Øyhopping Ny Hellesund

Denne gangen snublet jeg tilfeldigvis over et arrangement på facebook i regi av Høllen Båtruter sin Facebook side. Der det sto: “Familiesøndag på Kapelløya/ Helgøya i Ny Hellesund.”

(Det legges jevnt og trutt ut nye turer med øyhopping her, så det er bare å gå inn på Høllen båtruter sin facebookside og melde deg på neste, dersom du får lyst til å være med!)

Jeg tenkte at dette har jeg lyst til å være med på! Gøran var kjempeklar, og Lilli og Mick heiv seg også med!

Grunnet dårlige værmeldinger søndag, ble turen flyttet til lørdag, men det gikk fint!

 

*”Ny Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune, bestående av tre hovedøyer med gode havne og innseilingsforhold.

Øyene heter Monsøya, Helgøya og Kapelløya. Stedet har 10-15 fastboende, mens sommerstid er det yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust”

 

*kilde wikipedia

Sjekk gjerne også: https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/kristiansand/aktiviteter-attraksjoner/utendorsaktiviteter/opplev-skjaergarden/ny-hellesund/

 

Vi hiver oss i bil fra Vennesla med “The Hayes-couple” i baksetet, som blir en ca 30 minutters kjøretur til Høllen i Søgne der båten venter. (Vel, kunne både vært en svipptur på både toppen av Lomtjønn og via Evje om Gøran hadde bestemt ruta, men han er fortsatt å regne som utlending her, akkurat som Mick, men jeg fikk nå styrt han på rett kurs et par ganger han mente han hadde riktig retning.

 

 

Vel fremme blir vi møtt av Julianne som er “guide/skipper/altmulig”

Vi vippser 200,- pr person for turen, og stikker innom Joker på brygga for kaffe og boller

 

 

 

Og vel ombord nytes kaffe og boller sammen med andre duggfriske og opplagte medpassasjerer.

 

 

 

Mick elsker sin kone, men han ønsket ikke noen tunge i øret..

 

 

Vi får bare oppføre oss. Gøran gleder seg ekstra til denne turen, da han ønsker bli bedre kjent i skjærgården her, og på holmer, og har sin egen agenda om hvor vi skal ta tur i båten til sommeren. Han kjører. Jeg sitter på.

 

Da bærer det utover på sjøen i flott lys! Klokka var kl 13.00 da vi reiste fra Høllen brygge.

 

 

Jeg klatrer oppå det høyeste punktet på båten for å ta noen bilder.

 

Gøran storkoser seg og drar en “påose” selveste Tur-Siv kunne misunne!

 

Vi må frem og se og! Kom an!

 

Jeg er generelt en frysepinne, og uansett ulltrøye, Tykk ullgenser, dunjakke, og vindjakke over igjen, syns jeg det var på grensen kjølig..

Så nå kan min mor lure på om jeg er gravid igjen. “Du ser så tjukk ut”

 

 

(For dere som IKKE forsto koblingen her… Jeg er IKKE gravid. Bare ser sånn ut nå)

 

 

Bilde fra “brua”..

 

 

Vi passerer Skarpøya, vi skal ikke i land her. Masse sommerhus og hytter

 

 

Og Monsøya med masse sau…

 

 

Og legger til kai ved det gamle skipsverftet på Kapelløya. Dette er bygget om til ferieleiligheter som du kan leie.

Her får vi beskjed om å “forlate skuta” og gå kyststien over på andre siden av øya, der da båten kommer rundt og plukker oss opp igjen.

 

 

And off we go!

 

 

Her er det sikkert fabelaktig om sommeren for gjester av leilighetene! Og andre besøkende også selvsagt!

 

 

Folk raser avsted, og vi velger å la alt passere og bruke tid på bilder og nyte omgivelsene uten å tråkke i hælene på andre.

 

 

Det er enkel og grei fremkommelig sti, og dette er en tur for alle!

 

 

Litt Kyststi-flørt innimellom….

 

 

Så er det bare å bli med oss på turen med disse bildene på vei over øya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Igjen, hva Gøran hadde laget som tekst her, er uvisst, men jeg velger å tro at han tenker at hun der er aldri i ro, så bilder får bli som de blir..

 

 

Ett lite utkikkspunkt på toppen!

 

Gøran og Lilli setter seg. Mick er ikke så glad i kamera… med mindre han har trommestikker i hendene…

 

 

Og en obligatorisk “på toppen” selfie med min kjære.

 

 

 

Kan jeg, kan Lilli…

 

 

Mick brummer noe på engelsk i bakgrunnen og gjemmer ansiktet bevisst her.

 

 

 

 

 

Neimen! Se der står “skuta” og venter på oss!

 

 

 

 

 

 

Da er det klart for svipptur over til neste øy, Helgøya.

 

 

 

Kystfortet ligger på denne øya og ble kalt “Norges lille Gibraltar” under 2 verdenskrig.

Eller som Mick sa: “Hvis amerikanerene seiler feil og havner her, og tror de er i Syria er we in deep shit!”   (Vi lo. Å vi lo!)

 

 

 

 

Noen har kastet fra seg fredagstrusa her. Og det er for så vidt godt å vite at da er sikkerts lørdagstrusa på.

 

 

 

 

Lilli ber på sine knær. Hun er søt da. Men jeg sa nei.

 

 

Hele øya er i mine øyne en sveitserost med huller og ganger og skyttergraver..

 

 

Jeg smiler av dette bildet..

 

 

 

 

På toppen av øya står de karakterisktiske Hellevardene. Disse ble angivelig bygd av Olav den Hellige, men tyskerene reiv de ned og så ble de bygd opp igjen i betong.

 

 

 

Tur inni fjellet og bunkerere..

 

 

 

 

Lilli lurer på om Mick forsvant nedi en skyttergrav…

 

 

 

“Rattatatata.. tatatata.. rattatatattataa!!”

 

 

 

Det nærmer seg til for grilling, og vi rusler ned til kaia igjen der så godt som alle er på plass ved grillen og pølsene sine.

 

 

 

 

Gøran tar ansvar.

 

 

Og sjeldent har kombo: Prosecco og pølser smakt bedre!!  (om bord i båten)

 

Returen tar vi gjennom Olavssundet.. Sagnet forteller at Olav den Hellige skapte sundet til å dele seg under en kappseilas med sin bror Harald. Som straff risset trollene inn ansiktet hans i fjellet slik at Harald kunne se hvor han hadde reist. Det likte Olav dårlig og han fikk den ene trollkjerringa til å bli til stein.

Seiler du gjennom med egen båt må du derfor passe deg for skjæret Trollkjerringa som ligger midt i sundet, akkurat der trollkjerringa deiset i vannet!

 

 

Det gikk heldigvis bra denne gangen!

 

 

Vel tilbake i Høllen!

 

Takk for en flott tur!! Anbefales!

 

Julianne Og Tur-Siv!

 

 

 

TurSiv med Gøran, Lilli og Mick på slep!

 

Tur til Rossefjell, Grimstad

Ahhhh…. Nytt år, nytt tur-år. Høsten 19 har vært særs fuktig, og når det endelig skumper til med en dag nå på nyåret med fint vær, OG fri fra jobb, var det bare å børste støv av fjellskoa og komme seg avgårde!

 

Dagens tur gikk til Rossefjell.

Turen fant jeg på UT.no https://ut.no/turforslag/115464/landvik-rossefjellet-ved-grimstad

 

Vi tok ikke rundturen, men bare rett til topps og ned igjen.

Det er en tur på 3,3 km tur/retur. Vi tok oss god tid med en god rast på toppen, og brukte totalt 1 og en halv time på hele turen.

Fulgte UT.no sine veibeskrivelser for å finne frem, så om du ønsker prøve deg på denne, bare klikk på linken over bildet.

Du vippser 20,- til nr på skiltet her for parkeringen når du kommer frem.

Vi ankommer nokså tidlig, og da sto det 3 biler her, så det var god plass til parkering. Da vi kom ned sto det mange flere, så det er nok en svært populær tur!

 

 

Da er det bare å “stege” over bommen og gå grusveien oppover et lite stykke!

 

 

Det er kaldt ute, så flere gensere under jakka og stillongs kjente jeg var et godt valg!

 

 

For de mest observante lesere av bloggen min vil nå se at jeg har med et nytt fast turfølge. Jeg og Kjell bestemte oss for å skille lag i fjor vinter, og beklager å ikke kunne bidra med noe dramatikk rundt dette, vi var enige om avgjørelsen og er fortsatt gode venner, så det blir dessverre lite “rosa-blogg” videre rundt det temaet.

Dette er Gøran. Flott fyr fra Nordvestlandet, nærmere bestemt Molde, som har tatt ett stort steg fra fjelltinder der, til mer skog og “knatter” på Sørlandet.

Jeg ønsker å vise han at enhver del av norsk natur har sin sjarm, også nede på palmekysten, så nå starter jeg en liten intro-tur her.

 

 

Vi starter på grusvei i slak oppoverbakke. Utrolig kjedelig terreng å gå, men det er bare et par svinger, så ser vi inngangen til turen, der infoskiltet ligger flatt på ryggen.

Om det er blitt tatt i vannføring etter mye nedbør, kan man bare spekulere om, men det er jaggu ikke umulig!

