(lett)Påskekrim 2022. Hvem er morderen??

Som i alle år, (dvs i hvertfall de siste 7-8 årene) har vi alltid hatt en fast “Påsketur med godt i sekken” der de som ikke har store planer i påska, samles og tar en tur på ski eller til fots, etter om det er snø eller ikke. I løpet av de årene har vi hatt gleden av begge deler, men en ting er i hvert fall sikkert hver Langfredag…: DET ER ALLTID FINT VÆR PÅ LANGFREDAG!

Det har det vært siden denne påsketurtradisjon en startet, og uansett når påska kommer, har det alltid vært fint vær på Langfredag.

Og i dag var det intet unntak fra regelen heller!

Denne friske gjengen var de som fikk det til i år, og vi gledet oss stort til avreise!

 

Målet for turen i dag var “Brennevinskniben”

Et sådan passende navn på turmål, da det i det store og det hele, bortsett fra å konsumere x-antall pølser og burgere, stort sett innebærer mer konsumering av det overnevnte (turmålsnavn) i forskjellige varianter etter smak og behag.

 

 

Lette til fots og sinn, rusler vi innover. Vår lille hund, Mango er også med så klart! Han elsker tur! Og pølser. Og burgere. Og kos.

 

Jeg registrerer at en baktropp dannes. Lilli og Kate. De sier de er litt slitne.

Men de prater mye og det ser ut til at de trives med at vi andre ikke forstyrrer.

 

Paul sier at “Ja de kjerringene der er så opptatt av blomster og sopp for tiden,så regner med de fant noe på veien. De kommer etter. Vi bare går!”

Gøran er enig, mens Mango føler at vi må “vente inn flokken”. Dette er stressende for han å gjete inn alle hele tiden..

 

Sånn midtveis blir det poengtert fra baktroppen at “før i tiden på påsketurene hadde vi alltid et drikkestopp på veien! Det må vi ha nå!”  Vi er enige, og vet at rutinene fort blir rustne etter to år med tvangsskille. (Kåråna)

Vi slår oss ned på en stokk og finner noe leskende til kopper, glass, og sprukne plastbeger.

 

 

Etter en liten stund spenner Paul på seg et seletøy, og sier: “Nå skal jeg dra dere opp bakkene den siste biten!”

 

 

Gøran observerer… Ok?

“Kjerringane, vet du” sier Paul.

JIPPI!!!! Hyler Lilli av glede, og Kate klapper i hendene.

 

Lilli på slep er først opp! Og Paul er som en staut Dølahest, der han setter tunge skritt fremover og drar med seg ymse galskap oppover. Her er det LIlli.

Kjenner jeg er litt imponert, og samtidig lurer på hvor og når det skjedde at dette ble en dyd av nødvendighet å ha med seg…

 

 

Kate kurrer og pludrer etterpå der det er hennes tur til å bli tauet opp.

 

 

Og hun tviholder og gir sitt sprukne plastbeger hedersplass i sekken. Begeret hun bare kan fylle 1/4 av, for ellers renner alt ut i sprekken.

 

Vi ser rester av gammel beboelse/gårdsbruk/drift og vi kommenterer komfyren.. eller restene av den..

Igjen trekker Lilli og Kate seg litt bak og småhvisker seg i mellom.. Jeg føler meg litt utenfor, men vet ikke hvorfor..

 

Ny bakke/stigning.. og “Døla-Paul” kjører nytt bakketrekk! Lilli henger på!

 

Siden “Brennevinskniben” er et forholdsvis langt navn, er det kjekt med ei kortere fjøl å skrive forkortelse BK på.. og pimpe med en utskjæring av et tre.. (tror det er et tre. Et rødt et.) for vi er jo i skogen her. I tjukkeste Vennesla.

 

 

Det er noe smått forfriskende å se Paul og Kate, etter 50 år sammen (Give or take) fremdeles oppfører seg som nyforelskede på tur.

Jeg blir helt varm! Elsker det!!

Og samtidig kjenner på at jeg og Gøran med et par års fartstid ikke klarer å svare på dette, det er faktisk ganske så flaut!

 

 

Vi ankommer toppen og Mango er kjempelykkelig og finner seg et sted i sola.

 

 

Det gjør vi også og rigger oss til med sitteunderlag og fyller glass og kopper. Med og uten sprekk.

 

 

Det er dags for en skål! Og vi reflekterer vagt over hva Langfredag er og står for og hva som skjedde.

Kort oppsummert: Jesus ble korsfestet. Døde på korset…

Og vi oppsummerer litt hyggeligere: MEN! Han sto opp igjen! SKÅÅÅL!!

 

Jeg ser Lilli og Kate veksler blikk… Og undres…

 

 

Gøran finner en pølsepinne fra tidligere gjester, og blir minnet på at vi har deilige ostepølser i sekken og det er på tide å fyre opp grillen.

 

 

Han plasserer engangsgrillen på fjellet, som den kjente fjellmannen han er, siden det er utrolig tørt i skogen etter en lang periode uten regn, så er det galematias å fyre opp bål! Så DET gjør vi ikke!

Og han finner frem pølsa.

Ostepølser.

 

 

Paul derimot kom med en koffert som så ut som han hadde med seg hjertestarter, men ut av denne flekket han frem tidenes kuleste gassgrill!! SÅNNEIN MÅ VI FÅ OSS!!

 

 

Er bare herlig!!

 

 

Kate roper til Lilli: “Her er Hibiskus cider. Dritgod! Smak!”

Lilli tar imot og de veksler igjen blikk..

 

 

Jeg tenker det er fint å ta et hurra..

 

*Vi hører et hyl……*

 

“Hva var det??!!” Sier Paul og Kate…

 

 

“Svaaarte!! dåkkå må hjælpe me!!! (Molde-dialekt) Roper Gøran.

 

Vi får dratt han opp, og spør hvordan i huleste dette skjedde??

 

 

“I skulle bare ta et bilde sammen med rødvinsboblå, å så sklei i!”

 

_Men hvem tok det bildet før du sklei…..?

 

“Drit i det og skål alle sammen!” Sier Lilli.

 

Gøran er fremdeles litt rystet etter hendelsen, og setter seg sammen med Mango og får trøst der (I stedet for meg…Han er jo mykere..)

 

 

“Det ligger et tomt glass i lyngen!” Sier jeg. “Hvem er det sitt?”

 

“Ikkje mitt i hvert fall” sier Gøran som måtte legge seg litt ned..

 

“Hallo…! Mi må på do! Æ du med? Må Du?” sier jeg til Lilli som absolutt er på samme sted..

Jeg går foran Lilli innover i skogen og kjenner på et uforklarlig ubehag..

Hun er så unormalt stille.. Jeg spør. “Går det bra Lilli? Du er så så stille?”

Hun svarer: “Hæ?? æ æ det?? hahahahahah!!… Neeeii.. får noe tull!” “Bare gå du. Mi må forte oss!”

 

 

Nei. Dette skjedde ikke, men dette skjedde inni hodet mitt……

Jeg fikk en forferdelig dårlig følelse.. Lilli var ikke helt seg selv….

