Tur til Vinjakula, Bjerkreim

Da var det tid for en skikkelig topptur igjen, og denne gang ble det bestemt at Vinjakula i Bjerkreim skulle få bli det ærefulle bidraget til turbloggen denne dagen!

Etter en helt formidabel mai måned værmessig, er det bare å sette fart og dra nytte av hvert sekund! Og jeg vil, selv om jeg enda ikke har vært på hver eneste knaus og sti i mitt umiddelbare nærområde ennå, anbefale å kunne sette av en dagstur og kjøre noen timer bare for å oppleve noe helt annet en gang i blant! Og det er ikke lengre hit enn til Hovden, så det handler mer om hvordan du ser det!

Her er link til turen. https://www.ut.no/tur/2.20795/

Turen er på  ca 12,5 km t/r, og har en stigning på 716 m.

 

 

Vinjakula er et fjell nord i Bjerkreim kommune i Dalane i Rogaland. Toppen er det høyeste punktet i Bjerkreim, og danner grensepunkt mot Gjesdal kommune[.

En bestigning av toppen er relativt krevende, enten man starter fra Veen i vest eller fra Vedbranden i øst. På nordsiden og sørsiden er fjellet stupbratt.

Vi startet stigningen fra Veen.

 

 

Og det byr opp til en flott dag! Vi kjører fra Vennesla sånn ca 07.30

 

 

Da vi ankommer, putter vi 40,- i en konvolutt for parkeringen. Det er også mulig å vippse!

 

 

 

Vi starter ved å gå langs veien mot en gård

 

 

Der treffer vi bonden som på en “moderne” måte gjeter/skyfler geitene foran traktoren.  De stanser opp når de ser oss.

Det står skilt om “Privat vei” men bonden kommer ut av traktoren og sier: Skal dere opp på toppen?  Bare følg veien rundt grisehuset!

Vi takker og fortsetter.

 

 

Vi svinger rundt grisehuset, og huuujeii… DET var en stram lukt i denne varmen, men det satt også fart på beina!

 

 

“Herregud, det var intenst!! Det svir i øynene tilogmed!”  sier jeg og heiser på sidrompa bukse og skyter fart..

 

 

Så starter stigningen på traktorvei.. et godt stykke faktisk. Og det går bare oppover, og man kjenner at vindstille og godt over 25 grader kan gjøre turen ekstra hard.

 

 

Så kommer et par porter å gå gjennom.

 

 

Og snart blir vi også belønnet med noen fantastiske glimt av utsikt.

 

 

Etter port nr to går det over til sti. Det er sporadisk merket med røde pinner og malingsflekker, men med sti, så kan man ikke gå så mye feil.

 

 

Og det er helt vannvittig flott!  Og enormt varmt!

 

 

Jeg får fast følge av et par fluer som overhodet ikke tok nei for et nei, og jeg kaver fælt med armer rundt meg, kjefter og er smågretten på varmen og irritasjonen de to små kan gi!

“Er det mulig å være så intense!!”  …knurrer jeg..

“Det er sommer Siv… Da er det fluer…” …kommer det tørt fra Kjell.

En forklaring eller en respons på et lite utbrudd, fullstendig uten nytte i et sånt øyeblikk.

 

 

Kjell havner litt bakpå i bakkene og sliter vel mer med varmen enn meg.

 

 

Men han har ikke fluer rundt seg… eller så er det bare greit om de er der, for det er jo sommer..

 

 

Oppover det går!

 

 

Og det er ganske kupert her og der. Og endelig kommer et lite vinddrag, og for en lykkefølelse det gir!  Plutselig klarer jeg å løfte blikket mer opp fra bakken og nyte omgivelsene! Og det er jo det jeg er her for!

 

 

Er du ikke vant til å gå på tur i terreng, så er ikke dette den første turen du starter på. Det er mye grei sti, men det er svært mye stein og steinrøyser å kravle over på veien og. Og det går bare oppover. Hele veien opp. Verst stigning i starten, så blir det litt flere slakere partier mot toppen.

 

 

Svetten renner nedover ryggen, og når det er så varmt ønsker man bare å finne ett eller annet vann å stupe nedi og kjøle seg ned.

 

 

Og jaggu.. som en liten oase dukker dette lille tjernet opp ved siden av stien!

 

 

“Nei, nå skal jeg bade!” sier jeg og vi setter kursen ned til vannet.

 

 

Der man skal tråkke uti, kryr det av rompetroll…

“Åååååårh!! Æsj!  Typisk! Et helt slektstreff av de små ekle der!!”  …Normalt sett er ikke dette mine favorittbadedyr, og under andre omstendigheter hadde jeg nok kun av den grunn avstått fra å tråkke uti her og satset på neste vannhull, men nå var desperasjonen såpass overveldende, at jeg bare flekket av meg shortsen og bykset uti.

 

 

Og det var heeeelt vidunderlig!! Faktisk såpass at jeg tok en runde til da jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå i land. Kjell kastet seg med uti.

 

 

Sjuuukt deilig og avkjølende!!

 

 

Så måtte vi spise en banan da.. må jo ha næring og, sa han …. …. …. Jeg tripper etter å komme i gang igjen!

 

 

Jeg knytter bikinitrusa fast til sekken bak, tenker den tørker sikkert fort!  Da stikker vi! Kom an!

 

 

Så er det å “klatre” videre opp røysa.

 

 

Og så åpner landskapet seg litt og man får en nydelig utsikt igjen…

 

 

Se da..

 

 

*Med en høyde på 907 meter er Vinjakula den høyeste toppen i Magma Geopark. Den ligger i den nordlige delen av geoparken som er dominert av en gammel bergart kalt gneis. En av utgangspunktene for turen opp på fjellet er Veen, som ligger på et flat og frodig område mellom to innsjøer. Dette er en endemorene som består av materiale som sand og grus, og som ble liggende igjen etter at isbreer smeltet bort for omtrent 12.000 år siden.  

Når man kommer høyere opp i terrenget blottlegges mer og mer solid fjell. Dette er gneiser som har et stripete utseende ? de er folierte. Denne foliasjonen heller noe mot øst hele veien mot toppen. Disse gneisene var originalt et stort område med granitt som ble klemt og tøyd i røttene av en stor fjellkjede for omtrent 1000 millioner år siden. Alt av berggrunn som en ser fra toppen er gneiser i denne sonen. For 1000 millioner år siden var det en fjellkjede på størrelsen med Himalaya i dette området, og gneisene var flere titalls kilometer under toppen av fjellkjeden. En gradvis og sakte oppløft og erosjon har eksponert røtter av en fjellkjede som likner de Himalaya har i dag.

 

*Kilde: visitnorway.no

 

 

 

 

 

 

Det er på tide med en liten rast når vi når de litt mer flatere partiene på toppen. Litt godt å drikke fra sekken kommer godt med nå.

 

 

Og det er nydelig her!!!

 

 

Ja en øl, mens den fremdeles er kjølig gjør underverker i slitne bein!

 

 

Så er det siste etappe.

 

 

 

 

Vi skal visst opp der……

 

 

Det er på tide å bløtlegge capsen og fylle vannflaska da..

 

 

En type “Kjeragbolt” er også kilt fast her, og vi vurderer å besøke den..

 

 

“Nei vettu, den driter vi i!”

 

 

Det er jo i motbakke det går oppover da!

 

 

 

 

 

 

 

 

Og når man igjen blir god og varm både i toppen og kjernetemperatur, og ser SNØ! *hjertehjerte*

 

 

HURRA!!!! LIGGE PÅ NEDKJØLING!!!

 

 

Og med stabilisert kjernetemperatur, kan man igjen fortsette!

 

 

 

Og inni hodet mitt synger jeg “The hills come aliiiive, with the sound of muuuusiiiiic!!” 

 

 

 

Det er fantastisk flott! Været, omgivelsene, naturen, og vi er så utrolig heldige som bor i ett land som Norge!

Jeg kan ikke få nok av landet vårt!

 

 

Dette, urørt og rått, har vært her i millioner av år, og nå går jeg her..

 

 

 

 

Så er vi straks på toppen…

 

 

Der er varden!!

 

 

Og med en liten dytt i fua over siste del (de steinene på toppen er løse, og vanskelig å stole på og holde seg fast i) så kommer jeg meg opp på varden!

litt over to meter høy ca…. (bruker Kjell som måleenhet her, og han var rett under… )

 

 

 

Og det er så verdt det!!

 

 

 

Måtte derimot løftes ned igjen, men han kunne jo godt bruke hendene litt nå som beina skalv.

 

 

 

 

Og ny runde med solkrem! VELDIG viktig å smøre seg!!

 

 

Så var det retur da… 716 m stigning blir til 716 meters nedoverbakke….

 

 

 

 

Jeg syns det er så sykt gøy å hoppe på stiener, klatre og kravle rundt, utfordinger for å finne neste steg! Kjell deler ikke den gleden.. Og om det gikk tregt opp… kan man vel trygt si at det gikk enda tregere nedover…

 

 

 

 

Er det ikke bare aldeles nydelig!!!?

 

 

 

 

 

 

Og det er ikke blitt mildere i været heller for å si det sånn..

 

 

 

 

 

“Jeg vil bade i det vannet der nede igjen”  sier jeg.

“Bare løp du… kommer snart etter” Sier Kjell.

Og det var deilig å høre! Jeg kunne slite meg! Så jeg småløp ned steinur og fjell med det forlokkende lille tjernet i hodet og de forbaska nusselige rompetrollene jeg skulle lage tidenes bombe og skvette langt unna meg!

 

 

Okei, bye!!!!

 

 

Og der lå jeg og fløt da Kjell omsider kom vaggende ned røysa mot tjernet….

 

 

Kjell fikk  ikke badet så lenge da, for da var jo jeg egentlig ganske forsynt.

 

 

Og det var å trippe på steinene videre nedover!

 

 

Hopp og hei!

 

 

Og fra den lille “isbreen” rant det smeltevann ned i en kulp… Kjell var klar for et dupp i den… Holdt overhodet ikke samme temperatur som tjernet men han trengte det nok!

 

 

Og siden det var så kaldt var det ikke så mye å sladde, men likevel for ordens skyld… Blåklokker er uansett mye vakrere…

 

 

 

 

Litt bilder fra siste del ned…

 

 

 

 

 

 

Og traktorveien ned, med slitne lår og legger, så må jeg si at å gå oppover er myyyye mer behagelig enn nedover…

Vi hiver oss i bil, og er enormt klare for å kjøre hjem…

 

Og måtte ta bilde av dette…. Treskofestivalen! ved Ørsdalsvatnet. DET tror jeg må være gøy! Kanskje like gøy som folkedanspub jeg var på da jeg dro på hytte til hyttetur Setesdal vesthei, (for dere som har lest den bloggen!)

 

Og et visdomsord til slutt:

 

 

TurSiv med Kjell på slep!

 

 

#Vinjåkulå #vinjakula #turtips #utpåtur #bjerkreim #topptur #turblogg

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg