Obligatoriske bilder tas..

 

Og en dude på toppen spør om han skal ta bilder av oss, og da er vi ikke vanskelige… Finn sted nå!

 

 

Har med en monkey…

Mens jeg går for lotus..

 

Vi fant oss et sted i solen med utsikt, spiste litt mat og filosoferte over livet, planlegger hengekøye-tur hit til sommeren.. For et nydelig sted!

 

 

Takk for en vidunderlig tur! Kortreist og lite krevende!

Prøv du og!

 

Tur-Siv, med Gøran på slep.

 

Følg meg gjerne på facebook, Tur-Siv 🙂

Ansteins fyr, Flekkerøy

Da ble det plutselig mye fritid til overs på undertegnede, og da får man tid til å gå på turer igjen og ikke minst blogge.

Deilig er det da når det endelig kommer sol og en vår i anmarsj! Så man glemmer litt at man er permittert, og hvorfor det ikke er vanlige hverdager lengre.

Dette er en tur jeg varmt vil anbefale til alle! Superfin!

 

 

Helg er det også, så da måtte vi finne en tur! I dag ble det Flekkerøy og tur til Ansteins fyr.

Igjen er det UT.no som hjalp meg med dette valget.

Turen er på ca 3 km tur/retur og går i lett terreng.

https://ut.no/turforslag/116957/tur-til-ansteins-fyr-flekkery

Når du kommer ut av tunnelen, tar du opp bakken til høyre i rundkjøringen, og fortsetter et stykke innover. Var ikke superlett å finne parkeringsplass eller nøyaktig startpunkt på turen, da det var veldig smale veier, og få ledige plasser å sette bilen, da det naturligvis var mange mennesker ute i samme ærend på en dag som dette. Men etter å ha fulgt gps på kartet som lå på UT, så fikk vi styrt oss inn på riktig sted.

 

 

Så fant vi stien! Nydelig skogsti innover.

 

 

Og siden dette da er en tur som kan regnes som lett fremkommelig og lite krevende, så stilte vi begge i vanlig hverdagsklær og joggesko.

 

 

 

 

Kommer til en port, med et skilt som forteller litt om hva som kan møte oss, og siden jeg i dag har lagt svært lite arbeid i å dempe krøllene, så måtte jo kommentarer om en mulig artsfrende i villsauen. Jeg er derimot ikke sky og kan gjerne forstyrres!

Har du hund, må denne holdes i bånd hele tiden, hele året!

 

 

Gøran har en tendens til å sette opp tempoet, så det var nesten så jeg skulle tatt på joggebuksa og svettebånd, evt løpeklær uansett hvilken type tur man er på når man er sammen med han. 🙂

 

 

 

“Er det noe du skal rekke?” spør jeg.

“Ka, i?”  svarer han.  (så kan dere som ikke kjenner dialekten fundere på hva han sa der.)

 

 

Gjennom skog går første del av turen, før det åpner seg mer opp og landskapet endrer seg fullstendig.

 

 

Og man kan se sjøen..

 

 

 

 

Stopper opp og nyter litt sol og sjøluft.

 

 

.. Før han får los, og skyter avsted igjen..

 

 

 

 

Jeg får komme meg foran og styre litt…

 

………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Her er det fine små bukter og superfine badeplasser. Må være herlig her på en varm sommerdag!

 

 

 

 

 

Hva er dette da?

 

 

Gamle murer og kanonstillinger fra krigstid står rundtomkring, så det er litt av hvert å utforske for nysgjerrige sjeler her.

 

 

 

 

Se så blid!

 

 

Siste etappe og fyret skimtes i det fjerne.

 

 

 

Blåser ganske friskt denne dagen, og enda mer jo lengre utpå vi kommer. Så da er det bare å bardunere krøllene inn i lua.

 

 

 

Det er ikke store fyret, men det har stått støtt siden 1904.

 

 

 

 

Ved fyret er det satt opp en stor benk, der man kan slå seg ned og spise en evt nistepakke om man har med seg det.

 

 

 

 

Vi slo oss ned litt nede i berget, der det var mye hyggeligere og lunere.

Dette er en tur som passer alle! Ikke særlig greit for folk på krykker eller med vogn, men ellers er det lett fremkommelig, med gode og tydelig sti.

 

 

Tur Siv, med Gøran tidvis på slep.

 

 

Øyhopping Ny Hellesund

Denne gangen snublet jeg tilfeldigvis over et arrangement på facebook i regi av Høllen Båtruter sin Facebook side. Der det sto: “Familiesøndag på Kapelløya/ Helgøya i Ny Hellesund.”

(Det legges jevnt og trutt ut nye turer med øyhopping her, så det er bare å gå inn på Høllen båtruter sin facebookside og melde deg på neste, dersom du får lyst til å være med!)

Jeg tenkte at dette har jeg lyst til å være med på! Gøran var kjempeklar, og Lilli og Mick heiv seg også med!

Grunnet dårlige værmeldinger søndag, ble turen flyttet til lørdag, men det gikk fint!

 

*”Ny Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune, bestående av tre hovedøyer med gode havne og innseilingsforhold.

Øyene heter Monsøya, Helgøya og Kapelløya. Stedet har 10-15 fastboende, mens sommerstid er det yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust”

 

*kilde wikipedia

Sjekk gjerne også: https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/kristiansand/aktiviteter-attraksjoner/utendorsaktiviteter/opplev-skjaergarden/ny-hellesund/

 

Vi hiver oss i bil fra Vennesla med “The Hayes-couple” i baksetet, som blir en ca 30 minutters kjøretur til Høllen i Søgne der båten venter. (Vel, kunne både vært en svipptur på både toppen av Lomtjønn og via Evje om Gøran hadde bestemt ruta, men han er fortsatt å regne som utlending her, akkurat som Mick, men jeg fikk nå styrt han på rett kurs et par ganger han mente han hadde riktig retning.