 

Og når jeg fortalte om bildet i hodet mitt….

Lilli lo høøøøyt og leeenge mens hun tissa bak tissesteinen. “Du æ gal Siv! Du kjenne jo mæ!?”

 

Mango overvåker leiren og vekkes av et hyl!

 

“UÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!! PAUL Æ DØØØØØØ!!!”””

Roper Kate mens hun  løper hysterisk rundt i ring.

Vi alle løper til. “Nei, slutt å tull! Hvor er han?!”

“Under busken der borte!!” Hulker Kate, og vi løper for å se..

 

Der lå Paul. Med tunga ut av munnen og vidåpne øyne..

Jeg og Lilli begynner førstehjelp, litt uenige om hvor mange innblåsninger vs brystpump som skal utføres og bruker nok litt for mye tid på dette.. Om tunga bør dyttes inn igjen, eller om vi bare skal blåse ved siden.. Kate er hysterisk og vi må bare begynne på noe.

“Hvor er Gøran?!” Hent han!, roper jeg til Kate.

 

 

“Gøran er og døøøø!!” Roper Kate!

“HÆÆÆ?!” Hvor er han? roper jeg.

“Oppå den Viking-grava!” hulker Kate.

 

 

Og der lå han og. Med flagget på brystet og tunga ut av munnen. Og vi konkluderte raskt med at han har lengre tunge enn bikkja…Vi vet ikke om han hadde åpne øyne, for han hadde solbriller på.

Så nå satt vi på heia. Vi tre damene…

Gutta må jo ha spist en sopp som var giftig?

 

 

“Ein ting er sikkert, ”  sier Lilli. “Æ tippe Mick æ gla han blei heime i dag!”

 

 

 

Hvem er morderen?

Er det en, eller flere?

Er det blogger/fortelleren som legger skjul på noe?

Er Kate og Lilli så uskyldige? Har gutta fått nok og gjort det selv?

Spørsmålene er mange.. Hvem løser gåten??

 

*Før noen krenkes. Dette er laget kun for moro skyld med tanke på lesing i vår vennekrets. Så kan vi selvfølgelig diskutere hvor korrekt eller feil det er. Dette er bare for gøy! Vi har laget vår egen påskekrim. Alle lever i beste velgående i skrivende stund, og vi ønsker alle en videre god påske! 🙂

 

Mvh Agatha Christie.

 

Rundtur Tveitvann/Hellerdalsheia/Solsletta

I dag tok vi en mer kortreist tur!

Vi fulgte UT.no sin anbefaling av en rundtur på ca 7,2 km. Turen går på flott tursti, godt merket er den, og det står gode skilter og kart i de fleste stikryss der du kan orientere deg om hvor du nøyaktig befinner deg og hvor du vil gå. Hurra for jobben Tveit turløypegruppe har gjort her!

 

Vi parkerer ved klubbhuset på Solsletta i strålende solskinn!

Det er kaldt, så jeg har gått for ulltrøye, dunjakke og toppet med en skalljakke over. Hater så inderlig å fryse, så da kan man heller fjerne et lag når man får opp varmen.

 

Og følger skiltet sti til Tveitsvann.

 

 

Går langs fotballbanen før vi svinger opp til venstre.

 

Kjempefine turstier, og Gøran sier at det må være helt topp å sykle her og.

 

Det er mye is som henger langs bergsidene, og plutselig er den en flott ramme!

 

 

 

Selv om sti er tydelig, er det også godt merket!

 

 

Og etter en del stigning oppover….

 

Går vi plutselig nedover igjen…

 

Og kommer ned til en grusvei som vi følger videre et lite stykke langs vannet, før den ledes inn på en smal sti igjen.

 

Og opp til høyre her skimter jeg denne, og går opp for å se.

“Så flott det var her!! Se Gøran! …”

 

“Gøran??”

 

Hvorfor han ikke svarer ser jeg raskt. Han har satt seg oppi en båt ved vannkanten, og øser den for vann…

“Hva driver du med?”

“Var så mye vann oppi… jeg kommer nå”

 

Vi fortsetter på sti langs vannet.

 

Og sola varmer mer, og jakka kan kastes.

 

I hvertfall en av de to jakkene for min del…

 

 

Ved enden av vannet ser vi en flott hytte og vi tramper rett inn i hogstfelt..

 

 

Heldigvis er stubber med blå merker spart, siden sti mer eller mindre er borte i flere partier. Vi går en stund på dette, og må følge litt ekstra godt med.

 

Et par skilt dukker opp midt i hogstfeltet med god info!

 

De er gode da! Litt av en jobb de har foran seg her!

 

Ikke helt liten jobb heller…

 

Men omsider skimter vi endelig sti igjen, og det var skikkelig digg!

 

I dette stikrysset tar vi til høyre, og er klare for en bratt stigning..

 

Kan ikke si vi ikke er advart i hvertfall. 😀

 

Stigningen er der den ja. Ikke type “klatring”, med bratt er det. Det går taulengder oppover man kan følge og dra seg opp etter for å avlaste litt syrelår etter en stund. 😀

 

 

På toppen møter vi nytt skilt, og tar turen mot Daleflyene, for å se på flyvraket.. evt det som er igjen av det..

 

 

 

 

Litt historie er alltid kjærkomment!

 

Og det var ikke mye igjen her som minner om et fly..

 

 

Vi fortsetter videre på igjen nydelig skogsti..

 

 

Og tar av en liten avstikker til utkikkspunkt.

 

Vel oppe treffer vi denne gjengen som har rigget seg i sola med bål og pølser, og selvfølgelig rasende hunder som ser Gøran.

“Så rart…” sier han ene mens han holder fast hunden som knurrer mot Gøran… “Han bruker aldri være sånn mot folk!”

“Helt normalt!” svarer jeg. “Hunder hater Gøran!”

Alle ler… Ikke Gøran da… Han skal selvfølgelig nærme seg denne sinte hunden, og den knurrer enda mer.. “Ikke gjør det, la han være i fred.” Sier jeg men det hjelper lite. Gøran mener bestemt om han bare får snuse på han så blir de venner. Den teorien gikk ikke som planlagt, og jeg tenker at nå holder det.

“Jeg tar han med meg videre nå, så dere får fred!” sier jeg. De ler igjen.

 

 

Vi går videre og tenker at her kan det være kjempefint med en hengekøye-tur etterhvert! Etter en stund så stopper det opp for Gøran. Han er opptatt på tlf…

Jeg glemmer ofte at vi alltid har Skånes med på tur.

Det er konkurranse i best vær mellom Gøran og denne Skånes (som bor i Molde), og alt skal dokumenteres med bilder, webkamera, værmeldinger og skittslenging av ymse slag. Så jeg må bare vente. Det er litt stykke arbeid som legges ned i dette, så det må jeg bare forstå. 😀

 

 

Naturlig “90-grader”… Holdt i ca 25 sekunder. 😀

 

“Igjen?”….

“Ja vent nå, må bare sende……….”

 

Vel nede igjen, og Gøran finner en 50-lapp trampet ned i søyla på parkeringsplassen.

