Via ferrata Straumsfjell, Setesdal

A HELL OF A RIDE!!! På alle tenkelige måter!! Dette er det mest heftige jeg har vært med på hittil i turkarrieren, og jeg tror det skal himla møe til før noe slår dette!!

Min sønn Patrick ville på denne turen, og booket og fikset alt, kun med beskjed om at vi reiser søndag! Jeg har alltid hatt lyst til å klatre, og var kjempefornøyd med at Patrick og kompisen hans, Bim (det er kallenavnet hans) ville ha meg med på tur!

Her er link til turen: https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/setesdal/listings-setesdal/via-ferrata-straumsfjellet-den-lengste-i-sitt-slag-nord-for-alpene/27374/

Litt om turen fra linken over:

*En bestigning av den imponerende sørvestveggen på Straumsfjellet vil normalt kreve svært god klatrekompetanse. Men med en Via Ferrata er man festet til fjellet ved hjelp av en solid stålkabel som går hele veien opp. I de bratteste partiene er det dessuten montert trinn i fjellveggen til å stå på og holde seg fast i.

Sikkerhetsutstyret består av hjelm, klatresele og en spesiallaget Via Ferrata-slynge som har 2 karabinkroker slik at man hele tiden er godt festet i kabelen. Man trenger dessuten solide tursko samt hansker til å beskytte hendene. Med dette utstyret i orden er det “bare” å følge ruta oppover fjellet.

Det er likevel en tur som krever at man er i god fysisk form, og det hjelper å ha erfaring fra luftige fjellturer så man ikke lar seg skremme av høyden. Man bør på forhånd også ha gjort seg godt kjent med bruken av sikringsutstyret. 

Via Ferrataen på Straumsfjellet blir bare brattere, mer spektakulær og luftigere jo høyere opp man kommer. Like under toppen forserer man til og med en kort overhengende vegg, så her hjelper det å være sterk og utholdende, både i kroppen og i toppen. Belønningen idet man topper ut, med elven Otra og dalbunnen langt der nede, er en utsikt blant de flotteste Norge har å by på.
Der kabelen slutter, er det merket løype videre til toppvarden på Straumsfjellet, 797 meter over havet. Fra toppen fortsetter merkingen videre i østlig retning, og leder deg trygt ned i dalen igjen.

Og vi kan skrive under på at alt her er virkelig ikke er en underdrivelse!

Vi visste ikke hva vi kom til…

 

 

 

Gutta kvelden før avreise…. Vi skulle reise kl 06.00 fra Vennesla, fikk vi beskjed om av guide som hadde nær kontakt med Patrick i forbindelse med at det var meldt regn, og da vil man normalt sett utsette turen til senere. Likevel ble det meldt at regnet skulle ikke komme før kl 15.00, så da var det å komme seg av gårde såpass tidlig at at man rakk opp veggen før regnet kom. Så vi skulle da møte på Helle camping kl 08.00

 

 

Kl 06.00 buldrer vi ned trappa hjemme i Fjordparken, superklar for tur! Med sekker fulle av regntøy, vann, RedBull, sjokolade og niste!

 

(Bakerst, meg, Bim, og Patrick foran)

Wohooooo!!!!

 

 

Vel fremme blir vi møtt av en kar som sauene på jordet i hvertfall hadde ventet på, der han kom på sykkelen sin. Og To svenske guider, Urban og Herman.

 

Urban & Herman.

De får kledd oss opp i utstyr, og vi venter på to deltakere til.

 

Patrick og Bim sin påose..

 

 

Og jeg tar en selfie! Føler meg sabla kul i utstyret!

 

 

Da de to andre deltakerene Erik og Siw kommer, blir vi loset til elva, der vi skal ta båt til startpunktet sammen med guide Herman, som var så heldig å få med seg dette brokete følget på tur denne grå søndag morgen.

 

 

Sjefen i båten slår av en vits om hvor negative sørlendinger er av natur, og vi løsner godt på stemningen!

 

 

Så tøffer vi avsted!

 

 

Vannet er blankt, og det er en fin morgen!

 

 

Bim holder på vesten!

 

 

Vel fremme går Herman litt igjennom hvor ruta går.

 

 

Og vi starter med en liten vandretur gjennom skogen til bunnen av fjellet.

 

 

Det går over stokk og stein!

 

 

Erik henger kloss på guiden, Siw (senere kalt dobbelt-v for å ikke skape forvirring da vi er to stk Siv/Siw her) jeg, så Patrick og Bim bakerst.

På veien passerer vi ett tre som ligger over stien. Vi kommer oss over (jeg og W under) og kommer oss opp. Nede fra skogen hører vi Bim utbryte: “Seriously?!” da han kom til dette hinderet, og vi ler godt! Han pustet og peste godt på denne lille turen, og ble tidlig avslørt at formen nok kunne ha vært bedre.