 

 

Vel fremme blir vi møtt av Julianne som er “guide/skipper/altmulig”

Vi vippser 200,- pr person for turen, og stikker innom Joker på brygga for kaffe og boller

 

 

 

Og vel ombord nytes kaffe og boller sammen med andre duggfriske og opplagte medpassasjerer.

 

 

 

Mick elsker sin kone, men han ønsket ikke noen tunge i øret..

 

 

Vi får bare oppføre oss. Gøran gleder seg ekstra til denne turen, da han ønsker bli bedre kjent i skjærgården her, og på holmer, og har sin egen agenda om hvor vi skal ta tur i båten til sommeren. Han kjører. Jeg sitter på.

 

Da bærer det utover på sjøen i flott lys! Klokka var kl 13.00 da vi reiste fra Høllen brygge.

 

 

Jeg klatrer oppå det høyeste punktet på båten for å ta noen bilder.

 

Gøran storkoser seg og drar en “påose” selveste Tur-Siv kunne misunne!

 

Vi må frem og se og! Kom an!

 

Jeg er generelt en frysepinne, og uansett ulltrøye, Tykk ullgenser, dunjakke, og vindjakke over igjen, syns jeg det var på grensen kjølig..

Så nå kan min mor lure på om jeg er gravid igjen. “Du ser så tjukk ut”

 

 

(For dere som IKKE forsto koblingen her… Jeg er IKKE gravid. Bare ser sånn ut nå)

 

 

Bilde fra “brua”..

 

 

Vi passerer Skarpøya, vi skal ikke i land her. Masse sommerhus og hytter

 

 

Og Monsøya med masse sau…

 

 

Og legger til kai ved det gamle skipsverftet på Kapelløya. Dette er bygget om til ferieleiligheter som du kan leie.

Her får vi beskjed om å “forlate skuta” og gå kyststien over på andre siden av øya, der da båten kommer rundt og plukker oss opp igjen.

 

 

And off we go!

 

 

Her er det sikkert fabelaktig om sommeren for gjester av leilighetene! Og andre besøkende også selvsagt!

 

 

Folk raser avsted, og vi velger å la alt passere og bruke tid på bilder og nyte omgivelsene uten å tråkke i hælene på andre.

 

 

Det er enkel og grei fremkommelig sti, og dette er en tur for alle!

 

 

Litt Kyststi-flørt innimellom….

 

 

Så er det bare å bli med oss på turen med disse bildene på vei over øya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Igjen, hva Gøran hadde laget som tekst her, er uvisst, men jeg velger å tro at han tenker at hun der er aldri i ro, så bilder får bli som de blir..

 

 

Ett lite utkikkspunkt på toppen!

 

Gøran og Lilli setter seg. Mick er ikke så glad i kamera… med mindre han har trommestikker i hendene…

 

 

Og en obligatorisk “på toppen” selfie med min kjære.

 

 

 

Kan jeg, kan Lilli…

 

 

Mick brummer noe på engelsk i bakgrunnen og gjemmer ansiktet bevisst her.

 

 

 

 

 

Neimen! Se der står “skuta” og venter på oss!

 

 

 

 

 

 

Da er det klart for svipptur over til neste øy, Helgøya.

 

 

 

Kystfortet ligger på denne øya og ble kalt “Norges lille Gibraltar” under 2 verdenskrig.

Eller som Mick sa: “Hvis amerikanerene seiler feil og havner her, og tror de er i Syria er we in deep shit!”   (Vi lo. Å vi lo!)

 

 

 

 

Noen har kastet fra seg fredagstrusa her. Og det er for så vidt godt å vite at da er sikkerts lørdagstrusa på.

 

 

 

 

Lilli ber på sine knær. Hun er søt da. Men jeg sa nei.

 

 

Hele øya er i mine øyne en sveitserost med huller og ganger og skyttergraver..

 

 

Jeg smiler av dette bildet..

 

 

 

 

På toppen av øya står de karakterisktiske Hellevardene. Disse ble angivelig bygd av Olav den Hellige, men tyskerene reiv de ned og så ble de bygd opp igjen i betong.

 

 

 

Tur inni fjellet og bunkerere..

 

 

 

 

Lilli lurer på om Mick forsvant nedi en skyttergrav…

 

 

 

“Rattatatata.. tatatata.. rattatatattataa!!”

 

 

 

Det nærmer seg til for grilling, og vi rusler ned til kaia igjen der så godt som alle er på plass ved grillen og pølsene sine.

 

 

 

 

Gøran tar ansvar.

 

 

Og sjeldent har kombo: Prosecco og pølser smakt bedre!!  (om bord i båten)

 

Returen tar vi gjennom Olavssundet.. Sagnet forteller at Olav den Hellige skapte sundet til å dele seg under en kappseilas med sin bror Harald. Som straff risset trollene inn ansiktet hans i fjellet slik at Harald kunne se hvor han hadde reist. Det likte Olav dårlig og han fikk den ene trollkjerringa til å bli til stein.

Seiler du gjennom med egen båt må du derfor passe deg for skjæret Trollkjerringa som ligger midt i sundet, akkurat der trollkjerringa deiset i vannet!

 

 

Det gikk heldigvis bra denne gangen!

 

 

Vel tilbake i Høllen!

 

Takk for en flott tur!! Anbefales!

 

Julianne Og Tur-Siv!

 

 

 

TurSiv med Gøran, Lilli og Mick på slep!

 

Tur til Rossefjell, Grimstad

Ahhhh…. Nytt år, nytt tur-år. Høsten 19 har vært særs fuktig, og når det endelig skumper til med en dag nå på nyåret med fint vær, OG fri fra jobb, var det bare å børste støv av fjellskoa og komme seg avgårde!

 

Dagens tur gikk til Rossefjell.

Turen fant jeg på UT.no https://ut.no/turforslag/115464/landvik-rossefjellet-ved-grimstad

 

Vi tok ikke rundturen, men bare rett til topps og ned igjen.

Det er en tur på 3,3 km tur/retur. Vi tok oss god tid med en god rast på toppen, og brukte totalt 1 og en halv time på hele turen.

Fulgte UT.no sine veibeskrivelser for å finne frem, så om du ønsker prøve deg på denne, bare klikk på linken over bildet.

Du vippser 20,- til nr på skiltet her for parkeringen når du kommer frem.

Vi ankommer nokså tidlig, og da sto det 3 biler her, så det var god plass til parkering. Da vi kom ned sto det mange flere, så det er nok en svært populær tur!

 

 

Da er det bare å “stege” over bommen og gå grusveien oppover et lite stykke!

 

 

Det er kaldt ute, så flere gensere under jakka og stillongs kjente jeg var et godt valg!

 

 

For de mest observante lesere av bloggen min vil nå se at jeg har med et nytt fast turfølge. Jeg og Kjell bestemte oss for å skille lag i fjor vinter, og beklager å ikke kunne bidra med noe dramatikk rundt dette, vi var enige om avgjørelsen og er fortsatt gode venner, så det blir dessverre lite “rosa-blogg” videre rundt det temaet.

Dette er Gøran. Flott fyr fra Nordvestlandet, nærmere bestemt Molde, som har tatt ett stort steg fra fjelltinder der, til mer skog og “knatter” på Sørlandet.

Jeg ønsker å vise han at enhver del av norsk natur har sin sjarm, også nede på palmekysten, så nå starter jeg en liten intro-tur her.

 

 

Vi starter på grusvei i slak oppoverbakke. Utrolig kjedelig terreng å gå, men det er bare et par svinger, så ser vi inngangen til turen, der infoskiltet ligger flatt på ryggen.

Om det er blitt tatt i vannføring etter mye nedbør, kan man bare spekulere om, men det er jaggu ikke umulig!

 

 

Leser kjapt litt om hva som står der…

..Så er det bare å sette fart!

Første del er særs steinete, småglatt naturligvis både pga av temperatur og mye nedbør.

Ja, du må stille opp på noen bilder du au…

 

Så er det bare å traske oppover i sjelden eleganse..

 

 

 

Gøran tillater seg en selfie i bakgrunnen… Hva han hadde lagt på som tekst her selv, er uvisst, men jeg velger å tro at han er helt satt ut av den flotte skogen…

Eller en rosa dissende pesende greie i forkant.

 

 

Etterhvert går det over til mer fast underlag, og det er bedre å gå.

 

 

Vi møter på en mindre heller, der jeg kryper inn i. Gøran mener han er for tjukk til å skvise seg inn.

 

Videre blir det større skog, større trær, og grønnere.

Må si jeg elsker grønne vintre!!

 

 

 

 

Gleder oss til å komme opp i sola og ut av skyggene… Selv om det er flott her.

 

 

Her og der er det merket med gule prikker, men stien er tydelig, så det er ikke vanskelig å holde seg på sporet.

 

 

Det er flott her!

 

 

 

 

 

 

Små bekker…

 

Snart oppe i sola…

 

Dette er litt interessant! Det sto på UT.no litt om dette:

“Dette er restene etter hytta hvor den australske flygeren Eric Quirk oppholdt seg en periode i 1945. Flyet hans ble skutt ned over Hølen i Arendal, men han kom seg velberget fra det.”

Uansett skjebne, så fant han seg et koselig sted da!

 

Like etter dette deler stien seg, og vi tok til høyre for å komme til toppen.

 

 

Gøran lot seg fascinere av denne vridde stammen, og tenker at det må være mye spenn i den rota der.

 

 

 

Vi fortsetter videre gjennom naturens små kunstverk kledd i grønt.

 

 

Og så når vi toppen, og en nydelig utsikt åpenbarer seg!

 

 

 

 

 

Da er det å flekke frem nye sitteunderlag vi fikk av Kenneth og Elin til nyttår, og rigge til en liten camp med bål, kaffe og pølser!

 

 

 

 

Sola varmer litt, men vinden tar en liten demper på hva som kunne ha vært en skikkelig deilig opplevelse. Men jøss da.. det er jo januar.

 

 

Bra pølsebilde!

 

 

 

 

 

Og obligatorisk selfiefratoppen-bilde.

 

 

Etter en stund, pakker vi sammen og slukker bålrestene for å sjekke ut den store helleren på toppen her, der det er kjekt å sitte under i dårlig vær.

 

 

 

 

Den er imidlertid opptatt av et par barnefamilier i samme ærend som oss, med bålkos!

 

 

Ungene sier: “De tok bilde av oss!”

Gøran svarer: “Ja det går rett ut på web nå!”

Mor svarer “Bare husk hæsjtægg ut på tur, aldri sur!”

Så det skal jeg huske!

 

Og når man finner ei “ronse/disse/huske” hengende fra en grein, må jeg jo få lov å prøve! Selv om jeg måtte ha hjelp ned..

En deilig liten luftetur!

Passer alle, store og små.

 

“Go where you feel most alive”

 

Tur-Siv, med Gøran på slep.

Tur til Fuglekjerrane og Fiskevann, strai.

I dag, nest siste dag av 2018, var det på tide å børste støv av fjellskoa, og denne gang tok jeg med meg Birte Lill og Ruth på nytt eventyr!