“Se den! Bare tørke litt nå, så får vi råd til hver vår is!” sier han fornøyd!

 

 

Turen sånn kjapt oppsummert! 😀

 

“Of all the paths you take in life, make sure a few of them are dirt.”  -John Muir.

 

Tur-Siv, med Gøran på slep.

 

Sandøya

Sandøya, folkens! Vært der?

Denne perlen av en øy ligger et steinkast utenfor Tvedestrand. En sted jeg har lest om og ønsket besøke for lenge siden, men aldri fått anledning. Den har lokket meg med vakre hvite hus, sjø, en bilfri øy der det bor fastboende som kanskje lever et liv i et sannsynligvis roligere og sjelefredelig tempo enn “oss andre”. Og denne forlokkende ideen av idyll, tiltrekker meg så inderlig, samtidig som jeg ikke helt er sikker på om det faktisk hadde fungert for ei med maur i buksa.. Men kanskje det hadde vært ekte maur da??

I dag ble det bare avgjort, vi tar turen! Forventningsfull og med viten om at det (i hvert fall på denne tiden av året) kun er begrensede antall avganger med rutebåt i helgene, så her var det bare å hive seg rundt!

 

 

 

“Sandøya ligger i Tvedestrand kommune, som den største av fire store (og hundrevis av små) øyer. Den er uten broforbindelse, og har i underkant av 200 innbyggere på vinterstid. Den gamle bebyggelsen ligger i tette klynger innerst i lune bukter, mens nyere hus trekker innover på øya og tilpasser seg terreng, gammel bosetning – og kommunale retningslinjer.

Av grunner som kommer godt fram i denne artikkelen, er øya også et sommereldorado, så når ferien nærmer seg øker befolkningen. I juli nærmer antallet som oppholder seg her 2000. Det er en overflod av mennesker, som fyller opp all ledig plass, i hytter, vintertomme hus og hos fastboende med en eller flere ledige senger. Fornuftige helårsboende tenker nok at vel, vel – ti måneder med litt i stilleste laget, og to måneder med overdådig spetakkel – det jevner seg ut!

Øya er fra naturens side svært vakker, med variert natur – fra svaberg, til det som med litt velvilje kan omtales som stor skog – og  med et rikt dyre- og fugleliv. Denne naturprakten har ført til at skjærgården utenfor øya er innlemmet i Skjærgårdsparken, mens omtrent en femdel av selve Sandøya er omfattet av barskogvernet. Denne kombinasjonen er nok ganske unik.

Sandøya er nesten bilfri. Her er ca. 7 km. med bra gammeldags bygdevei. Den er smal og vakker og godt egnet for trillebårer, sykler og traller. Landpostbudet bruker en firehjuling, og vi har traktorer og “Lillebil” som kjører varer for butikken. I tillegg til veien går det stier på kryss og tvers, der en kan bevege seg til fots, og oppleve hvordan omgivelsene skifter, fra knopptang til trollskog.”

 

*kilde https://www.sandoya.no/velkommen

 

 

Vi ankommer parkeringen på Hagefjordbrygga på Borøy sånn ca 10 minutter før rutebåten ankommer.

 

Jeg klarte det store kunststykket å glemme jakka hjemme, men hadde min tykke fluffy hjemmestrikkede Skappel-genser på (det tok imidlertid 5 år å fullføre denne, så jeg tar ikke oppdrag) og en tynnere boblevest over, så tenkte at dette overlever jeg. Det tar vel ca 5 minutter at jeg kjenner vinden trenge gjennom hull i genseren og tenker at dette kan bli litt kjølig. Gøran har med seg flere gensere, og foreslår at jeg tar dunjakka hans, mens han dytter på seg en ekstra genser og låner den rosa vesten min. HAHA! DEAL!!

 

 

Han kler jo rosa vest også!

 

 

Mens jeg går for et litt svensk uttrykk litt sånn plutselig!

 

Og så kommer båten til kai, og pris for skyss er 104,- pr person tur/retur.

Vi har bestemt oss etter litt kjapp studering av kartet over øya på bryggekanten, at vi skal gå øya på tvers. Da blir vi med båten en kort tur til startsted som heter Hauketangen.  (Se kartutklipp under)

 

 

 

Det tar ikke mange minuttene over!

 

 

“Så fin du er i lysrosa vest, Gøran!”

 “Den er beige!” sier han 😀

 

Vel i land!

 

Den veien!!

Sola skinner, men det er kaldt, og det blåser litt. Men det skuffer ikke likevel!

Vi tusler avsted oppover smal grusvei, og finner en sti for å krysse over til andre siden av øya.

 

 

Og det er klatreglade geitebukker i mange fasonger inni skauen her!

 

Så åpner det seg en nydelig plass igjen….

Det er noe med at når det ligger så tett bebyggelse, og man føler man tramper inn på privat eiendom, at det bor noe i meg som sier at her kan vi ikke gå..

Gøran derimot roper “allemannsretten!” og traver rett ned på brygga. Jeg kommer litt klynkende etter, og føler at jeg må være den som drar han bort dersom en fastboende skulle komme sinna ut av døra med en kost i hånda….

 

Det er så fint!

 

Vi får luske oss avgårde, nå må du komme før noen ser oss!

 

 

….Om litt kommer en båt inntil brygga med en munter familie ombord! Og der spankulerer Gøran rundt og knipser bilder, og jeg tror han ønsker å komme i prat med de, mens jeg står langt unna litt rød i kinnene…

“Står du her og gjemmer deg?” sier han da han omsider kommer og finner ut at de skal få fred..

“Gjemmer meg?… Du har null respekt for folks intimsone, og bare tråkker rundt på brygga deres og tar masse bilder!” ler jeg

“Joda, jeg har intimsone, den er bare mye mindre enn din!”

“No kidding”….

 

 

Vi rusler videre og finner stien som skal gå tvers over øya gjennom skogen.

Tur- Siv

 

 

Gjennom skogen treffer vi på en dame med en hund som blir umiddelbart sint på Gøran. (Hunden altså, ikke dama om noen lurte) Kan nok ha noe med at Gøran bare dundrer rett på, og hunden sannsynligvis følte seg truet. Men dette er ikke noe han bryr seg om. Derimot er denne damen særs skravlesjuk, og spør hvor vi kom fra. Jeg svarer vi tok båten over og skal gå øya på tvers og ta båten tilbake igjen fra andre siden av øya. Hun forteller om “Ruth og Terje” som har åpent, der kan vi kjøpe noe å spise, forteller om masse stedsnavn på øya, hvor hun selv bor og spør så hvor vi kommer fra. Og når hun etter hvert forstår vi er “turister” og ikke har noen tilhørighet på øya, gikk munnen over i et grin og hun begynte nesten å snerre like mye som bikkja og legger til at på sommeren er det pakket med turister, og da pleide hun å rømme til skogs sa hun. Hun var ikke like snakkesalig lengre når hun fikk denne informasjonen, så da kunne vi bare gå. Utrolig morsomt! 😀

 

Ser ikke Siv for bare siv.

 

 

Ikke bare en siv i denne skoen!