 

 

Da er vi ved startpunkt, og om Guiden river seg i håret med tanke på hva han har å dra med seg her er usikkert, men han gjennomgår ting vi må vite og gjøre.

 

 

Han demonstrerer hvordan kroker skal festes på stålvaier, hva de enkelte krokene vi hadde på beltet er til, og hva prosedyren er ved evt ting som skulle komme rasende ned fjellsiden mens vi er i veggen. Uansett om det kom stein, stokk, mobiltelefoner eller andre eventuelle ting som kan gjøre vondt å bli truffet av, så skulle vi rope: STEIN!! og la hjelmen ta imot.

Det husket vi.

 

 

 

Opp der ja… okei… det går sikkert fint…

 

 

Og det er tørt og fint og vi kommer oss greit opp første bakken. Ikke så mange utfordringer der, så vi får fort rymen, og det er kjempegøy!

W lurer på hvor mange ganger Herman har klatret her, og vi tror han svarte 15 ganger… vi er litt usikre… “Bare 15!!?” sier W!

Jeg ler og spør om hun er redd det blir litt for tynt for dette crewet som er med i dag? Hun svarer ikke direkte på det, men hadde kanskje sett for seg noen med mer erfaring? Jeg var her i utgangspunktet litt enig… jeg syns han lignet en litt mer rocka utgave av Harry Potter, med tau og klatreutstyr, men det kan jo hende han kunne trylle? For magi trengte vi virkelig etterhvert…

 

 

Patrick og Bim kommer etter!

 

 

Strålende fornøyde!

 

 

Jeg tenker at hvis alt blir like greit som dette, så blir dette navla gøy!!

 

 

Det går litt sidelengs og litt oppover.

 

 

Og W er veldig glad for etterhvert som vi begynner å komme oppover fjellsiden, at det er et takknemlig vær! Det er i grunnen greit at tåka ligger nedi dalen så man slipper å bli minnet på hvor langt det er ned.

 

 

Som eneste jenter i gruppa, og ikke minst at vi begge har så utrolig fine navn, finner jeg og W raskt tonen. Og der vi står og venter på at Erik skal komme seg litt oppover, sparker Erik løs en bitteliten sten som kommer rullende sakte ned mot W. Jeg og W ser på denne og den stanser rett foran W. Hun ser på meg og roper: “Stein!” Og vi får fullstendig latterkrampe! Erik kaller oss fnisejenter, og Bim og Patrick lurer på hva i alle dager som skjer foran hos oss. Det tar omtrent en halvtime før vi slutter å le, om det er av pga at vi begge har en spesiell humor, eller om det er litt nervøs stemning på hva vi har i vente, er ikke godt å si.

 

 

Det er i hvertfall fint og grått ennå.

 

 

Bim er klar for mer. Herman (Guiden i rød hjelm) er litt usikker..

 

 

Men Bim blir loset opp neste vegg også.

 

 

Det er litt venting her og der, og da benytter man tiden til litt oppgitt selfie med de som skravler hele tiden..

 

 

 

 

Så begynner litt mer utfordrende deler, og vi får kjenne litt på det. W blir stående fast, og finner ikke ut hvor hun skal ta neste steg. Herman “the spiderman” kommer etterhvert reddende til og loser henne videre ved å si hvor hun skal trå.

Men den tiden man blir stående i veggen, med kun skotuppen hvilende på en liten sprekk, begynner man å få litt “shaking” i foten, og man får tid til å tenke på hvor man er.. hva skjer om jeg glipper tak.. hvor langt faller jeg før det rykker i tauet.. vil det gjøre vondt? Er det noe sted å stappe foten i og klatre opp derfra man evt havner? Jeg syns de minuttene ble lange, og jeg kjente litt på et ubehag av å ikke være i bevegelse.

 

 

Bak meg ser jeg Patrick og Bim også jobber med å holde posisjon på små marginer mens de venter på å komme videre. Det er ett stykke ned nå, og det er bratt.

 

 

Dette ble en kraftutførelse og Bim kjenner at det er tungt og tar av hjelmen for å tørke litt svette på “trygg grunn”

 

 

Da vi ankommer et sted i veggen Herman kaller “The point of no return” tar Herman en prat med Bim. Om det kan være lurt av han å bli med ned igjen.

Herman tar avgjørelsen for en nølende Bim, og han tar med seg Bim ned, der han blir hentet tilbake til campingplassen.

 

 

 

Vi er ved friskt mot og fortsetter. Og det begynner å bli mer krevende partier.