Jeg prøvde finne et sted i nær geografi, og et sted jeg ikke har vært ennå, og var innom Ut.no appen, for å finne egnet sted. Det viste seg at Ut.no er under type nyutvikling, så det er noe ustabilt å forholde seg til, men jeg fikk fisket frem en screenshot rett før varsel: “Ooops, dette var flaut” kom av veibeskrivelsen, og tenkte det får duge!

Her er i hvertfall linken til noe lignenede av den turen vi skulle ta fra den NYE Ut.no:

https://ny.ut.no/turforslag/bbae52bf-c25c-4bc8-89a4-a289dbb9235a/tur-til-fuglekjerrane-unnlandsheia-og-rypestl-fra-strai-i-kristiansand?fbclid=IwAR0IueBScQQGXSvqvHHKx2LG_kIWrnCAywb_4WPwKXPXNonk9JymouVlkD4

 

 

Jaja, her er vi! Birte Lill (Lilli), meg selv og dette underlige nye tilskuddet, og Lillis faste turvenn, Ruth.

 

Her er screenshot av den “originale” fra “gamle” ut.no

 

Litt oppakning er med! Ved er alltid noe som tar i overkant mye plass, og jeg følte jeg hadde fått festet det tilstrekkelig utenpå sekken. Dette bildet er tatt sekunder før posen med ved smalt i bakken.

Ruth tar bilde, Lilli er hun med cupcake-lua..

 

“hahaha!! håper du fikk tatt bilde av veden på bakken, Ruth!” ler cupcake-lue Lilli, men jeg pakker om på nytt og henger posen bakpå sekken i stedet. Dette gidder vi ikke bruke tid på.

 

Vi finner den “brede” veien etter beskrivelsen og setter fart oppover.

 

I overkant mye bekymring for å skli og falle, og eventuelle påfølgende lårhalsbrudd ble ytret mellom damene på vei opp, så å gå utenfor “løypa” i litt løsere snø, ble riktig spor å følge.

 

Og etter en liten stund når vi “toppen” av bakken.

 

Jeg, som selvutnevnt turleder, tar over teten i turfølget.

 

.. Og blir kontinuerlig “pirket” i overkant mye av veden i Kiwi-posen som dultet inn i “fua” mens jeg gikk…

 

En ny liten topp, og vi begynner å øyne muligheter til å gå litt i sola, selv om vi var litt på feil side av dalen i forhold til lysforholdene i dag.

 

Men vi får nyte godt lys, og det er deilig å være ute  på  tur!

 

“Vis vottene Siv!” sier cupcake-lue Lilli, og jeg stolt kan vise frem nye flotte votter jeg fikk til jul!

 

 

Cupcake-lue Lilli vil også vise sine matchende jule-cupcake-votter.

 

 

Ruth fikk ikke votter til jul…..

 

 

“Nok fjas! Nå må vi videre og finne det Fiskevannet! Begynner bli lei av den posen med ved som slenger bak meg…”

 

 

Vi går videre, og følger lett og god skogsvei.

 

Å gå slik i deilig vintervær og knasende snø under føttene, er helt vidunderlig…

 

“ØY! Sælfi!” roper Ruth.

Vi stiller gledelig opp.

 

“Se der er et vann! Er det Fiskevann?”

Vi regner med det og er superfornøyd over å ha kommet så langt allerede.

 

Så glad er vi, så glad er vi!

 

Vi møter på et varsel om at vi kan bli filmet, men lovnad om at det ikke er mennesker de er interessert i, føles betryggende.

 

“Seeee så fint det er!”

 

En liten presentasjon er på plass:

Ruth og Lilli.

`nuff said.

 

Ruth tar bilde av meg…

 

..som tar dette bildet.

Men så sier jeg: “Nå finner vi camp! Nå er sola her og jeg lei av vedposen!”

 

Jeg spinner opp på en topp og sjekker, og sier at her er det fint!

 

Et tre har veltet, og det kan være fint å sitte på. Og vi tømmer poser for ved, og jeg fyrer opp.

 

Jukser med tennbriketter og lighter, men vi skal ikke overleve her heller, bare kose oss.

 

“Se det!” da er det fyr!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth, og prøver stille seg opp for å få med både seg selv, bål og oss, med diskuterbart hell…

 

Tenkte Brennivin fra Island, setter fyr på pinnene..

 

Ruth hadde med seg tre tykke pølser til grilling, og spikket seg en noe slapp pølsepinne.

 

Jeg er i dyp spikke-konsentrasjon..

 

“Å i heiane å det ryge a det bålet!” sier Lilli som ble varm og tok av seg cupcake-lua.

 

Jeg velger reise meg litt opp for å unngå røyken…

 

Mens Ruth ikke helt ser problemet…

Jeg griller en “spøkelseskladden”-pølse.

 

Og rigger til med litt ost og kjeks. Tur-mat kan være så mangt!

 

På tide å pakke sammen da.

 

Men Lilli må vise den flotte julegenseren sin først.

Vi er enige om at den er veldig flott!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth på returen ned fra campen, og vi poserer!

 

“Men…. der er jo et vann og! Det er sikkert Fiskevann, det er litt større enn det forrige!” sier jeg, og de andre to er enige. Vi hadde visst ikke kommet så langt som vi trodde først likevel.

 

“Det er HER vi tar til venstre på den lille stien!” sier jeg. De andre to er litt nølende, men jeg bestemmer det.

 

“Hopp over bekken!” sier jeg til Lilli

 

Lilli trengte bare å “stege” over, og ventet forventningsfullt med kamera for å sjekke om Ruth kanskje ville bidra med et Kodak-moment. Noe hun ikke gjorde. Alle kom seg tørrskodd over denne markante hindringen i veien.

 

Og her var det utrolig fint å gå langs vannet…

 

 

Stadige “utfordringer” i terrenget og bekymringer om å falle og knekke lårhals melder seg.