Sånn, nok teite ordspill! 😀

Ut på veien igjen etter hvert og vi er så og si ved veis ende for denne turen. Vi har ca en halvtime på oss til siste båt går.

Det viser seg at det er masse aktiviteter på øya, her kan man velge i alt fra Yoga, shopping og ymse lotterier!

 

Vi sikter oss inn på denne! Godt drikke og enkel meny! Gøran er fysen på vaffel!

 

Ned Strandaveien…

 

 

Og der ligger det skjønne små hus, butikker og “utestedet” Kilen.

 

 

 

 

Gøran bestiller vaffel og kaffe i luka!

 

Jeg tar en liten øl i sola!

Og det ble lovet at vaffel kom om 2 minutter, …den måtte stekes først. Og tiden går…. fortere enn vaffelstekingen….

 

Da vi har ventet 20 minutter og ingen vaffel har kommet, finner vi ut at vi må løpe for å rekke båten. Gøran sier fra i luka at den vaffelen kunne han bare beholde for vi må rekke båten. Men da var vaffel ferdig og han kunne ta den med i hånda. “Bare spring du Siv!” kommanderer Gøran, og jeg begynner løpe. Gøran kommer straks etter i full fart med hamsterkinn fulle av vaffel og vi rekker båten med et nødskrik.

Vi kunne gjerne hatt mer tid her ute og utforsket mer! Og ikke minst komme tilbake når det er sommer og alt er grønt, blomstrende og frodig, må det være helt fantastisk vakkert tenker jeg.

Men så var det de forbaska turistene da! 😀

 

 

Tilbake igjen!

 

Her er kart over øya som står på brygga. Her kan du fint orientere deg litt om hva du ønsker å se og hvor du ønsker å gå!

 

Vi tar en tur til Tvedestrand sentrum, og vil rusle litt i gatene der. Derimot så KJØRTE vi gjennom gågater og diverse med Gøran Almås bak rattet, som mente det var utrolig dårlig skiltet.

Men, så da slapp vi gå så mye da.

Utrolig fin tur!!

 

“May all your blues be the ocean and the sky!”

 

TurSiv. Med Gøran i tet.

 

Snøhetta

Snøhetta er også et checkpoint for oss “tinderanglere.”

Dovrefjell.

Snøhetta er det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen på sine 2286 moh. Og er fullt overkommelig for de fleste av oss. Selvsagt er det en steinrøys som de fleste toppene i Norge.

 

Vi overnattet i telt ved Hjerkinn fjellstue, og hadde oss en frokost i det fri før vi omtrent bare kysset veien etterpå til Hjerkinnhus hotell, der det går buss videre til Snøheim. Man kan også overnatte på Snøheim om man vil det.

Under Coronatider bookes billetter i forkant. http://nor-way.no som har 5 daglige avganger.

 

Vi håper å få se en LIVE moskus på veien. Dette er jo Moskus-land!

“Skyttelbuss” i beste norske oversettelse av shuttlebuss, går herfra og koster 160,- kr pr pers tur/retur.

Der pakker man inn sekker og finner plass ombord.

Og jaggu som buss-sjåfør melder over anlegget på veien,, ser vi en Moskus-okse..

Dårlig bilde, men han var der.

Vel fremme på Snøheim orienterer vi oss og er klar for tur!

Gøran er over snittet interessert i å lese på alt som fins av informasjon, så jeg venter litt i bakgrunnen til han er forsynt. (Han i oransje og blå jakke)

“E du klar no?” Sier han.

“Har vært klar siden vi gikk av bussen jeg. Har du kontrollen?” svarer jeg. Det har han.

Så tusler vi avsted. Været er glimrende , litt kaldt selv om det er sommer, men dette må jo bli bra!

Då pigge mi!

 

Jada, snø og is og ur.. Som hører til på fjell i denne høyden.

 

 

 

 

Vi går jevnt og sliter oss ikke ut.

 

 

 

Jøsses for ei røys, men det er jo fint!

Up we go!

 

En liten pause i bakken.

 

 

Så er vi nesten oppe!

 

Kom an baby!

 

På toppen!

 

 

 

 

“Vær forsiktig på kanten der! roper jeg. Ramler du ned så sliter jeg. Det er jo du som har bilnøklene!”

Damene som sitter ved siden av meg ler høyt av kommentaren.

 

 

 

 

kom da!

 

Så tusler vi ned igjen.

 

 

 

Vi loffa opp på 3 timer, og brukte 2 timer ned.

Been there, done that! Kan du si det samme? 🙂

 

Tur-Siv med Gøran på slep.

 

 

 

 

 

 

Brevandring Nigardsbreen

Da var det brevandring på Nigardsbreen som sto for tur!

Nigardsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Breen har navn etter gården Nigard, som ble knust av breen i 1748 da den rykket frem ca 3 km i perioden 1700-1748.

 

Vi finner greit parkering ved utstyrsbua, og venter på våre guider skal komme.

 

Og der borte ser vi bunnen av breen…

 

Vi har valgt lang rute, men det fins flere ruter å velge i, noe du booker på forkant hos http://www.bfl.no

 

Våre guider kommer, far og sønn faktisk, og vi må prøve piggjern som passer skostørrelsen vår, og får utdelt hver vår isøks.

Dette bærer vi selv i en type klyse, ned til brygga der en båt tar oss over til riktig side.

Vi er 11 personer i gruppa, 5 nordmenn og resten dansker.

 

Vel ombord og setter fart!

 

Vi gleder oss!

Så går vi i land, og skal gå i et usedvanlig rolig tempo mot isen.

 

 

 

Omsider når vi bunnen av breen, og vi kommer til et nytt utstyrs-depot. Der skal vi rigges i taulag, og alle får seler.

 

 

Og de snorene på skoen måtte festes på en spesiell måte, slik at man ikke snublet i sine egne snøringer. Guiden var ikke helt fornøyd med min kjerringknute, så kom og fikset på den.

Se det! Så rigga! Dette blir gøy!

Utfordringen her var også litt språk. Danskene hadde åpenbart ikke helt kontroll på sunnmørs-dialekten, og under “undervisningen” av hvordan man skal gå i taulag, avstander, og hvordan tråkke med disse piggjernene på, oppdaget jeg raskt at de bare nikket og smilte på spørsmål fra guide som kanskje krevde et noe annet svar. Men pytt, tenkte jeg. Dette går sikkert kjempefint!

 

 

VI ER KLARE!!!!

Vi ble delt i to grupper nå. 6 i vår, og 5 i den andre. I vår gruppe var det var jeg og Gøran, to danske unge gutter i start 20 årene, og en dansk mor med en litt umoden utrolig tøff sønn på sånn 17-18 år.

“Det er oss og det danske hold!” sier jeg litt småkjekk. Og danskene smiler. Gøran og guiden tok ikke den.

Kjente umiddelbart på en viss kompetanse som tolk dersom det skulle gå helt i språk-ball på turen..

Her er de vettu. Guiden fra sunnmøre først. De to danske guttene, den tøffe umodne danske sønnen, og hans danske mor. Deretter fulgte jeg, og Gøran fikk utnevnt ankerpunkt i taulaget.