 

 

Leser kjapt litt om hva som står der…

..Så er det bare å sette fart!

Første del er særs steinete, småglatt naturligvis både pga av temperatur og mye nedbør.

Ja, du må stille opp på noen bilder du au…

 

Så er det bare å traske oppover i sjelden eleganse..

 

 

 

Gøran tillater seg en selfie i bakgrunnen… Hva han hadde lagt på som tekst her selv, er uvisst, men jeg velger å tro at han er helt satt ut av den flotte skogen…

Eller en rosa dissende pesende greie i forkant.

 

 

Etterhvert går det over til mer fast underlag, og det er bedre å gå.

 

 

Vi møter på en mindre heller, der jeg kryper inn i. Gøran mener han er for tjukk til å skvise seg inn.

 

Videre blir det større skog, større trær, og grønnere.

Må si jeg elsker grønne vintre!!

 

 

 

 

Gleder oss til å komme opp i sola og ut av skyggene… Selv om det er flott her.

 

 

Her og der er det merket med gule prikker, men stien er tydelig, så det er ikke vanskelig å holde seg på sporet.

 

 

Det er flott her!

 

 

 

 

 

 

Små bekker…

 

Snart oppe i sola…

 

Dette er litt interessant! Det sto på UT.no litt om dette:

“Dette er restene etter hytta hvor den australske flygeren Eric Quirk oppholdt seg en periode i 1945. Flyet hans ble skutt ned over Hølen i Arendal, men han kom seg velberget fra det.”

Uansett skjebne, så fant han seg et koselig sted da!

 

Like etter dette deler stien seg, og vi tok til høyre for å komme til toppen.

 

 

Gøran lot seg fascinere av denne vridde stammen, og tenker at det må være mye spenn i den rota der.

 

 

 

Vi fortsetter videre gjennom naturens små kunstverk kledd i grønt.

 

 

Og så når vi toppen, og en nydelig utsikt åpenbarer seg!

 

 

 

 

 

Da er det å flekke frem nye sitteunderlag vi fikk av Kenneth og Elin til nyttår, og rigge til en liten camp med bål, kaffe og pølser!

 

 

 

 

Sola varmer litt, men vinden tar en liten demper på hva som kunne ha vært en skikkelig deilig opplevelse. Men jøss da.. det er jo januar.

 

 

Bra pølsebilde!

 

 

 

 

 

Og obligatorisk selfiefratoppen-bilde.

 

 

Etter en stund, pakker vi sammen og slukker bålrestene for å sjekke ut den store helleren på toppen her, der det er kjekt å sitte under i dårlig vær.

 

 

 

 

Den er imidlertid opptatt av et par barnefamilier i samme ærend som oss, med bålkos!

 

 

Ungene sier: “De tok bilde av oss!”

Gøran svarer: “Ja det går rett ut på web nå!”

Mor svarer “Bare husk hæsjtægg ut på tur, aldri sur!”

Så det skal jeg huske!

 

Og når man finner ei “ronse/disse/huske” hengende fra en grein, må jeg jo få lov å prøve! Selv om jeg måtte ha hjelp ned..

En deilig liten luftetur!

Passer alle, store og små.

 

“Go where you feel most alive”

 

Tur-Siv, med Gøran på slep.

Tur til Fuglekjerrane og Fiskevann, strai.

I dag, nest siste dag av 2018, var det på tide å børste støv av fjellskoa, og denne gang tok jeg med meg Birte Lill og Ruth på nytt eventyr!

Jeg prøvde finne et sted i nær geografi, og et sted jeg ikke har vært ennå, og var innom Ut.no appen, for å finne egnet sted. Det viste seg at Ut.no er under type nyutvikling, så det er noe ustabilt å forholde seg til, men jeg fikk fisket frem en screenshot rett før varsel: “Ooops, dette var flaut” kom av veibeskrivelsen, og tenkte det får duge!

Her er i hvertfall linken til noe lignenede av den turen vi skulle ta fra den NYE Ut.no:

https://ny.ut.no/turforslag/bbae52bf-c25c-4bc8-89a4-a289dbb9235a/tur-til-fuglekjerrane-unnlandsheia-og-rypestl-fra-strai-i-kristiansand?fbclid=IwAR0IueBScQQGXSvqvHHKx2LG_kIWrnCAywb_4WPwKXPXNonk9JymouVlkD4

 

 

Jaja, her er vi! Birte Lill (Lilli), meg selv og dette underlige nye tilskuddet, og Lillis faste turvenn, Ruth.

 

Her er screenshot av den “originale” fra “gamle” ut.no

 

Litt oppakning er med! Ved er alltid noe som tar i overkant mye plass, og jeg følte jeg hadde fått festet det tilstrekkelig utenpå sekken. Dette bildet er tatt sekunder før posen med ved smalt i bakken.

Ruth tar bilde, Lilli er hun med cupcake-lua..

 

“hahaha!! håper du fikk tatt bilde av veden på bakken, Ruth!” ler cupcake-lue Lilli, men jeg pakker om på nytt og henger posen bakpå sekken i stedet. Dette gidder vi ikke bruke tid på.

 

Vi finner den “brede” veien etter beskrivelsen og setter fart oppover.

 

I overkant mye bekymring for å skli og falle, og eventuelle påfølgende lårhalsbrudd ble ytret mellom damene på vei opp, så å gå utenfor “løypa” i litt løsere snø, ble riktig spor å følge.

 

Og etter en liten stund når vi “toppen” av bakken.

 

Jeg, som selvutnevnt turleder, tar over teten i turfølget.

 

.. Og blir kontinuerlig “pirket” i overkant mye av veden i Kiwi-posen som dultet inn i “fua” mens jeg gikk…

 

En ny liten topp, og vi begynner å øyne muligheter til å gå litt i sola, selv om vi var litt på feil side av dalen i forhold til lysforholdene i dag.

 

Men vi får nyte godt lys, og det er deilig å være ute  på  tur!

 

“Vis vottene Siv!” sier cupcake-lue Lilli, og jeg stolt kan vise frem nye flotte votter jeg fikk til jul!

 

 

Cupcake-lue Lilli vil også vise sine matchende jule-cupcake-votter.

 

 

Ruth fikk ikke votter til jul…..

 

 

“Nok fjas! Nå må vi videre og finne det Fiskevannet! Begynner bli lei av den posen med ved som slenger bak meg…”

 

 

Vi går videre, og følger lett og god skogsvei.

 

Å gå slik i deilig vintervær og knasende snø under føttene, er helt vidunderlig…

 

“ØY! Sælfi!” roper Ruth.

Vi stiller gledelig opp.

 

“Se der er et vann! Er det Fiskevann?”

Vi regner med det og er superfornøyd over å ha kommet så langt allerede.

 

Så glad er vi, så glad er vi!

 

Vi møter på et varsel om at vi kan bli filmet, men lovnad om at det ikke er mennesker de er interessert i, føles betryggende.

 

“Seeee så fint det er!”

 

En liten presentasjon er på plass:

Ruth og Lilli.

`nuff said.

 

Ruth tar bilde av meg…

 

..som tar dette bildet.

Men så sier jeg: “Nå finner vi camp! Nå er sola her og jeg lei av vedposen!”

 

Jeg spinner opp på en topp og sjekker, og sier at her er det fint!

 

Et tre har veltet, og det kan være fint å sitte på. Og vi tømmer poser for ved, og jeg fyrer opp.

 

Jukser med tennbriketter og lighter, men vi skal ikke overleve her heller, bare kose oss.

 

“Se det!” da er det fyr!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth, og prøver stille seg opp for å få med både seg selv, bål og oss, med diskuterbart hell…

 

Tenkte Brennivin fra Island, setter fyr på pinnene..

 

Ruth hadde med seg tre tykke pølser til grilling, og spikket seg en noe slapp pølsepinne.

 

Jeg er i dyp spikke-konsentrasjon..

 

“Å i heiane å det ryge a det bålet!” sier Lilli som ble varm og tok av seg cupcake-lua.

 

Jeg velger reise meg litt opp for å unngå røyken…

 

Mens Ruth ikke helt ser problemet…

Jeg griller en “spøkelseskladden”-pølse.

 

Og rigger til med litt ost og kjeks. Tur-mat kan være så mangt!

 

På tide å pakke sammen da.

 

Men Lilli må vise den flotte julegenseren sin først.

Vi er enige om at den er veldig flott!

 

“ØY! SÆLFI!” roper Ruth på returen ned fra campen, og vi poserer!

 

“Men…. der er jo et vann og! Det er sikkert Fiskevann, det er litt større enn det forrige!” sier jeg, og de andre to er enige. Vi hadde visst ikke kommet så langt som vi trodde først likevel.

 

“Det er HER vi tar til venstre på den lille stien!” sier jeg. De andre to er litt nølende, men jeg bestemmer det.

 

“Hopp over bekken!” sier jeg til Lilli

 

Lilli trengte bare å “stege” over, og ventet forventningsfullt med kamera for å sjekke om Ruth kanskje ville bidra med et Kodak-moment. Noe hun ikke gjorde. Alle kom seg tørrskodd over denne markante hindringen i veien.

 

Og her var det utrolig fint å gå langs vannet…

 

 

Stadige “utfordringer” i terrenget og bekymringer om å falle og knekke lårhals melder seg.