 

Så det er best å være forsiktige…

 

Vi kommer oss stadig videre, og mener vi er på riktig spor.

 

Den muren hadde Ruth sett på bilder i forbindelse med denne turen, så da fikk vi det bekreftet.

 

Ett ønske om å bøye bjørka langt nok ned til å henge i den…

 

men fulgte istedet for med opp…

 

Så går vi videre… Forbi det blå huset med stige opp til parabolantennen, fulgte veien videre et lite stykke og finner Eventyrskogen barnehage! VI ER PÅ RIKTIG VEI!

 

Går gjennom portene, og videre på skogsveien..

 

Glade og fornøyde!

 

Så…

 

Når det står: Ta skauveien til venstre for skauveien..” på beskrivelsen, tenker vi, ja da må det være her. Vi tar til venstre.

 

Et tre har veltet over stien, og litt utfordringer med å forsere dette følges av mine to damer…

 

Vi kommer så til en “juletreskog”.

Og ender opp på en topp der stien ikke lengre går videre..

 

“Altså… se her..” vi går igjennom Helga Skautroll sin veibeskrivelse, og bestemmer oss for å gå tilbake likevel og bare følge opprinnelig vei..

 

Og det veltede treet over stien forseres like elegant på nytt..

 

Jeg tar meg en yoga-pose, for å finne styrke…

 

Ruth trenger en banan..

 

Og så fortsetter vi oppover der vi valgte å ta til venstre for skauveien, å heller bare ta skauveien rett frem.

 

Og noen går over, og noen går under nye hindre. Men alltid med godt humør, selv om jeg som turleder og veiviser har fått et skår i tilliten.

 

Nå gjelder det å skjule godt at jeg har et fullstendig defekt indre kompass, og flyte på en porsjon flaks og kjøre hyppige avledningsmanøvre i forhold til turbeskrivelsen fra skautrollet på ut….

 

Vi kommer inn i dype skoger..

 

Men går mot lyset..

 

Så deler stien seg i flere retninger.. Vi skal i følge beskrivelse:”… Ta inn mot venstre/rett frem…” Lilli går rett frem for å sjekke om det går noen sti videre. Noe hun finner og vi vi følger etter, litt småbekymret, men what the hell…

 

Ruth setter fart!

 

Og vi går og vi går… Og etter mye prat om evt redningsaksjoner med helikopter og diverse hører vi biler kjøre og vet vi er på rett vei!

 

Der er skolen! Vi er tilbake! Vi klarte det!

 

Ruta ble på 7,5 km. Man kan se den lille blå avstikkeren fra da vi kom skjevt ut, men ellers var vi jo helt det vi skulle være!

Utrolig deilig tur, med mye latter!

Takk for turen, kjære dere, det var ikke noe som økte pulsen, men lattermusklene mine fikk i hvert fall en god økt!

 

Tur-Siv, med Lilli og Ruth på slep!

 

 

 

“Rampa” Vennesla

Når jeg ikke har tilgang på bil, og heller ikke har storslagne fjell i umiddelbar nærhet, er det slik at man tar det man har, og i min umiddelbare nærhet ligger Venneslas nesten største “tur-klisjè” -Rampa.

Her går jeg ofte. Stort sett samme runde, bare for å lufte nepa litt. Så tenkte jeg skulle dele denne med dere!

 

 

I kontrast mot pannebådet, er det ikke et særlig fjell denne geita skal på, heller ikke Mud-Run, som btw har sin andregangs runde i dag. Noe jeg sååå skulle ha vært en del av igjen, men det ble ikke sånn av ymse grunner.

 

 

Jeg går hjemmefra, her i Fjordparken/Moseidstranda, og følger strandstien videre. Her kan man også parkere, om man haller ikke vil parkere ved startpunktet der løypa begynner. Men det er en liten fin bit å ta med seg om man vil ha med seg litt mer.

 

 

Det er 1 september. Min måned. Lufta er skarpere, og etter en tørr sommer, er høsten også mer tydelig..

 

 

Og som en vind kom denne fantastiske dama i en heidundrende powerwalk i mot meg. Om jeg er Tur-Siv……, everybody…….møt “Yoga-Maggie!”  Og Elvis, hennes skjønne hund.

 

 

Vi slår av en liten prat, før vi går videre i hver vår retning.

 

 

Litt bilder jeg knipset langs elva..

 

 

Det er utrolig fint  å gå her på en fin dag som dette!

 

 

 

 

Så jumper jeg over fenderen. Her, før du kommer til “Bommen” (det røde huset her på Drivenesveien du kan skimte i bakgrunnen) på denne lomma ved veien er det også helt kurant å parkere. Det er her løypa begynner.

 

 

Det er ingen tvil om hvor veien går.

 

 

Innover her.

 

Litt skikk og bruk-oppslag for ferdsel i skogen, er nokså slitt bort, men dette vet vi jo alle som elsker naturen!

 

 

 

Man kommer umiddelbart inn i skog, det blir stille, og man hører kun suset fra bekken…

 

 

 

 

 

Når veien deler seg, tar jeg av mot venstre. På akkurat min tur her, tar jeg mot venstre som huskeregel hele veien.

 

 

Så kommer den første og absolutt bratteste stigningen på veien, men den er ikke lengre enn at det er noe alle klarer. Så her kan du enten ta det rolig, og ta noen pustepauser, eller gi litt på og kjenne litt på pulsen!

 

 

Vel oppe, så blir det flatt og fint et lite stykke innover.

 

 

Jeg holder mot venstre.

 

 

Og går forbi en gammel bakerovn.

 

 

Går videre og over den lille broa…

 

 

 

Og tar etter broa stien til venstre. Du kan også gå rett frem her og komme til en skjønn liten foss og følge en annen rute om du ønsker det. Men på min lufterunde blir det venstre her.