Ganske fort skjønte jeg at mor og sønn ikke hadde gått i taulag før, heller ikke ikke fått med seg et spor av hva guiden sa i “opplæringen”.

Det var som å være festet til to engelske settere på fuglejakt. Det var rykk og napp, de gikk mer på siden av hverandre enn etter hverandre og tauet var konstant i spenn.

Men det gjorde jo ting litt mer spennende, og jeg lo ekstra mye.

Vi ser det andre laget trekker fra oss.

 

Men jeg koser meg!

Og plutselig får guiden vår øye på kjæresten sin i en annen gruppe, og river seg løs fra oss og løper opp for å gi henne et kyss. Så herlig!

Og deretter skal vi krysse en bresprekk som krever et lite hopp når man i hvertfall er utstyrt med så korte bein som jeg har..

Mor danske har lange bein og steget greit over. Jeg var litt bekymret for at hun skulle dra tauet og jeg kom til å følge etter nedi et blått kaldt hull. Men da sto guiden der og fulgte med.

HOPP SIV!! Og jeg hoppet…

Det var småskummelt, men jeg klarte det. Selv om det ser ut som jeg har fått et skikkelig conehead her..

Og videre oppover vi går. Og det er utrolig flott!

 

Så var det tid for en liten matbit.

 

Det øverste platået var på ca 2000 meter. Men vi gikk ikke dit.

 

Etter pausen gikk vi litt videre og så startet vi på nedstigningen igjen. Vi spurte om det var muligheter for å komme inn under isen, men ble fortalt av guidene at denne isen er i såpass stor bevegelse, at nå var det ingen steder å komme inn. Kjente på en liten skuffelse der.

 

På vei ned igjen da.

 

 

 

Så var det å labbe samme ruta ned igjen og til båten.

 

En aldeles nydelig blå is, og en fin tur å ha vært med på!

Litt fun-fact er at isen har trukket seg utrolig mye tilbake, og man kan se tydelig skille på fjellet- mellom der det er lyst og mørkt. Guiden fortalte at for bare 10 år siden lå isen over det som er lyst, og turen startet mye lengre nede i dalen. Likevel er det slik at forskere sier at i teorien skal vi inn i en ny istid nå hvis man ser på historien. -Så kanskje et er som en tsunami? Trekker seg tilbake før den kommer i vill fart nedover igjen. Det får tiden vise! Glad for å ha vært med, og ha opplevet dette og!

 

Tur-Siv, med Gøran på tauslep.

Besseggen

Endelig skal jeg sjekke av Besseggen på tur-bucketlista!

I min verden der man er over snittet glad i turer i fjell og natur, er jo Besseggen en av “de store” som bør besøkes.

Vi bestilte billett til båten på http://www.gjende.no og parkerte på Gjendesheim, der vi sitter på med shuttlebuss som går gratis til kaia. Bussen tar bare 5 min. Billett med båten koster 170,- pr voksen.

De som ønsker gå andre veien, må booke Memurubu-Gjendesheim. Da tar de båten tilbake etter turen i stedet for først som vi valgte.

Det koster 150,- å parkere på parkeringsplassen.

 

Bussen kom akkurat i perfekt tid fra vi parkerte så det var bare å spasere rett ombord.

Og av alle mennesker så treffer vi kjentsfolk på bussen! Gøy! De skulle gå motsatt vei.

Det blåser friskt, så det var kjekt å kunne sette seg inn i den lille kafeen/ventebua på kaia mens vi venter på avgang. Og svelger unna en kopp kaffe og ei lefse.

Helt sykt kaldt å vente på å gå ombord, det blåser og så begynner det også regne litt…

Jeg tenker at blir det regn over fjellet, så blir det en liten hyggelig tur, men er ved godt mot!

Rigger oss godt og varmt ombord!

Og selfier oss på veien!

Dette venter oss!!

Da er vi fremme og klar for en langtur!

Det starter som alltid med stigning. Men vi skal jo opp da!

Folk setter avgårde i et ganske høyt tempo. Vi går rolig.

 

 

En liten pause i bakken..

Jeg har ikke strøm i skoene, det blåser friskt, men været er jo pent da!

Ikke akkurat den mest oppmuntrende plakaten, for jeg kjenner det godt i lårene og fua allerede.

 

Vi går heldigvis i sterk medvind, så vi får nesten litt hjelp opp.

 

 

En sau breker plutselig ved siden av oss.

“Sa du noe?” sier Gøran til meg…. småfrekk så tidlig i turen..

Pluss og minus med medvind. Minus er når vinden er så kald at rompa og baksiden av lårene nesten fryser til is. Jeg knytter en ekstra jakke jeg hadde i sekken rundt livet og det luner umiddelbart!

Vi tar igjen flere og flere av de som startet i høyt tempo. Om de kjenner på tempoet, eller om de er litt usikre i ura, tør jeg ikke påstå, men jeg mener bestemt at et rolig jevnt tempo er best på en såpass lang og krevende tur med mindre man er i storform!

 

Så åpenbarer det seg flott utsikt og fotomotiver i fleng!

 

 

 

 

“Fra Besseggen er det flott utsikt over Gjende og Bessvatnet. Noe av det karakteristiske ved utsikten er at Gjende ligger nesten 400 meter lavere enn Bessvatnet. Mens Bessvatnet har en blåfarge som de fleste andre innsjøer, har Gjende en tydelig grønnfarge. Grønnfargen er et resultat av brevann som skyller leire ned i vannet.”

*kilde Wikipedia

Så tar vi en rast, før vi starter litt klyvning. Jeg tar på meg en støtte til kneet. Sliter litt med høyre kne, spesielt i nedoverbakker, men tenkte at det er ikke dumt å få det på allerede nå.

Vi skal videre over eggen der.

Hvor folk i vekslende tempo og adkomst både opp og ned blir lett underholdende studie mens vi trykker i oss polarbrød med ost og skinke.

Okei, da setter vi i gang!

Up we go!! så cellulitter skriker av smerte!

 

Og når man tror man er oppe, så er man jo ikke det.

Men her. Høyeste punktet.

Denne var mye mer motiverende!

Etter å ha trasket så lenge i ur og på stein er i hvertfall jeg på det punktet der jeg så inderlig lengter etter flatt underlag. Så å labbe på snø litt var deilig! Anklene føles som et slitt kulelager etter å ha blitt bendt og vrikket i alle vinkler over noen timer. Fjellsko med god ankelstøtte er et must!

 

 

 

Tid for litt kos er det alltid!

 

Nytt utsiktspunkt dukker omsider opp! Og da må jeg jo posere!

 

 

Det henger litt duskregn i lufta, men det blir det jo bare en flott regnbue av.

 

Og når man begynner nedstigningen, gjennom ur, fjell, og steiner og endelig ser terreng som blir litt jevnere.. Det er deilig! Stivbeint og sliten, men målet er der nede!!

 

Der kom bussen og! Da rekker vi den om vi gasser på siste biten! Og utrolig hvor man plutselig klarer grave opp krefter til en siste liten spurt!