 

Så det er best å være forsiktige…

 

Vi kommer oss stadig videre, og mener vi er på riktig spor.

 

Den muren hadde Ruth sett på bilder i forbindelse med denne turen, så da fikk vi det bekreftet.

 

Ett ønske om å bøye bjørka langt nok ned til å henge i den…

 

men fulgte istedet for med opp…

 

Så går vi videre… Forbi det blå huset med stige opp til parabolantennen, fulgte veien videre et lite stykke og finner Eventyrskogen barnehage! VI ER PÅ RIKTIG VEI!

 

Går gjennom portene, og videre på skogsveien..

 

Glade og fornøyde!

 

Så…

 

Når det står: Ta skauveien til venstre for skauveien..” på beskrivelsen, tenker vi, ja da må det være her. Vi tar til venstre.

 

Et tre har veltet over stien, og litt utfordringer med å forsere dette følges av mine to damer…

 

Vi kommer så til en “juletreskog”.

Og ender opp på en topp der stien ikke lengre går videre..

 

“Altså… se her..” vi går igjennom Helga Skautroll sin veibeskrivelse, og bestemmer oss for å gå tilbake likevel og bare følge opprinnelig vei..

 

Og det veltede treet over stien forseres like elegant på nytt..

 

Jeg tar meg en yoga-pose, for å finne styrke…

 

Ruth trenger en banan..

 

Og så fortsetter vi oppover der vi valgte å ta til venstre for skauveien, å heller bare ta skauveien rett frem.

 

Og noen går over, og noen går under nye hindre. Men alltid med godt humør, selv om jeg som turleder og veiviser har fått et skår i tilliten.

 

Nå gjelder det å skjule godt at jeg har et fullstendig defekt indre kompass, og flyte på en porsjon flaks og kjøre hyppige avledningsmanøvre i forhold til turbeskrivelsen fra skautrollet på ut….

 

Vi kommer inn i dype skoger..

 

Men går mot lyset..

 

Så deler stien seg i flere retninger.. Vi skal i følge beskrivelse:”… Ta inn mot venstre/rett frem…” Lilli går rett frem for å sjekke om det går noen sti videre. Noe hun finner og vi vi følger etter, litt småbekymret, men what the hell…

 

Ruth setter fart!

 

Og vi går og vi går… Og etter mye prat om evt redningsaksjoner med helikopter og diverse hører vi biler kjøre og vet vi er på rett vei!

 

Der er skolen! Vi er tilbake! Vi klarte det!

 

Ruta ble på 7,5 km. Man kan se den lille blå avstikkeren fra da vi kom skjevt ut, men ellers var vi jo helt det vi skulle være!

Utrolig deilig tur, med mye latter!

Takk for turen, kjære dere, det var ikke noe som økte pulsen, men lattermusklene mine fikk i hvert fall en god økt!

 

Tur-Siv, med Lilli og Ruth på slep!

 

 

 

“Rampa” Vennesla

Når jeg ikke har tilgang på bil, og heller ikke har storslagne fjell i umiddelbar nærhet, er det slik at man tar det man har, og i min umiddelbare nærhet ligger Venneslas nesten største “tur-klisjè” -Rampa.

Her går jeg ofte. Stort sett samme runde, bare for å lufte nepa litt. Så tenkte jeg skulle dele denne med dere!

 

 

I kontrast mot pannebådet, er det ikke et særlig fjell denne geita skal på, heller ikke Mud-Run, som btw har sin andregangs runde i dag. Noe jeg sååå skulle ha vært en del av igjen, men det ble ikke sånn av ymse grunner.

 

 

Jeg går hjemmefra, her i Fjordparken/Moseidstranda, og følger strandstien videre. Her kan man også parkere, om man haller ikke vil parkere ved startpunktet der løypa begynner. Men det er en liten fin bit å ta med seg om man vil ha med seg litt mer.

 

 

Det er 1 september. Min måned. Lufta er skarpere, og etter en tørr sommer, er høsten også mer tydelig..

 

 

Og som en vind kom denne fantastiske dama i en heidundrende powerwalk i mot meg. Om jeg er Tur-Siv……, everybody…….møt “Yoga-Maggie!”  Og Elvis, hennes skjønne hund.

 

 

Vi slår av en liten prat, før vi går videre i hver vår retning.

 

 

Litt bilder jeg knipset langs elva..

 

 

Det er utrolig fint  å gå her på en fin dag som dette!

 

 

 

 

Så jumper jeg over fenderen. Her, før du kommer til “Bommen” (det røde huset her på Drivenesveien du kan skimte i bakgrunnen) på denne lomma ved veien er det også helt kurant å parkere. Det er her løypa begynner.

 

 

Det er ingen tvil om hvor veien går.

 

 

Innover her.

 

Litt skikk og bruk-oppslag for ferdsel i skogen, er nokså slitt bort, men dette vet vi jo alle som elsker naturen!

 

 

 

Man kommer umiddelbart inn i skog, det blir stille, og man hører kun suset fra bekken…

 

 

 

 

 

Når veien deler seg, tar jeg av mot venstre. På akkurat min tur her, tar jeg mot venstre som huskeregel hele veien.

 

 

Så kommer den første og absolutt bratteste stigningen på veien, men den er ikke lengre enn at det er noe alle klarer. Så her kan du enten ta det rolig, og ta noen pustepauser, eller gi litt på og kjenne litt på pulsen!

 

 

Vel oppe, så blir det flatt og fint et lite stykke innover.

 

 

Jeg holder mot venstre.

 

 

Og går forbi en gammel bakerovn.

 

 

Går videre og over den lille broa…

 

 

 

Og tar etter broa stien til venstre. Du kan også gå rett frem her og komme til en skjønn liten foss og følge en annen rute om du ønsker det. Men på min lufterunde blir det venstre her.

 

 

Stien er lett å følge.

 

 

Og jeg kommer inn i en dyp skog. Det er utrolig fint her..

 

 

 

 

 

Følger sti med disse plaststrimlene.

 

 

 

 

Her koser jeg meg innmari!!

 

 

 

 

Så kommer man litt opp, og det blir ikke like tett skog lengre.

 

 

 

Men høstfargene bader i sollyset. Det er nydelig!

 

 

 

 

Stien vil dele seg, men hold til venstre.

 

 

Kommer du på grusen, så er du på riktig vei. Og i enden der, svinger jeg til venstre igjen.

 

 

Her fortsetter du bare et par hundre meter..

 

 

Så er du fremme..

 

 

En liten advarsel, det er tross alt et sted de hopper i hangglider fra..

 

 

Og utrolig hyggelig at det er satt opp benker og bålplass her!

 

 

Og utsikten er helt innafor! Jeg kan se hjem til kaninburene ved elva..

 

 

Jeg setter meg på benken her i sola, rigger meg litt til med kaffe og godsaker..

 

 

Og til stadighet dukker det opp mennesker på tur, knipser bilder ved rampa før de tasser videre.

 

 

 

Jeg har tenkt å sitte litt, spise “frokost” og drikke kaffe og nyte!

 

 

 

Så går jeg nedover igjen, og går da rett frem i stedet for å ta til høyre, og ned igjen den veien jeg kom fra, selv om det er en hyggeligere rute.

Kommer til “grusvei”. og tar til venstre der og følger den nedover.

 

 

 

Her i bunnen parkerer man også for diverse turer man ville ønske ta. Om det er lysløypa, opp til Moseidvarden, eller andre ruter, så er det litt av hvert å velge i.

 

 

Mens jeg rusler ned bakkene fra Smååsane, og hjem igjen.

Ikke den mest spenstige ruta, men den holder for bare å komme seg ut litt!

 

 

 

Tur Siv, uten noen på slep!

 

 

#rampa #utpåtur # vennesla #turtips #turblogg #ut

2 Korte turer på Drivenes, Vennesla

I dag ble det to småturer som passer fint for barnefamilier, og for de som ikke har ambisjoner om å gå så veldig langt.

Først gikk vi til Engelandsgrua, en kopperkisgruve som kan være spennende å utforske for nysgjerrige sjeler.

Link til turen og veibeskrivelse:

https://www.ut.no/tur/2.15911/

Turen hit er på ca 2 km, tur/retur, og har slak stigning.

ENGELANDSGRUA

Vi parkerer der vi parkerer når vi skal på ski til Naspe!

Krysser veien, og følger traktorveien langs hovedveien.

 

 

Forserer en liten bregneskog…

 

 

Som for noen raver høyere, enn for andre…

“This is a brain-forest, and this is where you go to find a new brain, if you happen to lose the old one..”

Bregne/brain… vet.. den var tynn, men kan funke hos noen..

 

 

Turen er ikke skiltet, så du må følge litt med.. her tar du av til høyre der disse plast-strimlene er festet til trærne.

 

 

Da er det bare å marsjere videre..

 

 

 

Then suddenly it appears…

 

 

Plaststrimle i et lite tre..

 

 

Og en pil! Helt til noen sparker den bort…. Da tar vi på nytt av til høyre et lite stykke.

 

 

Og så kommer vi frem til..