Herman “The spiderman” løper opp og ned veggene, og man ser plutselig den røde hjelmen og de mørke krøllene stikke frem hodet på fjellhyllen over deg og han sier med et smil: ” Hej! Går det bra?” Og vi svarer som hør og bør etter hvordan det går at “Nja… tror jeg står litt fast her…” Og han svarer: “Jag kommer!” Og kommer som en vind ned til den som sliter får deg til å se løsninger på nye steder å tråkke. Eller om man svarer: “jada, det går fint!” så parerer han “perfekt!” 

 

 

Vi oppdager fort at bøyler var ikke like strategisk plassert som vi kunne ønske. Noen steder må man faktisk ta sats og hoppe for å komme til neste avsats eller sprekk i fjellet. Dette gjorde i hvertfall turen for min del, som var gruppas korteste medlem på 1.62 ganske utfordrende. Men det var jo så gøy! Og man ser jo ikke ned, gjør man vel?

 

 

Patrick imponerte meg stort! Han var som en tanks (stridsvogn) opp veggen. Han lot W klatre på skuldra, og hjalp henne der han kunne. Og W skrøt av hvilken gentleman han var. Det varmer et mammahjerte, og jeg sa litt karslig at “I only raise gentlemen” så buldrende stolt av han!

 

 

W lengtet etter lunsj og nøtter fra den lille nøttefabrikken! Du kan si hva du vil om politikere (W er politiker) men denne dama er alt annet enn tørr! Kommentarer og humør var bare en fryd uansett hvor tungt det ble på veien! Og at jeg faktisk også er en Høyre velger (parti som hun også representerer) (-og i frykt for å miste lesere ved å ytre mitt politiske standpunkt her nå) sier jeg bare “Flytt deg, Erna! her kommer W!”

 

 

Vi går på videre, og jeg merker på Herman at tiden renner ut for dette crewet.

 

 

Og vi begynner å få utsikt… ikke like greit for alle..

 

 

Jeg kommer i en liten knipe… Jeg skal hoppe til en sprekk og prøve få tak i en bøyle å holde fast i der. Det jeg glemte først var å flytte krokene videre på vaieren, så når jeg hoppet, hang krokene igjen og jeg ble stoppet før jeg fikk fullført hoppet. Jeg griper da fast i vaieren, og holder meg fast, men kjenner at grepet slipper sakte men sikkert mens jeg klorer meg fast det jeg kan. Jeg innser at jeg må be om hjelp…. “Guide! Jag faller!” roper jeg på type svensk, i håp om at det ikke på noen måte vil misforstås, og at han vil komme og hjelpe meg asap! Herman knytter fast tauet han har festet på W, og roper: “Jag kommer” Han er der på sekunder og fester hvilestroppen i vaieren slik at jeg kan slippe tak. Der og da elsker jeg Herman. den fineste Harry Potter! Jeg var virkelig redd der. Og jeg får fikset krokene igjen og kommet meg på spor. Men jeg kjenner at armene begynner bli spagetti. Beina har det greit men armene er slitne!

“Hvorfor setter dere ikke en bøyle der, så man slipper hoppe?!” sier jeg fortvilet. “For man skal ha utmaningar!” smiler Herman tilbake. Han er jo søt da, selv om i frustrasjonens øyeblikk kunne jeg brukt tauet hans til et helt annet formål i respons på det svaret…

 

 

Og en lykke er det å se gutten min komme over hver eneste kant som alltid den som måtte gå sist.

 

 

 

Hver avsats er en fest!! Å kunne få hvile!

 

 

Så kommer regnet… Noe så innmari også…

 

 

Og Herman er kald og han fryser. Han spør om jeg fryser. “Nei jeg svetter! Tror det er dødsangst!” svarer jeg og han ler.

 

 

Han redder den brokete gjengen.. Og må hjelpe alle med tau den siste delen.

 

 

En igjen nå, vi klarer det!! Det var det der overhenget da…

 

 

 

Patrick er skitten og sliten og redd. Når regnet kom fikk vi virkelig kjenne på utfordringer. Føttene sklei av stålbøylene, hendene glapp taket, vann og gjørme sprutet i ansiktet og øynene og vi er slitne.

 

 

Men hver avsats er en fest!

 

 

 

Vår Helt Herman “The Spiderman”

 

 

Vi får ikke tatt noen bilder på slutten. Det striregner og vi er gjennomvåte. Det siste overhenget er blytungt! Herman bestemmer at Patrick skal opp først. Og han kommer seg opp på ren viljestyrke mens han skriker av smerte over hvor tungt det er. Jeg roper at han må feste hvilestroppen, men han gjør ikke det. jeg ser hele kroppen hans rister. Og Herman roper “Perfekt, Patrick!” hele veien opp. Jeg orker ikke se opp. Livredd han skal falle ned. Men han kommer seg over. Etterpå er det W sin tur. Så min, så Erik sist. Fullstendig utladet før siste overheng, følelse av å være fullstendig ubrukelig, utslitt, gjennomvåt men nesten i mål får jeg kravlet meg opp.