 

 

Stien er lett å følge.

 

 

Og jeg kommer inn i en dyp skog. Det er utrolig fint her..

 

 

 

 

 

Følger sti med disse plaststrimlene.

 

 

 

 

Her koser jeg meg innmari!!

 

 

 

 

Så kommer man litt opp, og det blir ikke like tett skog lengre.

 

 

 

Men høstfargene bader i sollyset. Det er nydelig!

 

 

 

 

Stien vil dele seg, men hold til venstre.

 

 

Kommer du på grusen, så er du på riktig vei. Og i enden der, svinger jeg til venstre igjen.

 

 

Her fortsetter du bare et par hundre meter..

 

 

Så er du fremme..

 

 

En liten advarsel, det er tross alt et sted de hopper i hangglider fra..

 

 

Og utrolig hyggelig at det er satt opp benker og bålplass her!

 

 

Og utsikten er helt innafor! Jeg kan se hjem til kaninburene ved elva..

 

 

Jeg setter meg på benken her i sola, rigger meg litt til med kaffe og godsaker..

 

 

Og til stadighet dukker det opp mennesker på tur, knipser bilder ved rampa før de tasser videre.

 

 

 

Jeg har tenkt å sitte litt, spise “frokost” og drikke kaffe og nyte!

 

 

 

Så går jeg nedover igjen, og går da rett frem i stedet for å ta til høyre, og ned igjen den veien jeg kom fra, selv om det er en hyggeligere rute.

Kommer til “grusvei”. og tar til venstre der og følger den nedover.

 

 

 

Her i bunnen parkerer man også for diverse turer man ville ønske ta. Om det er lysløypa, opp til Moseidvarden, eller andre ruter, så er det litt av hvert å velge i.

 

 

Mens jeg rusler ned bakkene fra Smååsane, og hjem igjen.

Ikke den mest spenstige ruta, men den holder for bare å komme seg ut litt!

 

 

 

Tur Siv, uten noen på slep!

 

 

#rampa #utpåtur # vennesla #turtips #turblogg #ut

2 Korte turer på Drivenes, Vennesla

I dag ble det to småturer som passer fint for barnefamilier, og for de som ikke har ambisjoner om å gå så veldig langt.

Først gikk vi til Engelandsgrua, en kopperkisgruve som kan være spennende å utforske for nysgjerrige sjeler.

Link til turen og veibeskrivelse:

https://www.ut.no/tur/2.15911/

Turen hit er på ca 2 km, tur/retur, og har slak stigning.

ENGELANDSGRUA

Vi parkerer der vi parkerer når vi skal på ski til Naspe!

Krysser veien, og følger traktorveien langs hovedveien.

 

 

Forserer en liten bregneskog…

 

 

Som for noen raver høyere, enn for andre…

“This is a brain-forest, and this is where you go to find a new brain, if you happen to lose the old one..”

Bregne/brain… vet.. den var tynn, men kan funke hos noen..

 

 

Turen er ikke skiltet, så du må følge litt med.. her tar du av til høyre der disse plast-strimlene er festet til trærne.

 

 

Da er det bare å marsjere videre..

 

 

 

Then suddenly it appears…

 

 

Plaststrimle i et lite tre..

 

 

Og en pil! Helt til noen sparker den bort…. Da tar vi på nytt av til høyre et lite stykke.

 

 

Og så kommer vi frem til..

Engelandsgrua (Engeland Grube)

Lagt inn av: Vest-Agder fylkeskommune

Kopperkis-gruve (magnetkis isprengt kopperkis). Her er også innslag av svovelkis. Gruva var første gang i drift fra 1880 og utover og andre gang fra 1905 og utover. Gruvearbeiderne andre gang var Elias Rønningen, Thomas Røynås og Olav Bakkan fra Vennesla, dessuten Kristian Iglebekk, Bernt Vormbrokka, Nils Engeland og Syvert (Sjur) Almen fra Øvrebø, og dessuten Ånen Løyning, Ola Løyning og Ola Bjørndalen fra Hægeland. Og så en ukjent tiende mann som førte malmen med hest og kløv til Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.

Gruvearbeiderne brukte feisel og bor, de brukte dynamitt, og de arbeidde 10-12 timer om dagen. Med feisel og bor kunne de bore opptil 2 m djupt om dagen. Her var bare arbeid om sommeren. De gruvearbeiderne som bodde lengst borte, overnatta i ei brakke som en ennå kan se en 5 x 3 m stor grunnmur etter, på bakken sør for bekken, sørvest for gruva. Gruva består av en 12 m djup synk fylt med vann, og bak denne en 20-25 m lang tunnel med en mindre synk under tunnelgolvet. Øst for alt dette er der en annen tunnel som snart greiner seg i to, og den høyre greina av denne tunnelen er også 20-25 m lang. En svenske prøvde på drift her en tredje gang i 1917. Olaf Ingebretsen: “Kobbergruva i Engeland skog” i “Vennesla Historielag Årsskrift 1992” s. 68-72. Gruva blei muta videre framover 1920-30-40-50-60-åra.

 

 

Ja her må man jo bare inn og se…

 

 

Får holde seg fast så en ikke sklir ut i den grønne “pytten” der..

Lurer på om det er den som er 12 meter dyp… eller

 

 

 

 

Her kan man gå på langtur innover.. Husk lykt!

 

 

Eller om det er denne pytten inne i gruva som er 12 meter dyp…?  Pass på kidsa her inne om de løper på egenhånd.. Hvis de sklir av den greia der, er det litt kjipt om dette er en 12 meter dyp greie…

 

 

Vel… tilbake og se på gruva som ligger litt lengre bort..

 

 

ingen lange ganger innover her, og ingen bunnløse vann heller.

 

 

 

 

Gøy sted å ta bilder!

 

 

 

Utenfor her kan man lage bål og grille pølser, og være på oppdagelseferd i gruvene. Sikkert kjempespennende for småtasser!

 

Så går vi tilbake, og se om vi finner den Naspehelleren med litt festlig historie!

 

Her er løypa over turen til gruva.

NASPEHELLEREN

 

Så er det tilbake til parkeringsplassen igjen, fortsatt på andre siden av veien, og ta turen opp ved skiltet i bunnen her.

Link til turen er her:

http://www.ut.no/tur/2.17474/

 

 

Det er knyttet flere sagn til helleren. Temaet er det samme i alle, men i flere varianter. Her eren variant som ble trykket i bladet “Agder” i Flekkefjord rundt 1880:

 

“I Drivenes Buskog er en stor Heller, som siges at skulle have tjent til Hus for tre Røvere,der herunder indrettede sig for længere Tid. Røverne hed Nasbø, Kjaave og Vaule. De havde fanget en Pige, som skulde koge Maden for dem. Engang blev de forlegne for Gryn. Pigen skulde da afsted for at laane paa Drivenes. Da hun havde faaet Grynene, spurgte man hende, hvor hun var fra. Hun svarede dem, at det turde hun ikke sige, men hun vilde lade Gryn falde ned efter Veien, saa kunde de selv se, hvor hun var fra. Et Par Dage efter samledes nogle Mænd for at lede efter Veien til det Sted, Pigen var fra. De kom til Helleren og traf Røverne. Da disse saa, at der kom slik en Mængde Mennesker, blev de rædde og vilde fly. Nasbø tog et Pengeskrin og sprang lige paa et nærliggende Vand, der efter ham kaldes Nasbøvandet. Kjaave løb paa et andet Vand og druknede. Vandet fik efter ham Navnet Kjaavvand. Vaule tog afsted hen til en Aas og hængte sig. Aasen fik derfor Navnet Vauleaasen.”

(Kilde: Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt af Joh. Th. Storaker og O. Fuglestveit.)”

 

Vi registrerer at opplevelsen av denne slake bakken opplevdes som mye brattere da vi gikk på ski her.. Sier vel nok om skiferdighetene da.

 

 

Ja fortsette rett frem!

 

 

Så kommer vi ned til vannet..

 

 

 

Fortsetter rundt svingen, og til enden av vannet.

 

 

 

Der går en nesten usynlig sti opp til venstre, men vi hører bekken oppi lia der, og vet da at det er riktig sted.

 

 

Gjennom her ja..

 

 

 

Og så er det tid for #hugatree

 

 

Litt i tvil om det er tipi-skjelett , eller Blair Witch rester som står rundt forbi her, men går for det førstnevnte…

 

 

 

Her kan man leke røvere, høyt og lavt.

 

 

 

Bålrester vitner om tidligere lek og aktiviteter her og.

 

 

Næh… får rusle hjem igjen.. er noen komper som skal mekkes til middag.

 

 

 

Her er løypa til naspehelleren. Kort og grei tur det og!

Supre turer å dra med seg barn på som vil utforske spennede gruver eller leke røvere under helleren.

Ble ikke svett i dag, men fikk da luftet seg, og det er jo godt det og!

 

 

 

 

 

 

Mannen, Frænavarden, Tusenårsvarden

Trollveggen, Kongen og Mannen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

Mannen

Mannen er et fjell over Lyngheim i Romsdalen, i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 1 294 meter over havet. Mannen har en særegen tindenål. Formen kan minne om en enorm gås som sitter og skuer ut over dalen. Andre assosierer formen med bokstaven Z. Den kan sees fra dalføret.[trenger referanse

Lokalt omtales tindenåla som er Mannen, mens fjellområdet omtales som Børa-platået. NVE omtaler Mannen som en del av Børa.[4] Kartverket omtaler Mannen som et fjell. Den ligger innenfor Reinheimen nasjonalpark.

Myndighetene frykter at et stort fjellparti vil rase ut, en mindre del, kalt Veslemannen, var i oktober 2017 i rask bevegelse

*kilde: Wikipedia

Igjen kjøres Trollstigen, men nå et lite stykke videre forbi parkeringen. Ikke så mye lengre, knapt en kilometer, så parkerer vi langs veien i en lomme.

 

Og til en forandring så går førstedelen og mesteparten av turen på ett slakt terreng innover.

 

Jeg starter turen med å snuble i en stein og lande langflat ut på bakken. Og min særegne evne til å le av meg selv, hørtes nok et stykke ned i dalen.

 

Utrolig fint å gå her!

 

Flere velger tur til Mannen denne dagen!

 

Grei skilting og sti her!

 

Inntil vi går over på ur… som vanlig.

 

Fjellet er ustabilt og en frykter et større ras, opp mot 100 mill m³. Fjellet har siden 2009 vært overvåket av Åknes/Tafjord beredskap IKS. Det ustabile partiet er om lag 3 km. I 1941 falt spiret «Brura» på toppen av Trollveggen ned og etterlot en sky av steinstøv i Romsdalen.

 

Og langt der borte kan vi se Mannen på toppen..

 

 

Og vi passerer Alnes-vannet og fyller drikkeflaskene med vann.

 

Nærmer oss toppen..

 

Og treffer noen på vei ned.. undrer litt på hva disse slangene brukes til..

 

Litt ur må selvsagt forseres på veien opp..

 

Og vel oppe er det som en base med målestasjoner og utstyr, således forlatt men sikkert overvåket.

 

Litt sprekker i fjellet her og der.

 

Men utsikten skuffer ikke!

 

Et mulig delskred på 2-3 mill m³ kan komme til å krysse dalbunnen og ramme bebyggelse, jernbane og europavegen, E136. Elva Rauma kan også bli demmet opp med avbrudd og fare for flom.