Engelandsgrua (Engeland Grube)

Lagt inn av: Vest-Agder fylkeskommune

Kopperkis-gruve (magnetkis isprengt kopperkis). Her er også innslag av svovelkis. Gruva var første gang i drift fra 1880 og utover og andre gang fra 1905 og utover. Gruvearbeiderne andre gang var Elias Rønningen, Thomas Røynås og Olav Bakkan fra Vennesla, dessuten Kristian Iglebekk, Bernt Vormbrokka, Nils Engeland og Syvert (Sjur) Almen fra Øvrebø, og dessuten Ånen Løyning, Ola Løyning og Ola Bjørndalen fra Hægeland. Og så en ukjent tiende mann som førte malmen med hest og kløv til Røyknes stasjon på Setesdalsbanen.

Gruvearbeiderne brukte feisel og bor, de brukte dynamitt, og de arbeidde 10-12 timer om dagen. Med feisel og bor kunne de bore opptil 2 m djupt om dagen. Her var bare arbeid om sommeren. De gruvearbeiderne som bodde lengst borte, overnatta i ei brakke som en ennå kan se en 5 x 3 m stor grunnmur etter, på bakken sør for bekken, sørvest for gruva. Gruva består av en 12 m djup synk fylt med vann, og bak denne en 20-25 m lang tunnel med en mindre synk under tunnelgolvet. Øst for alt dette er der en annen tunnel som snart greiner seg i to, og den høyre greina av denne tunnelen er også 20-25 m lang. En svenske prøvde på drift her en tredje gang i 1917. Olaf Ingebretsen: “Kobbergruva i Engeland skog” i “Vennesla Historielag Årsskrift 1992” s. 68-72. Gruva blei muta videre framover 1920-30-40-50-60-åra.

 

 

Ja her må man jo bare inn og se…

 

 

Får holde seg fast så en ikke sklir ut i den grønne “pytten” der..

Lurer på om det er den som er 12 meter dyp… eller

 

 

 

 

Her kan man gå på langtur innover.. Husk lykt!

 

 

Eller om det er denne pytten inne i gruva som er 12 meter dyp…?  Pass på kidsa her inne om de løper på egenhånd.. Hvis de sklir av den greia der, er det litt kjipt om dette er en 12 meter dyp greie…

 

 

Vel… tilbake og se på gruva som ligger litt lengre bort..

 

 

ingen lange ganger innover her, og ingen bunnløse vann heller.

 

 

 

 

Gøy sted å ta bilder!

 

 

 

Utenfor her kan man lage bål og grille pølser, og være på oppdagelseferd i gruvene. Sikkert kjempespennende for småtasser!

 

Så går vi tilbake, og se om vi finner den Naspehelleren med litt festlig historie!

 

Her er løypa over turen til gruva.

NASPEHELLEREN

 

Så er det tilbake til parkeringsplassen igjen, fortsatt på andre siden av veien, og ta turen opp ved skiltet i bunnen her.

Link til turen er her:

http://www.ut.no/tur/2.17474/

 

 

Det er knyttet flere sagn til helleren. Temaet er det samme i alle, men i flere varianter. Her eren variant som ble trykket i bladet “Agder” i Flekkefjord rundt 1880:

 

“I Drivenes Buskog er en stor Heller, som siges at skulle have tjent til Hus for tre Røvere,der herunder indrettede sig for længere Tid. Røverne hed Nasbø, Kjaave og Vaule. De havde fanget en Pige, som skulde koge Maden for dem. Engang blev de forlegne for Gryn. Pigen skulde da afsted for at laane paa Drivenes. Da hun havde faaet Grynene, spurgte man hende, hvor hun var fra. Hun svarede dem, at det turde hun ikke sige, men hun vilde lade Gryn falde ned efter Veien, saa kunde de selv se, hvor hun var fra. Et Par Dage efter samledes nogle Mænd for at lede efter Veien til det Sted, Pigen var fra. De kom til Helleren og traf Røverne. Da disse saa, at der kom slik en Mængde Mennesker, blev de rædde og vilde fly. Nasbø tog et Pengeskrin og sprang lige paa et nærliggende Vand, der efter ham kaldes Nasbøvandet. Kjaave løb paa et andet Vand og druknede. Vandet fik efter ham Navnet Kjaavvand. Vaule tog afsted hen til en Aas og hængte sig. Aasen fik derfor Navnet Vauleaasen.”

(Kilde: Folkesagn samlede i Lister og Mandals Amt af Joh. Th. Storaker og O. Fuglestveit.)”

 

Vi registrerer at opplevelsen av denne slake bakken opplevdes som mye brattere da vi gikk på ski her.. Sier vel nok om skiferdighetene da.

 

 

Ja fortsette rett frem!

 

 

Så kommer vi ned til vannet..

 

 

 

Fortsetter rundt svingen, og til enden av vannet.

 

 

 

Der går en nesten usynlig sti opp til venstre, men vi hører bekken oppi lia der, og vet da at det er riktig sted.

 

 

Gjennom her ja..

 

 

 

Og så er det tid for #hugatree

 

 

Litt i tvil om det er tipi-skjelett , eller Blair Witch rester som står rundt forbi her, men går for det førstnevnte…

 

 

 

Her kan man leke røvere, høyt og lavt.

 

 

 

Bålrester vitner om tidligere lek og aktiviteter her og.

 

 

Næh… får rusle hjem igjen.. er noen komper som skal mekkes til middag.

 

 

 

Her er løypa til naspehelleren. Kort og grei tur det og!

Supre turer å dra med seg barn på som vil utforske spennede gruver eller leke røvere under helleren.

Ble ikke svett i dag, men fikk da luftet seg, og det er jo godt det og!

 

 

 

 

 

 

Mannen, Frænavarden, Tusenårsvarden

Trollveggen, Kongen og Mannen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

Mannen

Mannen er et fjell over Lyngheim i Romsdalen, i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 1 294 meter over havet. Mannen har en særegen tindenål. Formen kan minne om en enorm gås som sitter og skuer ut over dalen. Andre assosierer formen med bokstaven Z. Den kan sees fra dalføret.[trenger referanse

Lokalt omtales tindenåla som er Mannen, mens fjellområdet omtales som Børa-platået. NVE omtaler Mannen som en del av Børa.[4] Kartverket omtaler Mannen som et fjell. Den ligger innenfor Reinheimen nasjonalpark.

Myndighetene frykter at et stort fjellparti vil rase ut, en mindre del, kalt Veslemannen, var i oktober 2017 i rask bevegelse

*kilde: Wikipedia

Igjen kjøres Trollstigen, men nå et lite stykke videre forbi parkeringen. Ikke så mye lengre, knapt en kilometer, så parkerer vi langs veien i en lomme.

 

Og til en forandring så går førstedelen og mesteparten av turen på ett slakt terreng innover.

 

Jeg starter turen med å snuble i en stein og lande langflat ut på bakken. Og min særegne evne til å le av meg selv, hørtes nok et stykke ned i dalen.

 

Utrolig fint å gå her!

 

Flere velger tur til Mannen denne dagen!

 

Grei skilting og sti her!

 

Inntil vi går over på ur… som vanlig.

 

Fjellet er ustabilt og en frykter et større ras, opp mot 100 mill m³. Fjellet har siden 2009 vært overvåket av Åknes/Tafjord beredskap IKS. Det ustabile partiet er om lag 3 km. I 1941 falt spiret «Brura» på toppen av Trollveggen ned og etterlot en sky av steinstøv i Romsdalen.

 

Og langt der borte kan vi se Mannen på toppen..

 

 

Og vi passerer Alnes-vannet og fyller drikkeflaskene med vann.

 

Nærmer oss toppen..

 

Og treffer noen på vei ned.. undrer litt på hva disse slangene brukes til..

 

Litt ur må selvsagt forseres på veien opp..

 

Og vel oppe er det som en base med målestasjoner og utstyr, således forlatt men sikkert overvåket.

 

Litt sprekker i fjellet her og der.

 

Men utsikten skuffer ikke!

 

Et mulig delskred på 2-3 mill m³ kan komme til å krysse dalbunnen og ramme bebyggelse, jernbane og europavegen, E136. Elva Rauma kan også bli demmet opp med avbrudd og fare for flom.

Høsten 2014 observerte geologene tydelig større bevegelse i fjellet. Det er svært følsomt for nedbør, og ved slutten av oktober ble flere hus evakuert og togtrafikken på Raumabanen innstilt. Den 3. desember fikk beboerne i området flytte hjem igjen, etter at bevegelsene i fjellet hadde stabilisert seg. Sjefgeolog Lars Harald Blikra mente mye av dramatikken rundt rasfaren i Mannen var medieskapt. Høsten 2017 ble beboerne igjen evakuert etter at farenivået ble satt til «rødt» etter at det ble registrert bevegelser i et mindre parti på omkring 120 000 m3. Myndighetene forsøkte å tilføre vann i sprekken for å utløse raset uten umiddelbart resultat. Bruk av sprengstoff ble ansett som for risikabelt. I 2018 ble forsøket på å utløse ras ved å tilføre vann oppgitt. Det ble 15. Oktober 2017 målt over 30 cm bevegelse på ett døgn, som er det meste siden målingen tok til i2014.[11]Hovedfeltet på opp mot 3 millioner m3 beveger seg et par centimeter i året.

 

 

 

 

 

 

Ikke så mye å skryte av på toppen, men er i hvertfall oppe!

 

Der står jo mannen!

 

Mannen må jo bestiges!

 

Lett..

 

Så må du ta bilder!

 

Hilser fra Mannen!

 

Sitter på Mannen!

 

Ligger på Mannen!

 

Så rusler vi ned igjen!

 

Da har jeg i hvertfall vært her! Før den evt skulle finne på å falle. Om det skjer i min tid eller ikke er ikke godt å si, men nå er den sjekket av på lista!

Gøy var det!

 

Tusenårsvarden og Frænavarden.

 

Og så er det tid for solnedgangstur med ei som gjerne blir med i bloggen min…

 

MØT MIN KUSINE ANJA!

 

Ja, vi er tydeligvis i familie!

 

Anja og lille Pondus var klare med mye godt i sekken, og gledet seg over å kunne ta meg med på solnedgangen på Frænavarden. En tur via Tusenårsvarden. Denne ligger så og si i bakgården hos Anja, så det var bare å tasse avsted rett ut av døra!

 

Sola skinner, og det er nydelig å gå!

 

Tusenårsvarden erobres etter litt bakketrening opp igjennom skogen!

 

Vel oppe…

 

Og det er nydelig utsikt over den blå byen, Molde.

 

 

 

Vi fortsetter i vakkert turterreng videre mot Frænavarden..

 

Pondus er særs glad for en skikkelig tur sånn på kvelden!

 

That moment…

 

Anja skryter hemningsløst over hvor vakkert det er her, og at det ikke fins vakrere sted i verden enn Molde. Jeg kan jo ikke si meg uenig i det, her jeg går i disse omgivelsene..

 

 

Vi er kusiner, og deler både humor, fakter og turglede, men Anjas oppfatning av hva som er “høyt ned” (som hun bestemt mente det var her) er det defekt gen.

“Jeg kan ramle ned! Jeg kan dø!”  sier hun.

“Du kan ramle ned. Og du kan få et skrubbsår.” svarer jeg.

 

Solnedgangen er i gang, og vi når vel toppen i 22.30-23.00-tiden.

 

Og det er aldeles nydelig lys…

 

 

 

 

 

Vi rigger oss til, og pakker ut av sekker…

 

På menyen er bobler, kaffe Baileys, sjokolade og deilige “småretter”  Den dama kan rigge til solnedgangstur!!

 

 

 

En slefie går ut til snap-verden!

 

Pondus nyter også solnedgangen..

 

Og jeg kjører en “påose”

 

Og sola går liksom ikke lengre ned enn dette…. men vi venter litt til…

 

Pondus tar også en “påose” i solnedgangen.. Ikke særlig fotogen, men skal ha for forsøket!

 

 

 

Mens vi sitter her og venter på at sola skal gå ned, får vi besøk av en kar som kommer opp. Vi inviterer han til å slå seg ned hos oss. Vi fniser litt etter å ha tømt Bottega og Baileysen, og kommer lett i prat med han.

Han er veldig åpen og forteller om at han har epilepsi. Men ikke sånn som vi tenker når man får anfall. Han får blackouts og begynner å ommøblere.

Anja er sykepleier og har derfor evnen til å møte slike ting på en mer pedagogisk måte enn jeg, som får fullstendig latterkrampe.

Han forteller at han har flyttet på møbler og pyntet med te-lys , og kviknet til mens han er i sving. Om det er boblene eller Baileysen, eller kombinasjonen av dette, er usikkert, men jeg ler så jeg skriker. Han ler selv, så det går greit.

Han takker for seg og går etterhvert.

Jeg sier til Anja, “Tenk om vi møter på en helt episk ombygd varde på vei ned?” Hun ler, og vi oppsummerer møtet med denne unge mannen som et friskt pust i ventetiden.

 

Nei, klokka nærmer seg ett, og den sola gidder ikke gå ned. Vi kan ikke vente til høsten heller!

Vi går ned. Anja har noe mer på lur i stua.

 

Men en liten innsjekk på skihytta må med på returen!

 

Og det begynner å lysne!

 

Anja deler en liter råsa, da vi velter inn i stua etter turen til en fornøyd Espen (Anjas særs tålmodige mann) som sitter med store øyne i sofaen der vi velter små hylende inn!

Vi ser på musical og ler og synger, og kravler i seng utpå kvisten!

Tusen takk for turen Anja!! Deilig at det fins flere av meg!

 

 

Tursiv på slep..

 

 

#mannen #turtips #utpåtur #molde #frænavarden #tusenårsvarden #turblogg #møreogromsdal

Kongen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

Kongen

Flott topptur til en av de klassiske fjelltoppene i Romsdalen. Bratt og utsatt terreng på slutten som krever god erfaring i ferdsel i bratt terreng, eller at en går turen med fører.  (*romsdal.com)

 

 

Da gikk turen til Kongen. Rykter om svært luftige partier og krevende stigning med klyvning, gjør at det pirrer meg ekstra! Å kjenne litt på elementer som jeg ikke får oppleve så ofte, er noe som gjør turgleden enda sterkere!

Vi kjører igjen opp Trollstigen, og parkerer der. Men denne gangen krysser vi veien og går over på motsatt side av dalen.

 

 

På veien ser jeg hvor jeg skal… helt til venstre (så og si nesten ute av bildet) ligger Bispen. Så er det Kongen i midten, som er dagens mål, og ved siden av med “krona” er Dronninga.

 

Da vi krysser veien, står dette skiltet i bunnen av bakken. Og jaggu ble det en turbotur!

 

Stigningen er forholdsvis bratt, noe jeg er nå er blitt absolutt inneforstått med på disse turene på nordvestlandet..

 

Og om man skulle finne på å snu seg, ser man utsikten ned til parkeringsplassen på Trollstigen.

 

Det er grei sti, men litt løs sand og småsteiner, så man rykker i blant litt tilbake.

 

 

 

 

Det er sti og varder som viser vei. Og det er flott å gå!

 

Og snart ser vi Kongen ligge foran oss…

*Kongen er et fjell på vestsiden av Isterdalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det har en høyde på 1 614 meter over havet og ligger mellom fjelltoppene Bispen i sør og Dronninga i nord.

Turbeskrivelse

Det er flere ruter til topps, og de fleste krever klatring. Normalveien opp fjellets sørvestlige side er ikke brattere enn at den kan bestiges uten tradisjonell fjellklatring. Om en er ukjent med stien opp må en ha med seg kjentfolk. Starten er fra toppen av Trollstigen, langs veien mot Valldal. Etter broen går stien opp langs nordsiden av elva. Følg den et stykke, deretter går stien bratt oppover lia på vestsiden av Bispen og Bispevatnet, hvor den svinger opp til «bandet» mellom Kongen og Bispen. Herfra er det klyving oppover. Under toppen blir terrenget krevende og ganske luftig. Turen til toppen tar mellom 2,5 og 4 timer.

*Kilde Wikipedia

 

Vi brukte 3 timer opp, med en innbakt pause halvveis.

 

Vi kommer til vannet, som er glassklart og så blått!! Faktisk såpass at det frister med en dukkert, selv om isflakene fremdeles ligger på…

Men har ikke håndkle eller skift, så fikk en god unnskyldning der, liksom!

 

 

Se så blått!!

 

Men videre må vi!

 

Ja, så kommer disse røysene igjen.. Rart hvor steinete det er på disse høye fjellene. Der man skulle tro det var rent fjell, er det nesten bare steiner! Trollveggen, Galdhøpiggen, Gaustatoppen, her..

 

Ser ganske umulig ut herfra å komme seg opp på toppen der…

 

Opp der liksom?….

 

Og se der! Trollveggen! Oppå der har jeg faktisk vært!! Ganske sprøtt å tenke på da!!

 

Jaja, får bare sette fart i den grad det er mulig oppover steinura her..

 

Og så belønnes man med herlig utsikt!! Her ser man hvor man gikk på veien til Trollveggen som ligger bakerst i bildet til venstre her.

 

Oppover det går! Vil nok påstå at i vått vær er det nok ganske vanskelig å komme seg frem. Noen steder er det utrolig glatt fjell selv på tørt føre, og dette er ikke stedet for å ta en “fjellrulle!”

 

 

 

 

Tid for en rast! Litt rumling i magen, så må fylle opp energilagre!

 

Setter oss litt unna denne gruppa med unge svensker.

 

Lunsj med utsikt!

 

Så ventes det noen luftige partier på neste del.. Jeg er spent på hvordan det er!

 

Joda, litt luftig er det, men ikke i nærheten så galt som jeg trodde det ville være. Ble nesten litt skuffet. Men! bare så det er sagt, så traff vi en mann da vi var på vei ned, som virkelig syns dette var i overkant luftig, så det kommer vel også an på hvor høyderedd man er. Så jeg skal ikke si at det ikke er det, jeg trodde bare opplevelsen for min del skulle oppleves mer nifst.

 

 

 

Den siste delen av fjellet er det rett og slett litt klyvnning. Fjellet er såpass grovt, at det er greit å finne sprekker å trå på og ta tak i, men for ei som raver lusne 162 cm over bakken, og ikke har verdens lengste bein, var det litt utfordrende enkelte steder, men det gjorde dette bare ekstra gøy!