Vi alle kommer opp. Med uvurderlig hjelp av Herman.

 

 

Oppe! Vi klarte det!!

Bim ringer Patrick fra campingen. Lurer på hvordan vi ligger an. Så sier Bim at vi har slått rekorden på de som har brukt lengst tid opp fjellet. Med to timer!

(Vi ler!!!)

Men Herman sa at vi har hatt særs mye regn, og han måtte bruke tau på hele gjengen pga det. Så det var liksom innafor likevel da.

 

 

 

Så er det et par timers tur i striregn gjennom skogen ned igjen.

 

 

Patrick vil ned. Og er ikke interessert i å vente på de andre, så vi trekker fra guiden som tar følge med Erik og W.

 

 

Og setter utfor… Vi kommer til skilt til “Bolten” “Vi må jo se den” sier jeg. Den minner om Kjeragbolten og det er sånne kjente stålbøyler ned til den.

“DET SKJER BARE IKKE!” utbryter Patrick og snur på hælen og fortsetter nedover.

 

 

Det striregner og det er det verste sølefesten som fins. Superglatt, og Patrick faller ca 6-7 ganger på vei ned. Noen spetakulære fall med beina i været og flatt ut på ryggen. Jeg ler ikke den første gangen, for det var et voldsomt smell. Med de neste kan jeg ikke la være. Etter dette taubildet faller Patrick rett på rygg igjen ved siden av treet der. Jeg hører et knekk. Jeg spør, “Herregud, gikk det bra?!”  “Jada, med meg så…” svarer han. “Knakk hjelmen da… med bare innvendig..” Han viser meg sprekken. Han landet oppå hjelmen. Jeg ler. “Må vel erstatte den nå og på toppen av det hele” sier han oppgitt. Da legger vi det utspekulerte planen om å bare levere utstyret i full fart, kaste oss i bilen og kjøre!

Han går i bakken med noen smell jevnlig hele veien ned. Og han lirer av seg noen gloser som kunne få den heftigste bryggesjauer til å korse seg. Jeg ler så jeg skriker. “Hvordan klarer du å holde deg på beina?!!” sier han til meg. “Man er jo Doomed her!” Jeg sklir også, og har noen vannvittige utfall, men klarer mirakuløst å holde meg på beina.

 

 

Diverse utfordringer på veien, men nå går det unna!

 

 

Og tenker at hadde det vært fint vær hadde det vært en nydelig tur ned.

Vi kommer ut vis a vis brygga på andre siden av vannet, og Urban henter oss i båten. Vi sier vi aner ikke hvor langt de andre ligger an, vi bare stakk. Litt skamfulle over det, men vi ble møtt av stor forståelse.

 

#druknakatte

Gjennomvåt og med varmeapparatet på full guffe i bilen på vei hjem, så Bim holdt på å omkomme, var jeg fornøyd med å ta baksetet på vei hjem, der vi skulle kose oss med fete mengder pizza!!

 

 

Dette er beina mine etter turen. Jeg er glad det er buksevær for tiden. Skjørt kan jeg ikke bruke før i mars ser det ut til! Og det har ikke stått på innsatsen for å si det sånn!

 

Til slutt. Harry Herman Potter, Mr Magic, The amazing Spiderman!

 

WE F****N LOVE YOU!!!!! Uten deg hadde vi aldri kommet oss opp! Uten din tålmodighet og oppmuntrende ord, alltid smilende uansett hvor trått det gikk på slutten! For en mann!! For dette er en MANN! For en service, for noen utrolig!!! vennlige mennesker som driver dette stedet!!

Vi er så enormt fornøyde og stolte over å ha gjennomført!! Vi har hatt en ekstremtur uten sidestykke!

Men jeg vil si til alle som har lyst på en søndagstur hit: Ikke reis på dette om du har høydeskrekk. Det er noen ekstremt luftige partier! Jeg har ikke høydeskrekk, men å måtte stole på at utstyret holder deg er ikke noe jeg klarte helt. Ikke reis om du ikke føler du er i ok fysisk form, du blir “ganske” så sliten. SPAR på armbruken mest mulig, du trenger dem på overhenget. Dette er langt! Det er nord-europas lengste Via Ferrata.  Men fy fader du blir tatt så godt vare på! Ta med deg guide på tur her! De er uvurderlige!

Takk Herman!! Du gjorde turen vår magisk!!

 

Tur-Siv, med Patrick (og Bim, et stykke) på slep.

 

#Viaferrata #setesdal #helle #camping #fjellklatring #utpåtur #ekstremtur #straumsfjell

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg