Har du noengang lurt på om du ville klare å sitte å dingle med beina over kanten på et fjell ca 700 meter over vannet? Jeg visste hvordan det føltes på Preikestolen, men man vet ikke hva man møter på ett nytt fjell. Trolltunga da… høyere og smalere. Mer ekstremt.
Min mor er ikke imponert. Men det er fordi hun er redd. Redd fordi at for henne er det helt utenkelig. Hun blir uvel bare ved tanken, og har ingen ønsker om å engang se bilder av meg gjøre det. Men fordi om det er utenkelig for henne, (og for mange andre,) betyr ikke det at det overhodet ikke bør gjøres. For meg handler det om å utfordre meg selv. Jeg lider ikke av ekstrem høydeskrekk, jeg lider av ekstremt dårlig stedssans. Jeg vil putte meg selv i kategori: “normal frykt for høyde, hvis jeg finner frem dit”
Jeg er en av de fleste der ute i Norges land som faktisk kan klare det, men det kiler innmari, og man får et sug i magen, hjertet dunker og det er en skrekkblandet fryd-opplevelse. Jeg er redd, men jeg skal gjøre det! “Bare tenk at det er ikke høyt, Om jeg sitter på en stol jeg ikke rekker ned med beina, faller jeg automatisk ned av stolen da? , nei…” Frykten sitter i hodet. Og jeg utfordrer meg selv, og min egen frykt. Og den reelle faren for å dø er vel strengt tatt tusen ganger større skulle skjedd på bilturen fra Vennesla til Odda, men det tenker man ikke over, for vi kjører bil hver dag. Vi treffer tusenvis av biler i 80 km/t med en mini-meters klaring, og stoler blindt på personen som sitter bak rattet i biler du møter. Mens jeg her er alene på Trolltunga, i tørt fint vær, aker meg forsiktig mot kanten og slipper beina over, er like skummet som å sitte på en stol. Jeg er alene. Tar det forsiktig og skader ingen. Og DET er farlig? DET er galskap? Nei, det er mestringsfølelse, og den kjennes formidabel når man klarer det!
På denne julidagen var jeg og Kjell så heldige å bli invitert med på en opplevelsesrik helg til Odda og Trolltunga. Og det har vært magisk!!
(Her er bilde av meg og Inger Brit, svette i luggen og glade over å nærme oss målet)
Her er link til turen: http://www.ut.no/tur/2.4908/
Jeg og Kjell ble plukket opp på Hægeland, av Kjell sin søster Åse og mannen hennes Sebastian. Turen til Odda tar ca 5 timer (inkl et par pitstop) Vi snakket om hvor spente vi var på turen, når de andre i turfølget kommer, og helsa. Ja så klart helsa.. det er vel obligatorisk når man er rundt 40…. Jeg har hittil (bank i bordet) ingen fysiske helseproblemer, men Sebastian sliter med ett kne.. Da ble det umiddelbar stor jubel, når vi nærmet oss Røldal. Her kunne nemlig Kjell fortelle at i “gamle dager” valfartet folk til Røldal stavkyrkje. Det var nemlig kjent at et krusifiks i denne kirken hadde heldbredende kraft. Sebastian var enig i at siden vi likevel kjørte forbi her, var det absolutt verdt ett forsøk! En tur til Trolltunga er ikke for hvem som helst. Han vrenger bilen ned bakken, og vi finner lett kirka.
I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.
Det var tretti år etter at biskop og lensmann under henvisning til ukristelig, papistisk overtro forbød pilegrimsferder til Røldal, og ca. seks hundre år etter at troende i Sør-Norge begynte å søke det helbredende og undergjørende krusifiks som henger i den lille kirken. Men øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen.
Røldalsvatnet ligger 380 m.o.h., dalen er trang, klemt inne mellom topper som reiser seg over 1500 meter, i øst og nord Haukelifjell og Hardangervida, i vest og sør Suldalsheiene. Før brøytebilenes og vegtunnelenes tid, var Røldal avstengt fra omverdenen store deler av året. Likevel gikk en av de eldgamle ferdselsveiene mellom Øst- og Vest-Norge over Haukelifjell og Austmannali og kom ned i Røldal som i tusen år har vært kirkested.
*Kilde:http://www.katolsk.no/praksis/valfart/artikler/roldal
Vi vet ikke helt hvordan det gjøres, det var ingen geistlige på jobb i kirka i dag. Men jeg foreslo at Sebastian skulle vise frem kneet han plages med i hvertfall. Noe han var enig i, og gjorde.
Vi tok likevel en rundtur i kirka, og det er virkelig flott der da!
Vi leser litt på informasjonen vi fikk utdelt av gutten i inngangen. Det koster 40 kr pr person å komme inn, noe vi syns var svært rimelig om dette kunne ha noe for seg.
Sebastian følte seg i hvertfall veldig pigg da vi gikk derfra, og tok noen flotte pikehopp bortover steinhellene. Dette lover bra!
Attraksjoner i fleng på tur til Odda, og vi måtte naturligvis også ha et stopp ved Låtefoss.
Jeg kunne dessverre ikke bli med ut her. Det fyker ekstremt mye vann i lufta, og jeg får da umiddelbart frizzy krøller.
Låtefossen er hovudattraksjonen i Oddadalen, også kjend som “Fossanes Dal”. Tvillingfossen Låtefoss var eit ynda reisemål alt på 1800-talet. Fossen, med fallhøgde på 165 m, er lett tilgjengeleg ved Rv 13. Oddadalen byr også på gode tur- moglegheiter i eit flott terreng.
*Kilde: Hardangerfjord.com
Jeg løp ut for en obligatorisk selfie, før jeg jumpet tilbake i bilen.
Så ikke lenge etter ankommer vi Trolltunga hotel. Vårt hjem denne helgen.
Vi sjekker inn og får en skikkelig hotellnøkkel! Det er helt ok rom, men savner hårføner!! Og kjøleskap på rommet. Såper i dusjen var det heller ikke, kun håndsåpe som vi til slutt fant i klesskapet…
Vi samler tur-troppen og tar oss en middag med KUN ett glass vin/øl. Vi avtaler (etter litt diskusjon om frokost er viktigere enn kø ut på tunga) å reise fra hotellet kl 05.30
Vi er klar over at denne turen vil være ganske krevende.
Jeg tror hotellet hadde en sommervikar i restauranten. Hun var veldig søt, men ble litt fort stresset.. Og da jeg tok imot rødvinsglasset jeg hadde bestilt, ble hun tydeligvis satt såpass ut at hun mistet hele brettet der det sto to halvlitere med øl. Dette rant ned ryggen min over veska mi og det ble ett flott basseng på gulvet. Hun fikset raskt opp. Men det var sikkert min feil. Jeg skal ikke hjelpe med å ta imot noe mer.
Odda er kjent som en industrikommune, med bedrifter som Odda Smelteverk, Boliden Odda (tidl. Norzink) og Tinfos Titan & Iron (TTI). Våren 2003 gikk Odda Smelteverk konkurs, og kommunen er inne i en omstillingsperiode for å skape ny sysselsetting. Det var ved Odda Smelteverk at Oddaprosessen ble utviklet.
Folketallet i Odda kommune var på sitt høyeste i 1965 da kommunen hadde 10 481 innbyggere. Befolkningsutviklingen har siden vært negativ, men de siste årene har det stabilisert seg oppunder 7 000, og i 2013 gikk folketallet noe opp, slik at det ved årsskiftet 2013/2014 er estimert til 7 012 innbyggere ifølge Statistisk sentralbyrå.
På det nedlagte smelteverket (2001) er det gamle «Lindehuset» blitt brukt til teater og konsertvirksomhet. Teaterstykket «Bikebubesong», bygd på romanen med samme navn (av oddingen Frode Grytten), ble fremført i dette lokalet i 2003 med stor suksess. Stykkets fremføring i Oslo har vært det mest sette samtidsdrama i norsk historie. Det er planlagt en totalrestaurering av Lindehuset, med tanke på et nytt kulturbygg i Odda, men dette er uavklart pr. november 2009.
*Kilde: Wikipedia
Dette bildet er tatt utenfor hotellet kl 05.30
Og ca kl 06.00 er vi samlet på parkeringsplassen fulle av godt humør og halvtunge sekker.
Og vi starter stigningen.
Det er svært bratt i starten, og vi får fort opp både temperatur og puls.
Det er litt trolsk stemning i stigningen, fuktig og håret mitt frizzer seg…
Vi stanser litt midtveis i bakken og venter litt slik at vi får samlet troppene. Her er det folk med vekslende form, så det blir litt rykk og napp oppover. Men humøret er upåklagelig og latteren henger løst! Jon frister med noe godt i sekken, og han deler raust med de som tør.
Kjell var vel den som viste hvor svett man kan bli, for å si det sånn..
Friskt mot!
Jeg begynner sånn smått å utvikle et lite hat-forhold til sekken på ryggen, og misunner damene som har en “Sherpa” Åse her, fikk beskjed av Sebastian at hun fikk kun 1 banan med, for bananer er tunge. Og den måtte hun spise fort!
*(Mann med begges oppakning) Men etter å se på Kjell, så syns jeg faktisk at det er en byrde han absolutt ikke trenger. Og jeg har 2 bananer i sekken kun til meg selv.
Første rast nesten på topp av de første kleivene. Her spiser Åse opp bananen.
Og Jon frister med godsakene sine…
Disse skiltene står ved hver kilometer innover. For å si det sånn, var dette skiltet med minst motiverende effekt…
Men da vi omsider når toppen, blir vi satt ut av ett fantastisk lys der skyene sprekker opp… det er bare utrolig vakkert!
Jeg henger meg på de spreke gutta i tet.
Vi snakker lite… dette nytes…
Og sola begynner å varme oss og været opp.. det blir en fantastisk vakker dag!!
Dette er ett godt bilde.
Sola varmer, men det er litt vind.
Innover her ser vi en del telt som er slått opp. At flere velger å overnatte på turen, er virkelig innafor!
Knut er en flott fyr! Jeg kan bare ikke unngå å tenke på Bjørn Dæhlie når jeg ser han… men tror ikke Bjørn har på langt nær samme gode humor og kommentarer på lur!
Videre vi går. Se hvor heldige vi er som får oppleve dette!
Jeg og Åse!
Det er lett fremkommelig, og vi fyller vannflaskene ofte i disse klare fjellvanns-bekkene innover på turen.
Litt raster er nødvendig.
Torleif nyter utsikten
Yoga-pose? Nei, ikke denne gangen…
Det er bare slående vakker natur. Vi kunne ikke ha vært heldigere med været!
Åsmund (ønsker seg “livreim”) og Knut nyter utsikten og en røyk.
Jeg og Inger Brit lever litt på kanten.
Åse er skikkelig lykkelig!
Dette folkens! (Da fortrinnsvis damer, fortrinnsvis single, sådan) er Jon. Han er gruppas eneste ungkar og bærer kanskje også litt preg av det. Han er også definitivt gruppas sprekeste tilskudd, har en maxfart som er formidabel, han er raus til å dele sine edle dråper blant gruppas medlemer og sikkert også flere enn det, og han er også raus med ord. Festlig kar. Vi kommer tilbake til Jon senere i bloggen.
Utsikt og drikkepause nytes.
Jon og Sebastian tar en liten tur for seg selv. Jon måtte tisse. I fossen.
Åsmund som ønsker seg livreim, nyter en røyk før neste etappe.
Nei her er det bare å fortsette!
DETTE er skilt som er motiverende! (så sant man er på vei til tunga da)
Her er siste stopp for å samle troppen før vi går samlet til tunga. Bare få meter igjen, og jeg kjenner jeg er utålmodig!
Knut ankommer først.
Vi stiller oss straks i kø. Det er nemlig bare en om gangen ut på tunga. Eller de som er sammen.
fra venstre: Torleif, Jon, Kjell, meg, en britisk dame litt redd for insekter og ei fra østlandet et sted.
Her er køen. Det gikk egentlig ganske raskt. Folk var raske. De var kanskje utpå max 1 minutt eller 2, før neste gikk på.
Sebastian fikler med selfie-stanga. Inger Brit, Åse og Åsmund (som ønsker seg livreim og her tar bilde av fotografen, Knut som ikke gadd stå i kø)
I did it!!! Og jeg er stolt!!!
Siv kapott!!
Kjell og jeg.
Pulsen er høy, og jeg stupte umiddelbart i flaska til Jon. Styrkedråper var godt etter en slik opplevelse!!
Strike a pose!!
Da alle har tatt sine obligatoriske bilder på tunga, med vekslende resultater, var det tid for en god mat og drikkepause før vi begynner nedstigningen.
Her er Knut ved siden av tunga.
Been there done that!!
Happy!!!
Godt å lufte tåsane!
Tid for retur da!
Skobytte er tatt og man fyller drikkeflaska igjen.
Her ser man trolltunga fra andre siden.
En liten pause for å samle troppene på toppen av den ene bakken. Og Jon måtte bare si at SivErika virkelig hadde dritt seg ut som ikke ble med på denne turen.
Det er en flott tur nedover igjen. Her fløy Jon forbi oss i vill fart, spanderte en slurt med “jeger” på oss, og satte fart videre…. like etter kom Torleif. Jeg ropte til Jon at “Her kommer løpevennen din!” Jon svarer kjapt: “Ja han så vel at flaska var ute av sekken, han kommer løpende som ett koppelam med en gang da!”
Og som en luftspeiling skom vi over denne søte jenta som solgte cookies, saft og kaffe! Og den kaffekoppen smakte helt fantastisk!!
Åsmund ønsker seg livreim mer enn noengang! Alle fikk sett den flotte stripete bokseren hans så mange ganger, og nærmest ble spiddet av gåstavene hver gang han heiste opp buksa, at han likegodt bare kunne gått uten bukser.
Vel nede på parkeringen kunne vi oppsummere turen. Den første og siste kilometeren var den verste. Jeg syns den første.
Tilbake på hotellet, FØR dusjen, ganske kapott gjeng, men det fortjente vi!!!
Vi stinket ut “lobbyen” litt.
Før vi tok dusj, tok en middag og litt mer vin og øl før vi stupte trøtte tidlig i seng igjen.. Full av opplevelser, høye på livet og turen! Dette var såå verdt det!!!
Det er er lang tur, tung tur, men helt fantastisk tur!! Her blir man høy på livet og høy på opplevelser, og man reiser sammen med de flotteste folka! Jøss så moro dette var!
Det meste du trenger å vite om turen finner du link som jeg la ut på toppen. Ha gode sko!!! gjerne også ett skobytte med. Mat og drikkeflaske. Det er masse muligheter til å fylle vannflaska innover, så du trenger ikke bære med mange.
-Tur-Siv, med Kjell og maaange på slep!
Så var det Jon.
Som nevnt tidligere er dette er flott ungkar fra Konsmo. Han ville gjerne ble særs nevnt i denne bloggen, Ellers så skulle jeg virkelig få høre det og da tør jeg ikke annet.
Så dette er Jon.
Ved evt referanser bes det kontaktes andre enn meg. Men han er singel. Og da er det ved slike type henvendelser egentlig et annet type forum som bør benyttes, men her kan man jo bruke de kanaler som fins.
Lykke til Jon!
#trolltunga #sommer #blogg #ferie #foto #sol #topptur #bilder #turtips #fjell #natur #utpåtur #fjelltur