Vel ombord i bussen, kryper det en hund frem fra under setet foran og hviler hodet på føttene til Gøran.   Tydeligvis litt sliten han også!

Det har vært en flott tur!

Krevende, absolutt! Så ta den i et rolig tempo og ta pauser.

Vi brukte 6,5 time over. Det beregnes mellom 6 og 9 timer. Kle deg for allslags vær. Selv om vi var midt i juli nå, så er vi på fjellet og det er høyt. 1604-1743 moh i selveste Jotunheimen, det norskeste norske!

 

Takk for at du ble med oss over eggen!

 

Tur-Siv med Gøran tidvis på slep.

 

Badstufjellet, Lillesand

Denne dagen var jeg inne på Ti på Topp-turmål, og så kom denne rakkeren opp.

“Dette er en idyllisk tur i Høvåg som er ukjent for mange turglade sørlendinger”

Da trigges jeg.

*”Store deler av turen følger du steingjerder, og det er mange tegn på gammel bosetting. Her var det flere husmannsplasser før i tiden. Det er også et rikt dyreliv i området, med både ravn, hjort og bever. Noen badstu har det aldri stått der oppe, derimot i dalen like nedenfor. Gårdene på vestre Vallesverd hadde nemlig en badstu- også kalt kjone-til tørking av korn. Grunnen til at badstua ble plassert såpass langt ute av lei, var brannfaren”

*Kilde:fvn.no

 

Vi gikk for Ut.no sin beskrivelse, og turkartet under her viser det. Men jeg tenker at du bare tar gamle E18, parkerer ved veien der ved krysset til Høvåg (og bronseplassen) og starter derfra.

 

 

Så da parkerer du i krysset her.

 

 

Så krysser vi veien og går oppover litt..

Det er ikke skiltet, men du tar inn til venstre her etter 50-100 meter.

En liten stigning i starten, og så ser du rødmerket og lett sti oppover.

 

Med en antilopes eleganse passerer jeg hindre på veien….

 

Og nydelig skogssti følger..

 

Gammel husmannsplass. Gøran syns det er utrolig spennnende…

“Sjukt mykje skog på sørlandet….!”

Og så må han ta bilde av en rot…

Og en sprekk… han har en egen intern humor ang dette..

Vi kan dingle over små bekker…

og angre etterpå..

 

Og plutselig var det stopp… med brillene på nesa ble Gøran stående…

“Hva soser du med?” roper jeg!

 

 

Han tok bilde av denne….

 

Og brukte ca 25 minutter på å komponere denne snappen…..

“Det er jo ikke E.T.” sier jeg. “Det er Sid!”

“Hæ? Sid?” svarer han.

“Ja, det der murmeldyret i Istid… eller hva slags dyr det er… Sånne som sover mye. Som er like trøtte om klokka er 09.15 eller 21.15.. litt sånn som du egentlig… Har du ikke sett han??”

“Åja!.. Jo kanskje.. syns den ligner E.T jeg.”

“Nei, det er Sid”  svarer jeg..

 

Lar folket bestemme…

E.T

 

Sid

 

_Jepp. Alle er enige om Sid.

 

Nå må vi gå…

Flotte glatte svaberg

Og Gøran er så sykt flink på å “Påose”..

Gjennom steingjerder..

Og følge piler…

Og kommer opp til en deilig utsikt!

 

 

Skriver oss inn i boka!

Gøran prøver ta selfie av oss, men jeg har andre planer..

se på trollet..

Dette er dagen jeg ikke er på mitt mest stæsja, for å si det sånn, og prøver egentlig å unngå for mye close-up…

Kvikk-lunsj tar seg mye bedre ut!

Æ fryser.. vi må gå…

Vi fortsetter videre for å ta runda rundt ned.

Gøran er så sykt mye bedre på å “påose” enn meg.

 

Må se om vi er på rett vei her…

Det er vi!

Så er jeg varm igjen og jakka tas av igjen for 3 gang…

Utrolig flatt og fint å gå her…

Og Gøran er så utrolig flink på å “påose”…

 

Små broer..

 

Her kan man velge å ta den lette, eller den enkle veien.

“Tar du tømmestokken, Gøran?”

“Klart det!” svarer han.

Det gikk bra…

 

Så fortsetter det på slak fin sti nedover

 

 

Gøran er så sykt flink på å “påose”..

Og plutselig er vi nede igjen..

En nydelig tur som passer alle!  Tar ikke lange tiden, og deilig turterreng!

Her hoppa Gøran høyt! Han trodde det var en hoggorm-unge.

“Nei det er ei slæve” sier jeg. De er kjempesøte. En firfisle uten bein.”

“HÆ?” “SLÆVE?” har jeg aldri hørt om.. sånne fins ikke på nordvestlandet…

“Stålorm” er visst den riktige betegnelsen. Denne karen lå helt stille. Så ut som han hadde spist. Og koset seg i sola.

 

En deilig liten tur som passer alle!!

 

Tur-Siv med Gøran som “påoser” så fint på slep!

 

 

 

 

 

 

Prestheia-Kvarstein

Jaja.. Med friskt mot ville vi “Labbe fra byen og hjem” over heia.

Fikk min sønn til å kjøre oss ned til Sødal, og opp de bakkene der, der startpunktet for en av løypene i Prestheia er.

I mitt stille sinn tenkte jeg at det blir svært få klyvninger, og mer jevnt terreng på veien da vi starter i et såpass høyt punkt. Så dette blir en fin og lett tur…

 

Været er upåklagelig, og det samme er humøret!  .. i starten.

Det er “for” fint å gå her, og vi gleder oss til litt skogsstier.

Men bilder må tas.

 

Vi har ikke noen spesiell plan på ruta, annet enn å bare følge skilter mot Lomtjønn, via den Omvendte båt og Skråstadvarden på vei nordover mot Vennesla. Også med litt hjelp fra gps om det skulle være tvil..

Observerer at det er mye karter på blåbærlyngen! Det blir digg å plukke om det blir noe av!

Åjøsses, det er jaggu fotoboks her..

Best å holde jevnt tempo..

Der var det litt oppover, men det går fint!

Kommer kjapt inn på fine stier igjen. Og går på kryss og tvers, frem og tilbake på stier her….

Ja må jo innom Vaffelbua. Bua som kostet en del å snekre opp, men aldri har åpent.

“Den var flott, men nå går vi videre” sier jeg…

“Videre? Vi må jo bak og se på utsikten!” Sier Gøran.

“Utsikt?” sier jeg.. Vi er jo langt inni skauen..

“Ja, det er det bak her. Du er helt utrolig! Det er som å si at du har vært på Grand Canyon, men du fikk ikke med deg utsikten!” sier Gøran og ler…

“Ja den var jo formidabel, og absolutt sammenlignbar!” svarer jeg.

“Kan vi gå nå?”

Da er det den omvendte båt som står for tur. Jeg har aldri gått denne veien, bare opp fra Skråstad, og den er god og bratt, så tenker at det er nok litt slakere terreng herfra.

Litt småbakker bare, så det begynner bra!

“Helt utrolig mye skog det er her på Sørlandet.” ytrer Gøran. Igjen. Men sånn er det det når han har bodd og er oppvokst på nordvestlandet, der det høyeste treet i utmarka er dvergbjørk, og det høyeste treet i fylket er epletreet til farmor som har stått siden sent 1800 tallet.

“Det er i hvertfall lunt her” sier jeg. Merker svært lite til vinden.

“Hvilken vind?” sier Gøran. Det er også andre vindforhold han er vant til.

 

“Men i svarte da.. ”

En god del stigning ble det jaggu herfra og, selv om ikke likt fra Skråstad.

 

 

Så kommer vi opp og tar en liten kafferast i sola! Masse folk på tur i dag!

Og banan.

Denne gang får jeg med meg snik-snappen, og pynter litt på.

 

Så går vi videre mot nord og Skråstadvarden.

 

 

Kapott tre.

Her har noen dekorert skiltet. Ser du fuglen? Kult!!

Så var vi igjen etter litt klyvning på Skråstadvarden. Null utsikt, ikke særlig vakkert sted, men sjekka inn.

Sagevann må vi følge skilter mot nå.

Her stopper Gøran opp og begynner høytlesning.

“Ta bilde av det, jeg fryser, jeg må gå!” Etter å ha svettet litt i bakker på vei hit, kjenner jeg at jeg blir fort kald når vi stopper opp.

“Fryser?? Du må jo være sjuk! Jeg svetter!” sier Gøran.

“Good for you.” svarer jeg og tramper videre ned i litt lunere omgivelser.

Så er det myr. Myrterreng i stor skala.

“Ka du såg no?…. åja. Va det ein blomst igjen…..” sier Gøran.

 

 

Glattetre.

Herfra og så og si resten av turen var det bare hogstfelt.

Svært lite å ta bilder av..

“Sett deg på stubben, så tar jeg bilde” sier Gøran.

“Får flis i fua…” gidder ikke…

“Sjå her no!” sier han og klarer å klatre opp på en som er like høy som han..

Bra jobba. Kom ned nå..

Vi fortsetter i det uendelige på hogstfelt, der stien er så og si utvisket, men de har spart disse stubbene med røde prikker på, så vi holder en viss peiling på at vi er på riktig vei..

Inntil… Vi oppdager på gps at vi er i retning Justvik om vi fortsetter. Og Gøran sier “Er du klar for litt off-pist?”

Det er altså ski/alpin-språk for å kjøre utenfor løype..

“Javel….?”

“Iflg gps så må vi gjennom her….”

Dette har jeg hørt før, tenker jeg…. og drar umiddelbart opp traumer fra turen til Rogeheia…. (har blogget om tidligere)

Og så forsvant han i et forrykende tempo gjennom myr, lyng og kratt.. Jeg angret stort på at jeg valgte bukser som ikke rakk ned helt til ankelen i dag.. Det var ikke dette jeg så for meg..

Omsider er vi back on track, og jeg er ikke i storslagent humør. Jeg har oppripete legger, er svett og kald om hverandre, og kjenner at godt over en mil i oppogned-terreng begynner å kjennes i lår og legger.

“Smil, Siv!” sier Gøran.

Og jeg smiler…

Så er det nedover.. og nedover… og jeg stolpret meg nedover i nøyaktig samme stil som du ser her…

Så er vi nede på grusvei igjen.. på Kvarstein.

“Ser du Jokeren, Siv?” spør Gøran

“Har sett han hele turen…” svarer jeg.

Men der er målet. Helt der nede med de 4 spisse mønene ved hovedveien..

“Nå kan du skryte av at du har labba fra byen og hjem!” sier Gøran.

“Ja i morgen..” sier jeg..

Endelig hjemme. Gidder ikke dette en gang til.

 

Men det er i hvertfall gjort! Om ikke dette var en av de fineste turene, så har jeg labba fra byen og hjem over heia.

 

Tur-Siv, med Gøran sporadisk på slep.

Ørnenapen, Setesdal

En ting å si om denne turen… WOW!

Jeg har egentlig konsekvent og ukritisk holdt meg til Ut.no sine turforslag, men denne kom jeg over da en venninne la ut bilde på instagram, og jeg tenkte, DER skal jeg!

Ørnenapen.

Sørlandets/Setesdals Trolltunge sies det,

Jeg har vært både på Trolltunga og på Preikestolen, men føler kanskje dette er litt mer Preikestolen enn Trolltunga, men det er ikke opp til meg å avgjøre hva som er riktig.

Uansett en fabelaktig tur i vidunderlig april-vær!!!

Jeg sleit litt med å finne tur og veibeskrivelse for å finne denne, googlet en del, og fant omsider en beskrivelse der som forklarte denne veien. Jeg forstår at det også er en annen vei opp, men den fant jeg ingen info om.

 

Jeg starter med litt “data”. Jeg glemte sette på appen over målt tid og avstand på vei opp, så satte den på på vei ned, uten at det er en fasit i seg selv.

Du må nok regne 10-15 min mer på vei opp, da det er en del stigning, spesielt i starten. Selv om vi ikke akkurat løp ned, så gikk vi jevnt, stoppet og pratet med folk på vei opp som lurte på hvor langt det var igjen der de hadde med seg små barn med lite inneboende motivasjon, for å si det sånn..

 

Veibeskrivelse er for meg særs viktig.

Vi kjørte fra Vennesla, og tar veien mot Evje. Du kjører forbi Evje og videre oppover. Når du kommer til Fånefjell-tunnelen, kjører du gjennom den, og fortsetter et minutt eller to, da tar du av på første mulige asfaltert vei til høyre. Lauvdalsvegen.

 

 

Der kjører du et lite stykke, før du tar opp til høyre igjen på Nautedalsvegen. (Privat vei)

 

 

Den veien følger du oppover og oppover til du kommer til en bom. Bommen sto åpen da vi var der, og det var traktortrafikk ut og inn. Du kjører ikke forbi bommen.

 

Rett nedenfor bommen står det skilt om parkering forbudt. her var det flere biler parkert, og gitt blanke i det skiltet. Sånt gjør ikke vi, og det syns jeg andre burde respektere og. Så vi kjørte nedover litt igjen, og parkerte ute av veien.

Grunneier kommer med oppfordring til alle som ønsker gå på tur, om å parkere ved det gamle bedehuset på venstre side av veien midt i bygda.

pga økt trafikk her, begynner antall biler å bli et problem for gårdsdrift da store kjøretøy skal klare å komme frem på i utgangspuntet veldig smale veier. Det må respekteres.

Så startet vi på en gåtur langs en grusvei oppover.

 

 

Ikke noe å si på utsikten disse gårdene har heller..

 

 

 

Du fortsetter grusveien oppover, gjennom bommen et lite stykke.

 

Når du kommer hit, må du være litt obs.. Vi hadde to jenter foran oss, som vi regnet med visste hvor de skulle, og de smatt inn denne litt skjulte veien inn i skogen til venstre her.

Løypa er ikke merket, så du må nesten vite hvor du skal.

 

Så da fulgte vi etter der, da jeg fint kunne se for meg at jeg hadde fortsatt videre på grusveien, selv om for Gøran var det opplagt at det var inn der… (yeah, right…)

 

 

Jeg er så begeistret av å være på tur. Vi er nå inne i en tid som har et eget begrep “Korona-tider” der jeg er permittert siden midt mars, har lagt på meg x-antall kilo og er jevnt deprimert over livet. Og lykke er å komme seg ut på tur de dagene som byr på slikt vær og sjelefred som turer i naturen gjør med ett stykke fordervet sinn.

 

 

Vi går innover en koselig skogsti her..

 

Sola varmer, men det er litt vind, så det er nydelig turvær.

 

Gøran tar igjen et snik-bilde, og jeg leser ut fra dette at han sier som tekst: ” Nå peser hun fælt, tjukkebolla! Dette trenger hun!”

 

Jada, halleluja.. så starter vi stigning.. Og jeg tenker at dette trenger jeg så inderlig sårt, selv om det gjør litt vondt. Vi går i jevnt tempo og drar innpå jentene foran. Og det er en motivasjonsfaktor i seg selv. Vi slakker litt av, for veivisere er egentlig greit å ha i en umerket løype.

 

Da ryker jakka. Kjenner pulsen stiger, vinden er borte, og jeg blir god og varm!

Ett eller annet nydelig menneske har laget pil i steiner på hvor man skal gå! TAKK!!

 

Gøran knipser bilder og gjør det han har fått beskjed om for at det skal bli en fullverdig blogg. Ellers hadde han ligger laaangt foran meg. Glad for at han tar oppgaven seriøst.

Det er ekstremt våte partier innover. Gode og vanntette fjellsko er absolutt å anbefale!

Men terrenget er fint, og variabelt! Man nyter hvert sekund!

Rester av vinteren ligger igjen i høyden i skyggepartiene, og begynner å bli nokså råtten nå.

 

 

“HUG A TREE” er det noe som heter.  “hug a tree-the evidence will make you feel better” selv om jeg tenkte at dette treet trengte ekstra omsorg. BTW det fins en egen “hug a tree”-day. 30 april. Oppfordrer alle til å gjøre det og poste det!!

 

Og når vi kommer opp mot toppen, må man jo stoppe opp og se litt på omgivelsene.. se da.. vår og vinter møtes…

 

Det er aldeles nydelig.. fuglekvitter, duften av skogen, stillheten og vindens sus i trekronene… kan man ha det bedre da??

 

 

“Det gikk en gjøk på stien og hørte skogens ro… .KO-KO!”

 

Man må ta det med røttene.. akkurat som etterveksten….

 

One giant step for mankind…

“ka… i?”

Og plutselig åpenbarer det seg….. gjennom skogen hva som venter…

ÅH! se!!

“Nei, vi må ned her til høyre!” sier jeg. Det er her det er!

Og der er det…. virkelig!

Se på dette!!!

Obligatoriske bilder tas..

 

Og en dude på toppen spør om han skal ta bilder av oss, og da er vi ikke vanskelige… Finn sted nå!

 

 

Har med en monkey…

Mens jeg går for lotus..

 

Vi fant oss et sted i solen med utsikt, spiste litt mat og filosoferte over livet, planlegger hengekøye-tur hit til sommeren.. For et nydelig sted!

 

 

Takk for en vidunderlig tur! Kortreist og lite krevende!

Prøv du og!

 

Tur-Siv, med Gøran på slep.

 

Følg meg gjerne på facebook, Tur-Siv 🙂

Ansteins fyr, Flekkerøy

Da ble det plutselig mye fritid til overs på undertegnede, og da får man tid til å gå på turer igjen og ikke minst blogge.

Deilig er det da når det endelig kommer sol og en vår i anmarsj! Så man glemmer litt at man er permittert, og hvorfor det ikke er vanlige hverdager lengre.

Dette er en tur jeg varmt vil anbefale til alle! Superfin!

 

 

Helg er det også, så da måtte vi finne en tur! I dag ble det Flekkerøy og tur til Ansteins fyr.

Igjen er det UT.no som hjalp meg med dette valget.

Turen er på ca 3 km tur/retur og går i lett terreng.

https://ut.no/turforslag/116957/tur-til-ansteins-fyr-flekkery

Når du kommer ut av tunnelen, tar du opp bakken til høyre i rundkjøringen, og fortsetter et stykke innover. Var ikke superlett å finne parkeringsplass eller nøyaktig startpunkt på turen, da det var veldig smale veier, og få ledige plasser å sette bilen, da det naturligvis var mange mennesker ute i samme ærend på en dag som dette. Men etter å ha fulgt gps på kartet som lå på UT, så fikk vi styrt oss inn på riktig sted.

 

 

Så fant vi stien! Nydelig skogsti innover.

 

 

Og siden dette da er en tur som kan regnes som lett fremkommelig og lite krevende, så stilte vi begge i vanlig hverdagsklær og joggesko.

 

 

 

 

Kommer til en port, med et skilt som forteller litt om hva som kan møte oss, og siden jeg i dag har lagt svært lite arbeid i å dempe krøllene, så måtte jo kommentarer om en mulig artsfrende i villsauen. Jeg er derimot ikke sky og kan gjerne forstyrres!

Har du hund, må denne holdes i bånd hele tiden, hele året!

 

 

Gøran har en tendens til å sette opp tempoet, så det var nesten så jeg skulle tatt på joggebuksa og svettebånd, evt løpeklær uansett hvilken type tur man er på når man er sammen med han. 🙂

 

 

 

“Er det noe du skal rekke?” spør jeg.

“Ka, i?”  svarer han.  (så kan dere som ikke kjenner dialekten fundere på hva han sa der.)

 

 

Gjennom skog går første del av turen, før det åpner seg mer opp og landskapet endrer seg fullstendig.

 

 

Og man kan se sjøen..

 

 

 

 

Stopper opp og nyter litt sol og sjøluft.

 

 

.. Før han får los, og skyter avsted igjen..

 

 

 

 

Jeg får komme meg foran og styre litt…

 

………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Her er det fine små bukter og superfine badeplasser. Må være herlig her på en varm sommerdag!

 

 

 

 

 

Hva er dette da?

 

 

Gamle murer og kanonstillinger fra krigstid står rundtomkring, så det er litt av hvert å utforske for nysgjerrige sjeler her.

 

 

 

 

Se så blid!

 

 

Siste etappe og fyret skimtes i det fjerne.

 

 

 

Blåser ganske friskt denne dagen, og enda mer jo lengre utpå vi kommer. Så da er det bare å bardunere krøllene inn i lua.

 

 

 

Det er ikke store fyret, men det har stått støtt siden 1904.

 

 

 

 

Ved fyret er det satt opp en stor benk, der man kan slå seg ned og spise en evt nistepakke om man har med seg det.

 

 

 

 

Vi slo oss ned litt nede i berget, der det var mye hyggeligere og lunere.

Dette er en tur som passer alle! Ikke særlig greit for folk på krykker eller med vogn, men ellers er det lett fremkommelig, med gode og tydelig sti.

 

 

Tur Siv, med Gøran tidvis på slep.