 

Har tunga rett i munnen, man kan lett komme ut av kurs og havne et sted man ikke bør være, så man følger de røde merkene på fjellet på vei opp.

 

Et lite kryp-inn på veien!

 

Og så er vi på toppen!!!

 

Og den flotteste utsikten, selv om det nå begynner å skye kraftig til..

 

 

 

 

 

 

Oii! En egg! Der må jeg utpå!!

 

Bye, see yah!!

 

Her er det også litt luftig, men ikke noe som oppleves som farlig.

 

Legger meg på denne steinen og titter ned!

 

Er sååå flott!!!!

 

Ja jeg kommer, tid for en matbit igjen!

 

 

 

Da jeg skal skrive meg inn i boka inni hytta her, blir vi oppmerksomme på en lyd… Varden bak oss lager en “buzzelyd”, som om du sto ved en høyspentmast. Hårene på armene reiser seg, det prikker i huden som om det krøp fluer rundt på oss, og håret mitt sto rett til værs! Første reaksjon var latter over det synet det var, før vi forsto hva som egentlig var i ferd med å skje. VI MÅ NED HERFRA! NÅ!

Fullt firsprang over steinrøysa og småløp der det var mulig! Ingen hadde spesielt lyst til å være et opplagt mål som lynavleder! Nå gjelder det bare å komme seg ned raskest mulig!

 

Vi fikk ikke tatt bilder av dette, da fokus ble å redde seg selv, men har lagt ved en link her som viser nøyaktig hva vi opplevde på toppen her:

https://www.nrk.no/ho/horer-du-denne-lyden_-er-du-i-livsfare-1.14127761

 

 

“Hohoooi, det e så gale!” som de sier her oppe! Men vi slapp unna. Lynet slo sikkert ikke ned heller, men vi ble ikke igjen for å finne det ut, for å si det sånn!

Kort oppsummert en fabelaktig tur! spennende klyvning på slutten, og en elektrisk opplevelse på toppen!

 

 

TurSiv på slep..

 

 

#kongen #utpåtur #turblogg #rauma #møreogromsdal #fjelltur #trollstigen

 

 

 

 

 

 

Trollveggen

Høyt og luftig, og nesten slått ned av lyn, gjorde topptur ekstra spennende for lavlandskrabba som tar retur til gamle tomter!

Drøm om å stå på den høyeste tinde på Trollveggen ble nå gjennomført, med både krampe og fortvilelse, Kongen ble erobret, en bokstavlig talt “hårreisende” opplevelse, og jeg fikk se og stå på Mannen før den evt skulle finne på å “falle”. Også ispedd med småturer i umiddelbar nærhet, sammen med ymse turglade medlemmer av familen.

Denne deler jeg opp over flere, for jeg har så mye å vise!

 

Starter med Trollveggen, Store Trolltind:

Følg Fv 63 Trollstigvegen. Parker utenfor kafeen på Trollstigen, i turistsesongen bruk plassen lengst borte fra resturanten. Følg gangveg som krysser elva ved bygget og mot utkikksplassen. Ta av på godt merket sti opp til høyre, like før gangvegen begynner å gå ned trapper til utkikken. Kort bratt parti sikret med kjetting leder opp til et platå med anleggsveg som leder inn mot elva som kommer fra Stigbotn.

Bratt oppstigning til høyre for elva leder opp til Stigbotn. Herfra er stien tydelig merket med varder. Følg høyrekanten av Stigbotn først, før den krysser over ura til venstrekanten av Stigbotn. Herfra er det slak stigning oppover til en rygg som følges innover til ei ny grov ur med bratt stigning. Følg vardene opp gjennom ura til terrenger legger seg litt igjen. Følg en senking i ura videre oppover til en ser baksiden av Trolltindene. Herfra følges dalen (ofte en liten bre) videre innover til frokostplassen. Frokostplassen ligger helt på kanten til venstre i laveste punktet før det går opp igjen mot Trolltindene.

Etter frokostplassen følges en rygg opp til selve ura på baksiden av Trolltindene. Kryssingen av ura er vardet, og følger i hovedsak toppen av ura like under selve berget. Opp til foten av Stabben og deretter over en del av ura med veldig store steiner. Etter dette kryss over mot foten av Trollspiret. Herfra er det opparbeidet sti (Troll Highway) som leder fram til Bruraskaret.

Etter bruraskaret er stien litt mer utydelig, men krysser et stykke bortover før en renne leder opp på selve ryggen før Store Trolltind. Stien er vardet og delvis merket med rød maling.

*kilde: romsdal.com

 

Vi slynger oss oppover trollstigen i fantastisk sommervær!

 

 

Parkerer lagelig unna, så man ikke risikerer å bli pakket inn av turistbusser og bobiler.

 

Så er det å følge “veien” mot utkikkspunkter..

 

..som vi selvsagt må utpå og se litt…

 

..før vi svinger opp stien der det står skilt til “Strupen”…

 

Da er det bare å sette fart!

 

..og fortsette mot stabbeskaret.

 

 

Første del av stigningen er grei å gå, men i denne varmen kjenner jeg at litt vind som vestlandet ellers sjeldent bruker å spare på, hadde vært kjærkomment! Men i dag er det blikk stille…

 

Man får flott utsikt på veien og… både til Trollstigen..

Og til Kongen som bader seg i sola på andre siden av dalen..

 

 

Og etterhvert kommer mer kupert og steinete underlag.

 

Fortsatt er det greit å finne frem.

 

Da det natruligvis er vanskelig å finne sti på steinete underlag, følger man rød merking og varder videre.

 

Dette er noe jeg vanligvis syns er morsomt å bevege meg på, men så starter litt mer stigning, mer kupert, og det viser seg at dette ikke kommer til å ta slutt med det første..

 

Små “pusterom” innimellom er så deilig at jeg må dokumentere det!

Ser vi snart Trollveggen eller?…

 

Å kjære tid.. here we go again! Enda mer kupert, enda brattere, og enda større steiner..

 

Jeg er så varm! Og jeg er småbekymret for den lille koppen med rosevin, jeg har i sekken.. den kommer til å være på kokepunktet når jeg når toppen..

 

..om jeg når toppen..

 

 

Oppover ja… hvordan ser man varder i denne røysa med stein??

 

SNØ! Lykke!! jeg la meg flatt på ryggen og kjølte meg ned et minutt, og det var godt å kunne ha flatt underlag under føttene litt, selv om det gikk oppover..

 

Her får jeg også den aldeles geniale ideen å putte rosevinen nedi en plastpose fylt med snø, og stappet i sekken! Chill for svett rygg, og chill for vinen!

Så ser vi baksiden av mektige Trollveggen!

Og nedi den “dumpa” øverst der, er Stabbeskaret. Men vi skal ikke dit…

 

Javel, se det.. en hule..

 

Vi skal opp der…. jøye meg.. om jeg syns det har vært stigning hittil… glem det.

 

 

Mer stein… ur, røys.. whatever… dette blir en syrefest for lår som er vant til mest flatmark og tuer på sørlandet.

 

Her er det ikke særlig mye merking… man går vel mer etter visuelle mål..

 

Litt mat nå ser det ut som!

 

Og vi går og går, litt på skrå oppover. Føler liksom at man ikke kommer særlig mye nærmere.. steiner er løse, og de vipper plutselig, og vi utløser små ras.

Til slutt så kommer man da litt nærmere veggen, og man føler man er på vei opp..

 

 

Det brenner i lårene, og det er utrolig varmt i sola!

 

En bitteliten pause halveis i veggen.

 

Og det er fantastisk å se dette fjellet på så nært hold. At man faktisk er på vei opp!

Trollveggen er en bratt fjellvegg i Romsdalen i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Den er europas høyeste loddrette stup. Det er ca 1700 meter fra bunnen av dalen og opp til toppen av veggen, hvorav 1000 meter er loddrett stup, der fjellmassivet delvis henger 50 meter utover veggen.

Nå er det syrefest i lår, og det er helt magisk å gå her i fullstendig stillhet og solsteik i dette månelandskapet. Man føler virkelig en er på en annen planet.

 

Fjellet er grovt og skarpt, og tindene ruver rundt oss..

Det er så vakkert!!!

Det er luftige partier, og man må se hvor man trår.. det er lett å skli og snuble i steiner.

 

Så når vi endelig første delmål, Bruraskaret!

En gang sto det enkelt og greit oversatt på dette skiltet: “ikke hopp!”

*Bruraskaret er det laveste punktet blant tindenålene som står langs toppen av Trollveggen i Romsdalen. Navnet «Bruraskaret» kommer av beliggenheten som et skar mellom toppene Brura og Brudgommen. Hele tinderekken kalles på folkemunne Brurefølget, etter fortellingen om trollene som var på vei fra bryllupsfest da de ble overrasket av soloppgangen, og omgjort til stein. «Brura» var høy tindenål (pinnakkel), minst 100 m høy, inntil den i 1941 (eller 1946) falt utfor Trollveggen og la en sky av steinstøv over dalen. Raset etterlot seg bare en liten spiss tindenål som lar seg bestige av klatrere (vanskelighetsgrad 4). De to pinnakklene «Brurjentene» (til venstre sett fra Romsdalen) står igjen og er litt høyere enn restene av Brura. «Brursveinan» står til høyre for skaret.

En kan gå til Bruraskaret fra Stigrøra (øverst i Trollstigen). Turen hit går delvis på sti, men også gjennom mye ur og i sand- og steinskråninger. Mot slutten følges «Troll Highway», en “tilrettelagt” sti gjennom de bratte fjellskråningene.

Bruraskaret var et kjent hoppsted for basehopping, men etter flere ulykker ble all hopping med fallskjerm forbudt i Trollveggen i 1986. «Lov om forbud mot fallskjermhopping m.v. innenfor visse fjellområder» ble vedtatt 12. juni 1987 og trådte i kraft umiddelbart. «Forskrift om forbud mot fallskjermhopping m.v. i Trolltindene.» forbud er datert 12. juni 1987.

*Kilde: Wikipedia

Og jeg er så sliten at jeg ikke føler et sekund redsel, men overdøvende beundring av dette vakre som åpenbarer seg! Jeg går rett ut på kanten og setter meg og tar bilder.

 

 

Helt fantastisk!!

Noe man ikke kan få frem på bilder er lyd. Og det er fryktelig synd! For når det er så stille, ikke lyd fra biler eller folk. Men sitter her oppi veggen, og man hører fjellet buldre, man hører det raser stein, hører hvordan store steiner slår mot fjellsiden på veien ned.. ekkoet mellom veggene… det er virkelig mektig! Man sitter bare stille og tenker… WOW….

 

Slenger inn en liten snikreklame for #Vindbjart fotballklubb.

Etter en liten pause her, går vi videre. Nå skal vi opp på det høyeste punktet Store Trolltind!

Der er det en del luftige partier, og det er utrolig flott!!

 

Og det går ikke lang tid før jeg kjenner at krampe tar tak i mitt høyre lår… Dette er litt krise tenker jeg..

 

Jeg har posen med rosevin og snø i hånda nå, for den plastposen viste seg å ikke være helt tett, og legger den kjølende på låret. Det hjelper litt, men det går seint, og det er en del klyvning på veien. Tungt nok (og ganske håpløst å gå oppTrollveggen) med en pose med snø i hånda, om ikke man har krampe i tillegg og! Men jeg skal opp! Og den rosevinen skal være kald! Om det er det siste jeg gjør, så nekter jeg å snu nå! Det blir en etappe på 30 minutter som var blytung, men jeg kom opp!!

 

LYKKE!!!!!

 

Og FOR en utsikt!! Verdt hver svettedråpe og krampetak!!

Frem med kjole og kald rosevin, for å få tatt bilde!!

 

 

 

 

Og som det sies… “Tingenes iboende djevelskap”…. Er jeg klar med rosevin som jeg mirakuløst klarer velte ut før jeg fikk tatt en sipp… alt strev for å få en lite kaldt glass på toppen, fullstendig bortkastet. Og for et bilde det kunne blitt!

Litt furten, oppgitt og irritert ble det likevel ok bilde. Men jeg skulle jo egentlig skåle for dette da!

Dritt på, jeg er her! Jeg kan peke opp hit nå og si at “der har jeg vært!” Og det er jeg rimelig kry over!!

 

 

 

Turen ned var verre. Laaang og tung. Slapp kjenne på mer krampe da, men å kunne sette seg i bilen nede ved trollstigen var fantastisk! Sovna litt i bilen på vei tilbake.. Tenkte det er innafor!

For en opplevelse dette var! For en tur! For et fjell!!

Norge altså!!

Fortsettelse følger….

 

TurSiv på slep…

 

#trollveggen #rauma #møreogromsdal #trollstigen #bruraskaret #storetrolltind #trolltindene #turtips #utpåtur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tur til Havsyn, Tveit

En kjekk liten tur er også deilig innimellom! I dag gikk turen til Tveit og Havsyn, som jeg har hørt så mye om fra lokale sjeler. Så tenkte at denne må vi prøve!

Ligger også på ut.no https://www.ut.no/tur/2.21758/

 

 

Du følger rett og slett ut.no sin veibeskrivelse, (klikk inn på linken)

 

 

Kjører forbi et par bolighus, enorme mengder europaller og ved og idrettsplass/fotballbane

 

 

Og parkerer i enden av veien her.

 

 

Da er det ikke så stor tvil om hvor du skal gå! Vi startet på sti til høyre, dette er jo en rundløype, så det spiller forsåvidt ikke noen rolle hvilken vei du velger.

 

Og som en turglad dame, uten videre utbredt, eller særlig velsignet med god retningssans, kjenner jeg alltid på et øyeblikks lykke når jeg ser tydelig sti, skilt med avstander  OG kart med “du er her”-prikk!  Og disse er strategisk plassert gjennm hele løypa og veikryss innover, så man (les:Jeg)  faktisk har god peiling på hvor man befinner seg!

Jeg har skrytt av Birkeland om hvor flinke de er på merking av løyper, men her løfta Tveit det et ekstra hakk! Tusen takk!

 

 

Det er strålende vær, og det er fantastisk fint å gå her!

 

 

Det er skog og det er eksplosjon av sterke grønne farger!

 

 

 

 

 

 

Jeg har jo alltid hatt en indre lyst til å klatre opp på ting, så da måtte jeg jo oppå her og.

 

 

 

Var faktisk skumlere enn kanten på Trolltunga, men denne her var heller ikke like stabil.

 

 

But off we go!

 

 

Kjell må stadig ta litt bilder med det flotte kameraet sitt.

 

 

 

 

Men de blir fine da. det skal han ha.

 

 

Går nokså kjapt å komme seg opp til Havsyn.

 

 

Selv om kanskje jeg syns “Havsyn” er litt misvisende tittel. Jeg tenkte at her ser vi sjøen. Du ser i hvertfall Ikea. (Iflg Kjell så har han ikke Ikea som et ord, for han kalles det “Helvetes forgård”. Det er ikke få ganger jeg har slitt meg gjennom det bygget med tunge pakker alene, fordi han nekter sette sine bein der, med mindre han absolutt må)

 

 

Kjell mener du kan se sjøen bak Ikea. Noe jeg ikke gjorde.

 

 

Vi satt vel her et minutt, før vi gikk igjen. Vi ble varmt møtt av småtørst mygg og klegg, så det var vel egnetlig ikke så mye å sitte der så lenge for.

 

 

Og Kjell er ved friskt mot!

 

 

Jeg er ivrig i gå fra myggen..

 

 

Så småløper ned bakken..

 

 

Du kan skimte meg i enden der.. hvis du legger godvilja til.

 

 

Vi ser det er mer enn lysløyper og tur stier her. Her er det også flotte løyper for trial sykling.

 

 

For de som syns det er morsomt så ser det ut til å være en kjekk løype her! https://trailguide.net/html/1395

 

 

 

 

 

 

Du kan egentlig velge mye hvor lang tur du ønsker her, det går flere muligheter av runder du enn måtte ønske, og du trenger ikke være redd for å gå feil når det er så bra merket, med både kart, maling på trær, skilter, og “du er her”-knotter! Hipp hurra for Tveit!

 

 

Men turen vi tok i dag var på litt over 6 km.  Kjekk liten tur hvis du bare vil lufte nebbet litt! 🙂

 

TurSiv, med Kjell på slep.

Følg meg gjerne på facebook : Tur-Siv https://www.facebook.com/tursiv/

 

 

 

 

#utpåtur #turtips #sørlandet #utpåtur #turblogg #kristiansand #tveit #trial #labbetur

 

 

 

Tur til Vinjakula, Bjerkreim

Da var det tid for en skikkelig topptur igjen, og denne gang ble det bestemt at Vinjakula i Bjerkreim skulle få bli det ærefulle bidraget til turbloggen denne dagen!

Etter en helt formidabel mai måned værmessig, er det bare å sette fart og dra nytte av hvert sekund! Og jeg vil, selv om jeg enda ikke har vært på hver eneste knaus og sti i mitt umiddelbare nærområde ennå, anbefale å kunne sette av en dagstur og kjøre noen timer bare for å oppleve noe helt annet en gang i blant! Og det er ikke lengre hit enn til Hovden, så det handler mer om hvordan du ser det!

Her er link til turen. https://www.ut.no/tur/2.20795/

Turen er på  ca 12,5 km t/r, og har en stigning på 716 m.

 

 

Vinjakula er et fjell nord i Bjerkreim kommune i Dalane i Rogaland. Toppen er det høyeste punktet i Bjerkreim, og danner grensepunkt mot Gjesdal kommune[.

En bestigning av toppen er relativt krevende, enten man starter fra Veen i vest eller fra Vedbranden i øst. På nordsiden og sørsiden er fjellet stupbratt.

Vi startet stigningen fra Veen.

 

 

Og det byr opp til en flott dag! Vi kjører fra Vennesla sånn ca 07.30

 

 

Da vi ankommer, putter vi 40,- i en konvolutt for parkeringen. Det er også mulig å vippse!

 

 

 

Vi starter ved å gå langs veien mot en gård

 

 

Der treffer vi bonden som på en “moderne” måte gjeter/skyfler geitene foran traktoren.  De stanser opp når de ser oss.

Det står skilt om “Privat vei” men bonden kommer ut av traktoren og sier: Skal dere opp på toppen?  Bare følg veien rundt grisehuset!

Vi takker og fortsetter.

 

 

Vi svinger rundt grisehuset, og huuujeii… DET var en stram lukt i denne varmen, men det satt også fart på beina!

 

 

“Herregud, det var intenst!! Det svir i øynene tilogmed!”  sier jeg og heiser på sidrompa bukse og skyter fart..

 

 

Så starter stigningen på traktorvei.. et godt stykke faktisk. Og det går bare oppover, og man kjenner at vindstille og godt over 25 grader kan gjøre turen ekstra hard.

 

 

Så kommer et par porter å gå gjennom.

 

 

Og snart blir vi også belønnet med noen fantastiske glimt av utsikt.

 

 

Etter port nr to går det over til sti. Det er sporadisk merket med røde pinner og malingsflekker, men med sti, så kan man ikke gå så mye feil.

 

 

Og det er helt vannvittig flott!  Og enormt varmt!

 

 

Jeg får fast følge av et par fluer som overhodet ikke tok nei for et nei, og jeg kaver fælt med armer rundt meg, kjefter og er smågretten på varmen og irritasjonen de to små kan gi!

“Er det mulig å være så intense!!”  …knurrer jeg..

“Det er sommer Siv… Da er det fluer…” …kommer det tørt fra Kjell.

En forklaring eller en respons på et lite utbrudd, fullstendig uten nytte i et sånt øyeblikk.

 

 

Kjell havner litt bakpå i bakkene og sliter vel mer med varmen enn meg.

 

 

Men han har ikke fluer rundt seg… eller så er det bare greit om de er der, for det er jo sommer..

 

 

Oppover det går!

 

 

Og det er ganske kupert her og der. Og endelig kommer et lite vinddrag, og for en lykkefølelse det gir!  Plutselig klarer jeg å løfte blikket mer opp fra bakken og nyte omgivelsene! Og det er jo det jeg er her for!

 

 

Er du ikke vant til å gå på tur i terreng, så er ikke dette den første turen du starter på. Det er mye grei sti, men det er svært mye stein og steinrøyser å kravle over på veien og. Og det går bare oppover. Hele veien opp. Verst stigning i starten, så blir det litt flere slakere partier mot toppen.

 

 

Svetten renner nedover ryggen, og når det er så varmt ønsker man bare å finne ett eller annet vann å stupe nedi og kjøle seg ned.

 

 

Og jaggu.. som en liten oase dukker dette lille tjernet opp ved siden av stien!

 

 

“Nei, nå skal jeg bade!” sier jeg og vi setter kursen ned til vannet.

 

 

Der man skal tråkke uti, kryr det av rompetroll…

“Åååååårh!! Æsj!  Typisk! Et helt slektstreff av de små ekle der!!”  …Normalt sett er ikke dette mine favorittbadedyr, og under andre omstendigheter hadde jeg nok kun av den grunn avstått fra å tråkke uti her og satset på neste vannhull, men nå var desperasjonen såpass overveldende, at jeg bare flekket av meg shortsen og bykset uti.

 

 

Og det var heeeelt vidunderlig!! Faktisk såpass at jeg tok en runde til da jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå i land. Kjell kastet seg med uti.

 

 

Sjuuukt deilig og avkjølende!!

 

 

Så måtte vi spise en banan da.. må jo ha næring og, sa han …. …. …. Jeg tripper etter å komme i gang igjen!

 

 

Jeg knytter bikinitrusa fast til sekken bak, tenker den tørker sikkert fort!  Da stikker vi! Kom an!

 

 

Så er det å “klatre” videre opp røysa.

 

 

Og så åpner landskapet seg litt og man får en nydelig utsikt igjen…

 

 

Se da..

 

 

*Med en høyde på 907 meter er Vinjakula den høyeste toppen i Magma Geopark. Den ligger i den nordlige delen av geoparken som er dominert av en gammel bergart kalt gneis. En av utgangspunktene for turen opp på fjellet er Veen, som ligger på et flat og frodig område mellom to innsjøer. Dette er en endemorene som består av materiale som sand og grus, og som ble liggende igjen etter at isbreer smeltet bort for omtrent 12.000 år siden.  

Når man kommer høyere opp i terrenget blottlegges mer og mer solid fjell. Dette er gneiser som har et stripete utseende ? de er folierte. Denne foliasjonen heller noe mot øst hele veien mot toppen. Disse gneisene var originalt et stort område med granitt som ble klemt og tøyd i røttene av en stor fjellkjede for omtrent 1000 millioner år siden. Alt av berggrunn som en ser fra toppen er gneiser i denne sonen. For 1000 millioner år siden var det en fjellkjede på størrelsen med Himalaya i dette området, og gneisene var flere titalls kilometer under toppen av fjellkjeden. En gradvis og sakte oppløft og erosjon har eksponert røtter av en fjellkjede som likner de Himalaya har i dag.

 

*Kilde: visitnorway.no

 

 

 

 

 

 

Det er på tide med en liten rast når vi når de litt mer flatere partiene på toppen. Litt godt å drikke fra sekken kommer godt med nå.

 

 

Og det er nydelig her!!!

 

 

Ja en øl, mens den fremdeles er kjølig gjør underverker i slitne bein!

 

 

Så er det siste etappe.

 

 

 

 

Vi skal visst opp der……

 

 

Det er på tide å bløtlegge capsen og fylle vannflaska da..

 

 

En type “Kjeragbolt” er også kilt fast her, og vi vurderer å besøke den..

 

 

“Nei vettu, den driter vi i!”

 

 

Det er jo i motbakke det går oppover da!

 

 

 

 

 

 

 

 

Og når man igjen blir god og varm både i toppen og kjernetemperatur, og ser SNØ! *hjertehjerte*

 

 

HURRA!!!! LIGGE PÅ NEDKJØLING!!!

 

 

Og med stabilisert kjernetemperatur, kan man igjen fortsette!

 

 

 

Og inni hodet mitt synger jeg “The hills come aliiiive, with the sound of muuuusiiiiic!!” 

 

 

 

Det er fantastisk flott! Været, omgivelsene, naturen, og vi er så utrolig heldige som bor i ett land som Norge!

Jeg kan ikke få nok av landet vårt!

 

 

Dette, urørt og rått, har vært her i millioner av år, og nå går jeg her..

 

 

 

 

Så er vi straks på toppen…

 

 

Der er varden!!

 

 

Og med en liten dytt i fua over siste del (de steinene på toppen er løse, og vanskelig å stole på og holde seg fast i) så kommer jeg meg opp på varden!

litt over to meter høy ca…. (bruker Kjell som måleenhet her, og han var rett under… )

 

 

 

Og det er så verdt det!!

 

 

 

Måtte derimot løftes ned igjen, men han kunne jo godt bruke hendene litt nå som beina skalv.

 

 

 

 

Og ny runde med solkrem! VELDIG viktig å smøre seg!!

 

 

Så var det retur da… 716 m stigning blir til 716 meters nedoverbakke….

 

 

 

 

Jeg syns det er så sykt gøy å hoppe på stiener, klatre og kravle rundt, utfordinger for å finne neste steg! Kjell deler ikke den gleden.. Og om det gikk tregt opp… kan man vel trygt si at det gikk enda tregere nedover…

 

 

 

 

Er det ikke bare aldeles nydelig!!!?

 

 

 

 

 

 

Og det er ikke blitt mildere i været heller for å si det sånn..

 

 

 

 

 

“Jeg vil bade i det vannet der nede igjen”  sier jeg.

“Bare løp du… kommer snart etter” Sier Kjell.

Og det var deilig å høre! Jeg kunne slite meg! Så jeg småløp ned steinur og fjell med det forlokkende lille tjernet i hodet og de forbaska nusselige rompetrollene jeg skulle lage tidenes bombe og skvette langt unna meg!

 

 

Okei, bye!!!!

 

 

Og der lå jeg og fløt da Kjell omsider kom vaggende ned røysa mot tjernet….

 

 

Kjell fikk  ikke badet så lenge da, for da var jo jeg egentlig ganske forsynt.

 

 

Og det var å trippe på steinene videre nedover!

 

 

Hopp og hei!

 

 

Og fra den lille “isbreen” rant det smeltevann ned i en kulp… Kjell var klar for et dupp i den… Holdt overhodet ikke samme temperatur som tjernet men han trengte det nok!

 

 

Og siden det var så kaldt var det ikke så mye å sladde, men likevel for ordens skyld… Blåklokker er uansett mye vakrere…

 

 

 

 

Litt bilder fra siste del ned…

 

 

 

 

 

 

Og traktorveien ned, med slitne lår og legger, så må jeg si at å gå oppover er myyyye mer behagelig enn nedover…

Vi hiver oss i bil, og er enormt klare for å kjøre hjem…

 

Og måtte ta bilde av dette…. Treskofestivalen! ved Ørsdalsvatnet. DET tror jeg må være gøy! Kanskje like gøy som folkedanspub jeg var på da jeg dro på hytte til hyttetur Setesdal vesthei, (for dere som har lest den bloggen!)

 

Og et visdomsord til slutt:

 

 

TurSiv med Kjell på slep!

 

 

#Vinjåkulå #vinjakula #turtips #utpåtur #bjerkreim #topptur #turblogg