Høsten 2014 observerte geologene tydelig større bevegelse i fjellet. Det er svært følsomt for nedbør, og ved slutten av oktober ble flere hus evakuert og togtrafikken på Raumabanen innstilt. Den 3. desember fikk beboerne i området flytte hjem igjen, etter at bevegelsene i fjellet hadde stabilisert seg. Sjefgeolog Lars Harald Blikra mente mye av dramatikken rundt rasfaren i Mannen var medieskapt. Høsten 2017 ble beboerne igjen evakuert etter at farenivået ble satt til «rødt» etter at det ble registrert bevegelser i et mindre parti på omkring 120 000 m3. Myndighetene forsøkte å tilføre vann i sprekken for å utløse raset uten umiddelbart resultat. Bruk av sprengstoff ble ansett som for risikabelt. I 2018 ble forsøket på å utløse ras ved å tilføre vann oppgitt. Det ble 15. Oktober 2017 målt over 30 cm bevegelse på ett døgn, som er det meste siden målingen tok til i2014.[11]Hovedfeltet på opp mot 3 millioner m3 beveger seg et par centimeter i året.

 

 

 

 

 

 

Ikke så mye å skryte av på toppen, men er i hvertfall oppe!

 

Der står jo mannen!

 

Mannen må jo bestiges!

 

Lett..

 

Så må du ta bilder!

 

Hilser fra Mannen!

 

Sitter på Mannen!

 

Ligger på Mannen!

 

Så rusler vi ned igjen!

 

Da har jeg i hvertfall vært her! Før den evt skulle finne på å falle. Om det skjer i min tid eller ikke er ikke godt å si, men nå er den sjekket av på lista!

Gøy var det!

 

Tusenårsvarden og Frænavarden.

 

Og så er det tid for solnedgangstur med ei som gjerne blir med i bloggen min…

 

MØT MIN KUSINE ANJA!

 

Ja, vi er tydeligvis i familie!

 

Anja og lille Pondus var klare med mye godt i sekken, og gledet seg over å kunne ta meg med på solnedgangen på Frænavarden. En tur via Tusenårsvarden. Denne ligger så og si i bakgården hos Anja, så det var bare å tasse avsted rett ut av døra!

 

Sola skinner, og det er nydelig å gå!

 

Tusenårsvarden erobres etter litt bakketrening opp igjennom skogen!

 

Vel oppe…

 

Og det er nydelig utsikt over den blå byen, Molde.

 

 

 

Vi fortsetter i vakkert turterreng videre mot Frænavarden..

 

Pondus er særs glad for en skikkelig tur sånn på kvelden!

 

That moment…

 

Anja skryter hemningsløst over hvor vakkert det er her, og at det ikke fins vakrere sted i verden enn Molde. Jeg kan jo ikke si meg uenig i det, her jeg går i disse omgivelsene..

 

 

Vi er kusiner, og deler både humor, fakter og turglede, men Anjas oppfatning av hva som er “høyt ned” (som hun bestemt mente det var her) er det defekt gen.

“Jeg kan ramle ned! Jeg kan dø!”  sier hun.

“Du kan ramle ned. Og du kan få et skrubbsår.” svarer jeg.

 

Solnedgangen er i gang, og vi når vel toppen i 22.30-23.00-tiden.

 

Og det er aldeles nydelig lys…

 

 

 

 

 

Vi rigger oss til, og pakker ut av sekker…

 

På menyen er bobler, kaffe Baileys, sjokolade og deilige “småretter”  Den dama kan rigge til solnedgangstur!!

 

 

 

En slefie går ut til snap-verden!

 

Pondus nyter også solnedgangen..

 

Og jeg kjører en “påose”

 

Og sola går liksom ikke lengre ned enn dette…. men vi venter litt til…

 

Pondus tar også en “påose” i solnedgangen.. Ikke særlig fotogen, men skal ha for forsøket!

 

 

 

Mens vi sitter her og venter på at sola skal gå ned, får vi besøk av en kar som kommer opp. Vi inviterer han til å slå seg ned hos oss. Vi fniser litt etter å ha tømt Bottega og Baileysen, og kommer lett i prat med han.

Han er veldig åpen og forteller om at han har epilepsi. Men ikke sånn som vi tenker når man får anfall. Han får blackouts og begynner å ommøblere.

Anja er sykepleier og har derfor evnen til å møte slike ting på en mer pedagogisk måte enn jeg, som får fullstendig latterkrampe.

Han forteller at han har flyttet på møbler og pyntet med te-lys , og kviknet til mens han er i sving. Om det er boblene eller Baileysen, eller kombinasjonen av dette, er usikkert, men jeg ler så jeg skriker. Han ler selv, så det går greit.

Han takker for seg og går etterhvert.

Jeg sier til Anja, “Tenk om vi møter på en helt episk ombygd varde på vei ned?” Hun ler, og vi oppsummerer møtet med denne unge mannen som et friskt pust i ventetiden.

 

Nei, klokka nærmer seg ett, og den sola gidder ikke gå ned. Vi kan ikke vente til høsten heller!

Vi går ned. Anja har noe mer på lur i stua.

 

Men en liten innsjekk på skihytta må med på returen!

 

Og det begynner å lysne!

 

Anja deler en liter råsa, da vi velter inn i stua etter turen til en fornøyd Espen (Anjas særs tålmodige mann) som sitter med store øyne i sofaen der vi velter små hylende inn!

Vi ser på musical og ler og synger, og kravler i seng utpå kvisten!

Tusen takk for turen Anja!! Deilig at det fins flere av meg!

 

 

Tursiv på slep..

 

 

#mannen #turtips #utpåtur #molde #frænavarden #tusenårsvarden #turblogg #møreogromsdal